Drømmemaskinen - del 1

Internett er konvergensen mellom tele og data. Men samtidig bruddet med de begge, skriver Arild Haraldsen i det femte avsnittet av artikkelserien om infrastrukturens historie.

"Drømmemaskinen": "En on-line og interaktiv data-tjeneste solgt og levert over et nett som en informasjonstjeneste, vil være like vanlig i år 2000 som telefonen er i dag.... Noen informasjonstjenester vil omfatte elektronisk handel, andre vil inneholde on-line produktkataloger og ordre- og faktureringstjenester, samt elektronisk betaling..... Andre igjen vil omfatte simulering og dynamisk modellering, og kunne tilby medisinsk informasjon til sykehus. Atter andre vil gi sentralisert trafikk-kontroll på motorveiene og i byene, direkte kjøp og salg av produkter fra brukervennlige og interaktive terminaler hjemme i folks stuer, hvor du også kan koble deg til biblioteker og til kontoret, hvor du vil kunne benytte deg av integrerte administrative systemer..... En vil kunne abonnere på ulike tjenester som vil kunne bruke hverandres programmer om hverandre, alt til en abonnementspris."

Martin Greenberger: "The Computers of Tomorrow", Atlantic Monthly, Mai 1964


Internett er konvergensen mellom tele og data. Men samtidig bruddet med de begge: Internett innførte pakkesvitsjing og lagdelt arkitektur, i strid med teleindustriens linjesvitsjing. Pionérene innen Internett ble derfor av av teleindustrien karakterisert som både inkompetene og idioter.

Stort bedre var det ikke med dataindustrien. Tidsdeling (time-sharing) og senere interaktiv databehandling var et klart brudd med dataindustriens økonomisering og fulle utnyttelse av datakraft med batch-prinisppet. "

Hvem "oppfant" Internett? I likhet med de andre infrastrukturene jeg har nevnt er det ikke mulig å nevne kun en enkelt person, noen hadde idéene og konseptene, andre ga praktiske bidrag.
  • I en serie på 5 artikler, pluss en konklusjon, vil Arild Haraldsen søke å belyse Internetts videre utvikling i lys av hvordan andre infrastruktur-teknologier har utviklet betydelige kommersielle markeder.
  • I tillegg til den innledende ramme-artikkelen Internetts fremtid - fra anarki til "naturlig" monopol?, hvor teorigrunnlaget blir beskrevet, vil serien omfatte artikkel-overskriftene "Det victorianske Internett" (telegrafen), "Fri informasjonsflyt i luften" (radioen), "Fra summetone til informasjonsportal" (telefonen) og "Drømmemaskinen" - en oppsummering knyttet til Internett.

Joseph C. R. Likclider hadde visjonene, Larry Roberts ga teknologiske bidrag til det første nettet, Douglas Engelbart om brukervennlig og interaktiv databehandling, Ted Nelson om hypertekst, Paul Baran og Donald Davies la grunnlaget for pakkesvitsjingen, Vint Cerf og Robert Kahn (og Robert Metcalfe) lagde kommunikasjonsprotokollen TC/IP, Tim Berners-Lee skapte verdensveven og Marc Andreessen/Eric Bina gjorde nettet mer brukervenlig med sin nettleser.

For å nevne noen.

Men selv om Internett er en "ny" teknologi som har oppstått i vår egen levetid, er mytene om opprinnelsen og bakgrunnen mange, og flere av de helt feilaktige.

Myte nr. 1. Internett ble "oppfunnet" av det amerikanske forsvar for å sikre effektiv kommunikasjon i tilfelle atomkrig. Det er en myte, en myte som faktisk heller ikke har noe grunnlag overhodet.

Internett ble skapt av et sivilt forskningsprosjekt (ARPA) etablert av det amerikanske forsvarsdepartementet - som et ledd i Eisenhowers kamp mot det miltiært-industrielle kompleks - i 1957.

J.C. R. Licklider - utdannet som psykolog - ble i 1962 leder for dette forskningsprogrammet. Hans fremste mål var å se hvordan datamaskiner kunne brukes interaktivt som en forlengelse og utvidelse av menneskelig kommunikasjon. Mer presist var forskningsprosjektet å undersøke hvordan man treffer beslutninger under press, nemlig i en krigssituasjon, og hvor deltagerne var geografisk spredd og måtte kommunisere kun over telelinjer.

Licklider sluttet allerede i 1962. Men arbeidet hans ble videreført. IT-sjefen ved ARPA - Larry Roberts - så imidlertid at det ville føre til praktiske problemer å gjennomføre dette prosjektet: Datamaskinene snakket ikke sammen fordi det var policy at forsvarsdepartementet kjøpte maskiner fra mange leverandører for ikke å gjøre seg avhengig av èn. Å etablere kommunikasjonslinjer til mange forskjellige datamaskiner ville derfor bli komplisert og dyrt.

Men løsningen fantes i form av et nytt konsept - pakke-svitsjing - en måte å sende samme informasjon på over flere telefonlinjer ved å bruke ledig kapasitet på linjene. Pakke-svitsjing - grunnstammen i Internett - ble imidlertid ikke oppfunnet av ARPA, men av polskfødte Paul Baran ved RAND-instituttet. Men pussig nok også samtidig - og uten at de hadde kjennskap til hverandre - av engelskmannen Donald Davies. (Pakke-svitsjing ble forøvrig av AT&T dømt nord og ned - det var fullstendig i strid med tradisjonell teknikk for telekommunikasjon, og ville aldri fungere. AT&T gikk dermed glipp av muligheten til å eie Internett).

Det er her myten om sikker kommunikasjon i tilfelle atomkrig blir skapt. Paul Baran - som altså ikke var tilknyttet ARPA - hadde som sin personlige oppfatning at dette ville kunne sikre kommunikasjonene i tilfelle sammenbrudd i de vanlige telelinjene. Han mente det var så viktig at han ville at både USA og Sovjetunionen skulle ha denne formen for kommunikasjon. Men dette var ikke i tråd med offisielle amerikanske myndigheters tanker; tvertom motarbeidet de hele konseptet. Forsvarsminister McNamara ville nedlegge hele ARPA så sent som i 1967. (Det var først i 1985 at det ble etablert et eget militært Internett - MILNET).

Myte nr. 2. Den første Internett-kommunikasjonen fant sted mellom 4 universiteter i desember 1969.

Det er et definisjonsspørsmål. Kommunikasjonen som skjedde i desember 1969 var et pakkesvitsje-basert opplegg som ble kalt Arpanet. Mens det vi forbinder med Internett, selve internettingen, det å svitsje mellom ulike nett, kom senere. Et av de sentrale elementene her var kommunikasjonsprotokollen TCP/IP som en rekke forskere med Vint Cerf og Robert Kahn i spissen etablerte i 1974, som ble offisiell standard i 1980 i Forsvarsdepartementet, og som Arpanet gikk over til 1. januar 1983. Dette er derfor av mange blitt kalt fødselsdatoen til Internett.

Pakkesvitsjede nett ble det etter hvert mange av etter at Arpanet ble lansert i 1969. Men de var leverandørspesifikke og proprietære: IBM lanserte SNA, Digital lanserte DECnet, Xerox kom med XNS, osv. De var alle lukkede og ikke åpne nett. Kommersialiseringen av nettverks-teknologien førte til økt konkurranse mellom databedriftene, og økt konkurranse mellom de bedriftene som kjøpte teknologien. Sikkerhet og muligheten for bedriftsspionasje var kjøpsargumenter fra det kommersielle markedets side. At dette stengte for kommunikasjon mellom bedrifter ble ikke tillagt vekt.

Når da Forsvarsdepartementet i 1980 standardiserte på TCP/IP ble en ny konkurransearena åpnet. Data-leverandørene kunne ikke annet enn å tilpasse seg en så stor kundes krav; de åpnet derfor opp for kommunikasjon mellom ulike leverandørers nett ved hjelp av TCP/IP. Men da fikk teleindustrien, og ikke minst den europeiske teleindustrien problemer.

I 1977 var OSI blitt akseptert som teleindustriens standard for kommunikasjon mellom nettverk. TCP/IP ble akseptert som god nok teknisk. Samtidig var europeisk teleindustri bekymret for at dette ville føre til at amerikansk tele- og dataindustri ville få overtaket i det betydningsfulle markedet en nå så ville vokse frem. Europeisk teleindustri fortsatte å kjempe mot TCP/IP i mange år.

Myte nr. 3: Clinton/Gores initiativ "Information Superhighway" i 1991 var amerikanernes forsøk på å bruke Internett til å utvikle e-handel og samfunnsøkonomien.

Det er ikke alltid at politikere er så forutseende som de gjerne - i hvert fall i ettertid - vil fremstå som.

Albert Gore satt som formann i Forskningskomitèen i det amerikanske Senat i slutten av 80-årene. Han var imponert over arbeidet bl.a. i Arpa. Han ba om en utredning om hvordan forskningsinstusjoner kunne kobles sammen ved hjelp av fiberoptiske kabler.

Han ventet seg en liten utredning. Men fikk i fanget et gigant-prosjekt om å sette i gang neste generasjons gigabit-teknologi til flere hundre millioner dollars. Resultatet ble HPCC-programmet (High Performance Computing and Communication-programmet) under ledelse av Arpa og National Science Foundation (NSF). Det politiske formålet for Gore var å ruste opp forsknings- og undervisningtiltakene i USA. Landet lå nemlig langt etter Japan med hensyn til kompetanse særlig innen realfag. Det var altså ikke tanken om å bruke Internett til kommersiell salg og kjøp (e-handel) som lå til grunn for Gores initiativ.

Men Clinton/Gores initiativ møtte imidlertid budsjettmessig motstand i Kongressen. NSF fikk ikke de midlene de hadde tenkt. Forskningsentra over hele USA begynte å bygge "Arpanet". Men siden midlene ble begrenset, måtte NSF si i fra at de ikke kunne finansiere alle disse nettene i det uendelige. De måtte finne kommersiell bruk av nettene for å sikre videre finansiering. Samtidig kunne ikke NSF godta at kommersiell bruk av nettene ble subsidiert av offentlige forskningsmidler. Det tvang seg derfor frem etablering av regionale kommersielle nettverks-sentral som kunne håndtere den kommersielle trafikken. Disse ble kalt Internet Service Providers (ISP).

Vint Cerf har siden sagt at etableringen av disse regionale nettene, og det faktum at de ble selv-finansierende var selve fundamentet for det Internett som utviklet seg til det vi ser i dag.

Resten er historie. I 1990 laget engelskmannen Tim Berners Lee ved CERN i Geneve en system som kunne koble Internett-filer via noe kaltes hypertext. Elementene i dette var et program for å hente og formattere tekst (HTML), for å sende tekst (HTTP), og for å adressere og finne det stedet man skal hente eller sende informasjon til (URL). Til sammen ble dette noe han kalte The Information Mine (TIM), men som Tim senere - av åpenbare grunner - endret og kalte Verdensveven (www).

De første nettlesere ble skapt basert på "pek og klikk" Det var for å støtte brukere som ikke hadde grafiske arbeidsstasjoner og langsom oppringt aksess at den tekstbaserte nettleseren ble utviklet. Den første koden for www ble åpent publisert på Internett rett over sommeren 1991. I 1992 kom det flere grafiske nettlesere, og de støttet bilder - men grafikk ble vist i egne vinduer og ikke integrert i teksten.

Den første alfa-versjonen Mosaic av Marc Andreessens (og Eric Bina) kom vinteren 1993. Mosaic var veldig enkel å installere, og den viste grafikk og tekst i ett og samme vindu. (Men Tim Berners-Lee mener imidlertid at Netscapes nettleser ikke oppfyller hans opprinnelige drøm om en toveis, interaktiv leser - en leser som kan bygge nettsider).

Fra 1995 startet Internetts kommersielle eventyr. Det var ikke kunnskap som fløt gjennom Internett slik Gore hadde tenkt, men bøker, altså e-handel. Ikke ulikt hva pionèerene også opprinnelig hadde tenkt seg, slik vi så det i vignetten til denne artikkelen.

Artikkelen fortsetter her...

Til toppen