For omkring 100 år side fant det sted en offentlig debatt om telefonen. En del av diskusjonen dreide seg om hvordan denne nye teknologien påvirket språket. Enkelte mente at språkbruken i telefonsamtaler ble mindre høflig, og at en av årsakene var at de som snakket med hverandre ikke kunne se hverandre.
For andre var problemet at de dannet seg et mentalt bilde av den de snakket med, og bekymret seg over muligheten at den de snakket med var passende kledd. Man diskuterte om det var dannet å ta telefonen i pysjen.
I dag dreier den offentlige diskusjonen seg om når man kan bruke mobiltelefon. Temaet telefonbruk og påkledning er igjen aktuelt. Treningsstudioer og lignende har innført forbud mot bruk av mobiltelefoner i garderoben. Denne gangen er problemet at man faktisk kan se hvem man snakker med. Mobilen kan ta bilder og video, og slikt skal man selvsagt ikke gjøre i en garderobe.
Tirsdag denne uken hadde Kulturnytt i NRK P2 et innslag om et lovforbud mot mobilbruk som ønskes innført i New York. Mobilbrukere på kino, teater, konserter, mueseum og lignende skal få bøter. Kinodirektøren i Oslo, Ingeborg Moræus Hansen, mener dette er bra. Hun vil gjerne ha det sånn i Norge også, men har liten tro på et lovforbud. Hun har kanskje fått med seg at heller ikke New Yorks ordfører har noen tro på forbud og bøter.
Ettersom problemet med plagsom mobilbruk i Oslos kinoer vokser, ønsker kinodirektøren seg teknisk utstyr som blokkerer for bruk av mobiltelefoner. (Hun sier også at folk ikke bør slå mobilbrukere. Det er tøffe tak på kino for tiden.)
Er du en dingsesinke?
Det frustrerende med denne diskusjonen er at mobilbruk blir framstilt på en lite nyansert måte. Det er ikke bruk av mobiltelefon i garderober som er problemet, det er fotografering. Det er heller ikke bruk av mobiltelefon som er problemet på kino, teater, konserter eller lignende som er problemet. Det er antagelig ringetoner og snakking som er plagsomt.
Problemet er at det ennå er mange som ikke har lært seg å bruke teknologien riktig. Det er da ikke rimelig at den store gruppen av tekstere skal lide for at andre på død og liv skal bruke mobilen til talekommunikasjon?
Det blir påstått at flertallet av dem som i sin tid kjøpte VHS-spiller ikke en gang stilte klokken på maskinen. Dette betyr at de ikke kunne bruke den til å programmere opptak, og kjennetegnet på denne brukergruppen var videospillere med klokke hvor det alltid blinket 12:00. Utstyret var for vanskelig å bruke og brukerne ble dingsesinker.
Både dingsesinker og helt vanlig glemsomhet kan føre til at telefoner ringer på høyst upassende steder. Dette er et argument for å be mobilbransjen etablere en standard for å lokke mobiltelefoner over i en stille tilstand. Jeg liker denne idéen, men ikke fordi jeg har noen sans for kontroll og tvang. Jeg har derimot stor tro på at mobiltelefoner og lignende utstyr skal være på nett hele tiden og utnytte muligheten til å kommunisere med omgivelsene på en positiv måte.
Hypertags
Et britisk firma har nylig introdusert en enkel teknologi for å skape interaktive reklameplakater og lignende anvendelser. De har laget en hypertag som bruker IR eller blåtann for å kommunisere med mobiltelefoner den umiddelbare nærhet.
En reklameplakat kan tilby deg å laste ned en URL hvor du kan finne mer informasjon. På en bussholdeplass kan den brukes til å tilby elektroniske rutetabeller. De kan brukes til å gi informasjon om severdigheter og historiske minnesmerker. Et supermarked kan bruke dem til å sende informasjon om dagens tilbudsvarer. I en konsertsal kan de brukes til å sende informasjon om verket som framføres.
For Oslos kinodirektør kan det være interessant å merke seg at hypertags i kinosalen kan brukes til å sende reklame. I framtiden kan dermed kinoene få større inntekter dersom publikum ikke skrur av mobiltelefonen.
Jeg har tidligere skrevet om muligheten annonsører har til å lage interaktiv kinoreklame på en enkel måte ved å bruke SMS. Med teknologi som hypertags øker mulighetene til interaktiv reklame. Samtidig øker mulighetene for at Moræus Hansen faktisk vil få den tekniske løsningen som kan be mobiltelefonene om å være stille i salen. Hun får den til og med reklamefinansiert.
Du og mobilen din
På årets mobilkonferanse i Cannes presenterte forskningssenteret Teleconomy resultatet fra en tre år lang studie av hvordan folk bruker mobiltelefonen. Konklusjonen er at folk i økende grad bruker mobilen til å få bedre kontroll med livet sitt og til å filtrere hvem de vil kommunisere med og når de ville kommunisere.
Studien viser også at tekstmeldinger ikke er et morsomt tidsfordriv. Selv om tekstmeldinger kan ha en språklig form som kan lede tankene mot emosjonell grynting og usammenhengende prat er de planlagte og strukturerte. Dette betyr at spranget fra SMS til MMS kanskje ikke er så enkelt som mange operatører håper på.
Det brukerne ønsker seg er bedre verktøy for å sortere og filtrere informasjon. Det er altså ikke teknologien som tar styringen over oss.
Med andre ord kan vi ha et håp om at folk som bare må snakke høyt i telefonen på buss og kino er en truet art.
