Elendige forhold i mobil-produsentenes fabrikker

EU-finansierte «makeITfair» avslører Nokia og de andre gigantenes anlegg i Kina og Filippinene.

makeITfair er et treårig europeisk prosjekt som tar på seg å informere spesielt unge mennesker om arbeids- og miljøproblemene knyttet til elektronikkbransjen, særlig den delen som retter seg mot forbrukermarkedet. Håpet er å bevisstgjøre ungdom til selv å ta affære. Prosjektet er finansiert gjennom EU. En rekke ideelle organisasjoner i Europa, Asia og Afrika bidrar til prosjektet.

I går publiserte makeITfair rapporten Silenced to deliver: Mobile Phone Manufacturing in China and the Philippines, utarbeidet i samarbeid med det ideelle nederlandske forskningsorganet Centre for Research on Multinational Corporations (SOMO) og svenske Swedwatch, en ideell organisasjon med oppgave å følge med på svensk næringslivs virksomhet i utviklingsland.

Rapporten peker på at det siden 2006 produseres over en milliard mobiltelefoner hvert år. I dag framstilles annenhver mobil i Kina, og 10 prosent av den globale produksjonen av halvledere skjer i Filippinene. Fra 1995 til 2006 økte Asia/Stillehavet-områdets andel av verdens elektronikkproduksjon fra 20 prosent til 42 prosent, mens Vest-Europa, USA og Japan opplever tilbakegang.

Rapporten undersøker arbeids- og miljøforhold i seks produksjonsanlegg, fire i Kina og to i Filippinene. Disse anleggene leverer komponenter til verdens fem største produsenter av mobiltelefoner, det vil si Nokia, Samsung, Motorola, LG og Sony Ericsson, som til sammen har rundt 80 prosent av det globale markedet. Noen av fabrikkene leverer også til Apple iPhone.

De fleste som arbeider ved disse anleggene er unge kvinner, som ofte er familiens hovedforsørger. Rapporten avdekker at de er fratatt mange grunnleggende rettigheter. De viktigste problemene er:

  • Elendig lønnsnivå
  • Utilbørlig overtid
  • Tvilsom praksis med straffebøter og andre former for trakassering
  • Fravær av faglige rettigheter
  • Helsefarlige arbeidsforhold og ulovlig fravær av helse- og pensjonsforsikring

I både Kina og Filippinene ligger lønningene ofte nede på lovens minimumsnivå. I et tilfelle i Filippinene var månedslønnen for fulltid 120 euro per måned, mens grunnleggende levekostnader for en gjennomsnittsfamilie er anslått til 320 euro. I Kina ble minimumslønnen økt i våres, men ikke opp på et nivå der det er mulig å dekke utgiftene til en vanlig familie. Mange av arbeiderne kommer fra landsbygda: De sender så mange penger hjem som mulig, bor i sovesaler nær fabrikken og inntar all føde i bedriftens kantiner. Økende priser på matvarer er i ferd med å tære bort lønnsøkning og bonus.

Bestemmelser om arbeidstid vedtatt i den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO brytes konsekvent og regelmessig i de kinesiske og filippinske fabrikkene.

Overtid pålegges ofte som «frivillig tiltak», og i perioder med stor etterspørsel nektes arbeiderne også en ukentlig hviledag.

Også den nasjonale lovgivningen brytes konsekvent og regelmessig. I Kina er det satt en grense på overtid på 36 timer i måneden. Denne grensen ble ikke overholdt ved noen av fabrikkene. Ved en fabrikk som framstiller ladere til Nokia, Samsung, Motorola og LG var den gjennomsnittlige arbeidstiden per uke 80 timer i perioder med sterk etterspørsel.

Straffebøter ilegges regelmessig i strid med lovverket ved alle fabrikkene i Kina. Ved en fabrikk som framstilte kretskort for Nokia, Motorola, Samsung og LG ble de ansatte pålagt arbeidsdager på 12 til 13 timer per dag, seks dager i uka. Gjorde de feil, eller de sovnet ved samlebåndet, ble de bøtelagt.

Problemer knyttet til helse og sikkerhet for arbeidere i elektronikkproduksjonen er utbredt, og kan også til dels lese ut av offisiell statistikk.

I både Kina og Filippinene har myndighetene vært mer opptatt av å trekke til seg kapital enn av å overvåke og håndheve lover om helse, sikkerhet og miljø. Arbeiderne klager over muskelsmerter, synsproblemer, allergier, svimmelhet, utmattelse, forbrenninger, skjæring, brystsmerter og vekttap. De tvinges til å arbeide med farlige kjemikalier uten verneutstyr. Det er kjent fra andre land at risiko for kreft og spontanabort øker kraftig når man eksponeres for kjemikalier i elektronikkproduksjon. Høyt tempo oppgis som grunn til at verneutstyr ikke anvendes. Arbeidsmiljøet forverres av dårlig inneklima og manglende lufting.

Ifølge rapporten satser elektronikkfabrikkene bevisst på unge kvinner og tenåringsjenter for å slippe bråk. Det er en bevisst politikk å unngå menn, og menn fra visse områder unngås spesielt, siden de er kjent som «bråkmakere».

Mye av elektronikkproduksjonen i Kina og Filippinene skjer i spesielle økonomiske soner. I Filippinene er disse kjent som områder «uten streiker og uten fagforeninger». Trakasseringer oppsigelser og til og med mord har vært rapportert. Færre enn 10 prosent av landets elektronikkfabrikker tillater fagorganisering.

I Kina er fagforeningene en del av maktapparatet.

Landsorganisasjonen, kjent på engelsk som All-China Federation of Trade Unions (ACFTU), har monopol på all faglig organisering. Den kontrolleres av det regjerende kommunistpartiet, og er tradisjonelt lojal mot både arbeidsgiver og myndigheter heller enn mot arbeiderne. Den driver en kampanje for å fagorganisere all privateid produksjonsvirksomhet i Kina innen 2010.

Ifølge rapporten tok flere tusen arbeidere ved fabrikken som produserer ladere for Nokia, Samsung, Motorola og LG del i gatedemonstrasjoner i 2007, for å protestere mot elendige arbeidsforhold, og ble brutalt slått ned av politiet. Uakseptable forhold har fått mange til å flytte hjem til landsbygda. Det har ført til mangel på arbeidskraft i Guangdong-provinsen der elektronikkproduksjonen er konsentrert.

De store mobiltelefonleverandørene har alle forpliktet seg formelt til å garantere for arbeidernes faglige rettigheter gjennom hele produksjonskjeden.

Ifølge rapporten overvåkes produksjonskjeden i bare første og andre ledd, og allerede der er den mangelfull. Der de verste overgrepene skjer, er det ingen kontroll.

Ifølge rapporten må Nokia og de andre mobilgigantene legge om incentivordningene i produksjons- og forsyningskjedene slik at det lønner seg også for alle underleverandørers underleverandører å opptre samfunnsansvarlig, i stedet for å betrakte samfunnsansvar som en kostnad. Hvordan dette skal gjøres, sies det lite om. Verdensener i samfunnsansvar innen telesektoren, Telenor, har som kjent ikke greid å løse denne utfordringen i Bangladesh.

    Les også:

Til toppen