De fem største internasjonale plateselskapene har gjennom bransjegruppen Recording Industry Association of America (RIAA) gått sammen for å lage et musikkformat som sikrer kopirettigheter og betaling over Internett. RIAA skal ikke lage programvaren selv, men er kommet frem til en rammespesifikasjon som de inviterer databransjen til å fylle.
Bare formater som tilfredsstiller RIAAs krav vil kunne brukes til å selge musikk fra de fem store selskapene og alle deres datterselskaper. På denne måten drømmer RIAA om å få piratkopieringen under kontroll og sikre seg en ny måte å selge musikk på.
Samarbeidet er selvfølgelig meningsløst og et bakstreversk forsøk på å bevare en industri i sin gamle form. De fleste som kjøper - og mener noe om - moderne musikk, vil være enige om at bransjen trenger en omstrukturering ettersom salget av samleplater eksploderer sammen med prisnivået. Dette skjer på bekostning av en mer langsiktig etablering av stødige artister som skaper lojalitet og stabilitet i bransjen.
Drømmen om et nytt system for sikker og betalt overføring av musikk på Internett er tullete, først og fremst av flere tekniske og faktamessige årsaker:
Lovlig bruk: Med mindre plateselskapene skal bruke den kompliserte SET-standarden, er det ikke praktisk mulig å lage noe system som utveksler nøkkelkoder med plateselskapene hver gang du skal spille musikk. Uten et slik system er det fritt fram for kopiering straks en har betalt.
Cracking: Den nye kopieringslåsen blir dermed ren programvare uten noen form for utveksling av nøkler. Slik programvare-kryptering vil trolig raskt bli dirket opp. Så kan musikken legges over til et nytt og åpent lydformat og kopieres fritt.
Betaling: Selv med dyrere varer, er vanlig netthandel klønete og dyrt fordi kredittkortselskapene krever flere kroner per transaksjon. Dette kan ikke brukes til å selge enkeltlåter og sikrer heller ikke mot kopiering etterpå. Mange drømmer om et betalingssystem for småtransaksjoner. Men en drøm er en drøm.
RIAAs er derfor dømt til å tape kamp mot MP3-formatet og piratkopiering, men spiller altså for fulle mugger mens dekket på det synkende skip blir stadig brattere. Teknologien til å flytte musikk over Internett er ute av sekken og platebransjen har ugjenkallelig mistet kontrollen som var basert på distribusjon av fysiske produkter (CD-er).
Dette må bransjen ta inn over seg og foreta en større omlegging i stedet for å lansere tullete initiativ som bare får eldre aksjeeiere til å smile. I en ikke altfor fjern fremtid må selskapene trolig dele ut musikken gratis mot å vise frem eller legge inn reklame.
Kanskje de kan ta seg betalt for offentlig avspilling. Plateselskapene skyver foreløpig artistene foran seg som en syk mor, men bransjetall viser at utøverne bare får litt over ti av de 130-170 kronene du betaler for en CD-plate.
Taperne er derfor plateselskapene selv, deres markedsføringsbudsjetter og distributørene. Du og jeg kan trolig smile fordi musikk blir billigere.
Se å tørk av deg fliret før jeg lager et nytt smileformat.
