Dømt, men ustraffet

Microsoft er dømt for å ha utøvet ulovlig markedsmakt som følge av sin monopol-stilling. Men tapte de egentlig saken?

Antitrust-saken mot Microsoft er over. Microsoft er dømt for å ha utøvet ulovlig markedsmakt som følge av sin monopol-stilling. Men de får ingen straff for det. "We are the standard"
Microsoft-slagord

Riktignok blir Microsoft pålagt enkelte restriksjoner i sin forretningsvirksomhet. Men det kan de godt leve med. Onde tunger vil også mene at Microsoft - i ren Saddam Hussein-stil - lett kan omgå disse restriksjonene. Betyr det at Microsoft vant saken?

De prinsippielle sidene

Før jeg innlater meg på å svare på det spørsmålet, er det bare å beklage at anti-trust-saken ikke ga svar på de prinsipielle spørsmålene saken reiste:

  • Den markedsmessige og verdiskapende utnyttelse av teknologi vil først utløses når det etablerer seg et "naturlig" monopol eller et "dominant design" som plattform for anvendelse og videreutvikling av teknologi. Det er slik jernbanen, telegrafen, telefonen, radioen og TV-en ble kommersielle suksesser (se artikkelserien om "Infrastrukturens historie")
  • Spørsmålet er hva som er et "naturlig" monopol innen PC-verden: fellesskap på operativsystem og felles tilgang til Internett? Altså om Microsoft har lov til å benytte sin monopolstilling/markedsdominans innen operativsystem til å få monopol også på nettleser-markedet. Det andre spørsmålet er hvordan dette "naturlige" monopol skapes: ved fri markedskonkurranse, ved offentlig regulering, eller ved at det offentlige utøver sin markedsmakt som kunde til å velge standard (se "Microsoft: Hva saken egentlig gjelder")?

I debatten om Microsoft blandes disse spørsmålene som regel sammen: Man klarer ikke å se det prinsipielle fordi man misliker at det er et "naturlig" monopol i det hele, at det har dannet seg ved at markedskreftene har fått fritt utløp, og spesielt at det har gitt Microsoft denne dominerende posisjonen. Gisle Hannemyr kan f.eks. ha tilløp til å blande disse problemstillingene sammen, i sin for øvrig meget veldokumenterte (jfr. hans glitrende Rosing-foredrag) iver etter å vise at Microsoft representerer en samfunnsmessig sikkerhetsrisiko.

Overført til norske forhold tror mange at Victor Normans oppsigelse av rammeavtalen med Microsoft er et forsøk på å skape mer "renslige" forhold for etablering av et "naturlig" monopol. Victor Normans ærend er imidlertid noe helt annet: Han er for konkurranse for konkurransens egen skyld, uavhengig av prinsippielle betraktninger om hvordan "naturlige" monopoler dannes, eller hvilke kostnader det innebærer for markedet/brukerne at det ikke blir etablert en slik plattform. Arbeids- og administrasjonsministerens oppsigelse av rammavtalen med Microsoft er ikke gjort av motvilje mot Microsoft, ei heller av velvilje for Linux. Prinsippet er at innkjøp ikke skal foretas gjennom rammeavtaler: Uten hensyntagen til at rammeavtaler i seg selv innebærer at anskaffelseskostnadene (det å finne velegnet leverandør, forhandle frem priser og forenkle senere innkjøpsprosedyrer), reduseres.

Et marked fungerer alltid i en balanse mellom full konkurranse til enhver tid, og /kundens behov for å forenkle og redusere kostnadene ved en handel. Rammeavtaler - med dataleverandører eller andre - innebærer at en renonnserer noe på konkurranseelementet, for å oppnå andre fordeler som kunden er tjent med.

Men tilbake til selve saken.

De praktiske konsekvensene

Noen vil hevde at det er uvesentlig at det ikke ble noen straff for Microsoft. Hensikten var allerede oppnådd. Bare det faktum at søkelyset ble satt på Microsofts forretningsmessige adferd, førte til at de påla seg restriksjoner i sin virksomhet. Microsoft er blitt skremt til forsiktighet og lydighet.

I forlengelsen av dette resonnementet vil noen hevde at dette har ført til svært negative følger. Som de bindinger som Microsoft påla seg selv så lenge antitrust saken pågikk, har all innovativ produktutvikling i databransjen stoppet opp.

Begge disse resonnementene har det til felles at de er umulige å bevise - eller motbevise. Ihuga motstandere av Microsoft vil hevde at de slett ikke har begrenset sin klandreverdige forretningsmessige adferd, og at Microsoft forøvrig aldri har vært noen innovativ makt i IT-bransjen i det hele. Det er alltid vanskelig å imøtegå slike argumenter. Mot informasjonsteologene kjemper selv gudene forgjeves.

Så la oss heller se på hovedspørsmålet: Vant eller tapte Microsoft - som markedsaktør - monopolrettssaken?

De praktiske konsekvensene - Microsoft har tapt?

Det er et faktum at Linux har fått vind i seilene i den senere tid, i hvert fall som leverandør av operativsystem til servere, og muligens som følge av turbulensen rundt antitrust-saken mot Microsoft. Det som videre er et faktum er at mobiloperatører er i ferd med å ta et fast grep for å unngå at Microsoft slipper inn på deres markedsområde.

Mobiloperatørenes allianse Symbian har som formål å stenge Microsoft ute (noe som gir Opera store muligheter). Microsoft sliter også med å komme inn på spillemaskinmarkedet - Xbox har så langt ikke blitt den store suksessen som mange ventet. Likeledes har Microsoft i lang tid slåss for å komme inn på Web-TV-markedet - uten å lykkes. Suksessen på PDA-markedet er likeledes begrenset.

Alvorligst er kanskje likevel at lanseringen av ".net"-konseptet - Microsofts forsøk på å få kontroll over Internett-bruken - ikke har ført frem. Det at de måtte trekke tilbake MyServices har vært et alvorlig tilbakeslag, og kan nok direkte henføres til konsekvensene av antitrust-saken.

Dette kan lede oss til den konklusjonen at Microsoft egentlig - indirekte - tapte antitrust-saken.

De praktiske konsekvensene - Microsoft har vunnet?

Så enkelt er det imidlertid ikke. Den beskrivelsen jeg ga ovenfor gir ikke det fulle bildet av Microsofts posisjon. Tvertom har Microsoft forsterket sin konkurranseposisjon på to helt sentrale områder:

  • For det første har monopolsituasjonen på operativsystem til enkeltstående PC-er og tilhørende applikasjoner (Office) økt (fra 86% markedsandel til 93%). Microsoft har også definitivt vunnet nettlesermarkedet med en markedsposisjon på 96%. Fremgangen på servermarkedet er også klar - en fordobling på 5 år til nå nær 50% markedsandel (alle tall er fra IDC og omhandler amerikanske forhold; tallene på verdens-basis kan nok variere noe, men ikke rokke ved hovedpunktet: Microsoft markedsmessige posisjon er sterkere enn noensinne).
  • For det andre - og som en følge av punktet ovenfor - Microsoft er rikere enn noen gang.

Til sammen gir dette Microsoft en strategisk overlegenhet i forhold til alle andre aktører. De har finansielle muskler, sikker inntektstrøm og lang tålmodighet. At Microsoft foreløpig sliter med å komme inn på mobilmarkedet etc, er derfor - i hvert fall på kort sikt - ikke vesentlig. Microsoft har fremdeles penger og tålmodighet til å knuse enhver konkurrent i ethvert marked.

Tålmodigheten har tidligere vist seg å være nyttig: Hvem kunne for få år siden trodd at Microsoft ville fått den posisjon de nå har på informasjonsformidlings-tjenester (MSN) i konkurranse med AOL? Microsoft er også stadig på jakt etter nye markeder: Mira - en flat-panel monitor som kan koble seg trådløst til PC-en, er første steget inn i Det digitale hjemmet. Et annet marked er det tradisjonelle forretningsmarkedet. Med grunnlag i Office-pakken integrerer Microsoft Business Intelligence for analysering av data. Et annet område er applikasjonspakker for små og mellomstore bedrifter. Det siste har fått sitt uttrykk i oppkjøpet av Navision.

Det er naivt å tro at Bill Gates - blant enkelte kalt "satan fra Seattle" - ikke vil vite å benytte seg av sin styrke fremover, uaktet antitrust-saken.

Så vant eller tapte Bill Gates anti-trust-saken?

Han "vant" den. Han har de siste årene forsterket sin markedsposisjon og kapitalstrøm. Sakens utfall gir ham heller ingen vesentlige bindinger i sin videre markedsvekst og posisjon overfor konkurrenter eller kunder.

Antitrust-saken løste heller ingen prinsipielle spørsmål: Hvordan finne balansen mellom fri konkurranse og markedets behov for effektive innkjøp og anvendelse av teknologi?

Alt er altså ved det gamle. Det eneste denne saken viste er at rettssalen ikke er velegnet for regulering av et marked.

Relaterte artikler:

Til toppen