En parodi på Prøysens Bakvendtland

Stortinget stemmer over IT-Fornebu og påfører Regjeringen nok et sviende nederlag. Regjeringen sitter selvsagt videre. Norsk parlamentarisme er en parodi på Prøysens vise om Bakvendtland. Lars Sponheim skulle stilt kabinettspørsmål.

Jeg står ved det jeg tidligere har skrevet, at Norsk Investorforums prosjekt for IT-Fornebu dreier seg om en tomteinvestering for boliger (210 mål) og næringsliv (180 mål) der informasjonsteknologi generelt, og akutt mangel på arbeidskraft og et reelt nasjonalt behov for internasjonalt anerkjent kompetanse i IT spesielt, brukes som agn for å lokke til seg statlige milliarder i mer eller mindre direkte støtte. Jeg beklager dypt at Stortinget i går vedtok næringskomiteens innstilling som punkt for punkt legger opp til at Norsk Investorforum skal få realisert sitt prosjekt, mot holdningen i bransjen og med en rekke kritiske forbehold fra etablerte miljøer for forskning og utdanning i informasjonsteknologi.

Jeg er for et IT-senter på Fornebu. Jeg mener det er behov for langt større satsing på utdanning, forskning og utvikling innen informasjonsteknologi. Jeg mener arealene på Fornebu og den interessen som er skapt, kan være et gunstig utgangspunkt for en ny giv, der et IT-senter på Fornebu kan bidra til å møte flere av de utfordringene Norge står overfor, og som den dalende oljeprisen og vår selvpålagte isolasjon fra resten av Europa gjør enda mer akutte.

Men jeg vil ha rene linjer, i både næring og politikk. Jeg mener IT-sentra bør bygges atskilt fra tomtespekulasjon og boligprosjekter. Private bør oppmuntres til å delta på et grunnlag som gir en vinn-vinn-situasjon for alle parter, og slik at det offentlige har det avgjørende ordet. Nå mumles det i krokene om et privat universitet, og om opplegg som går ut på å kanalisere leieinntekter fra Staten til et privat forskningsfond som så fordeles av IT-Fornebu til de private leietakerne - uten at det er mulig å få fram hvem som sprer ryktene eller om det er noe reelt innhold i dem overhodet.

At linjene i IT-Fornebu-saken synes så uklare, bør ses i sammenheng med hvor bakvendt hele det norske rikspolitiske bildet er blitt etter forrige stortingsvalg. Rene linjer fordrer et flertall som tar ansvar og regjeringsmakt, og et mindretall som holder seg til opposisjonens rolle. I stedet opplever vi i sak etter sak at opposisjonen sitter i regjeringen, mens flertallet driver sitt maktspill i korridorene.

IT-Fornebu er en alvorlig sak. Det gjelder hvordan statlige milliarder skal brukes i informasjonsteknologiens navn. Opplegget som er vedtatt, reiser alvorlige tvil om det vil bli til informasjonsteknologiens gavn.

Jeg mener næringsminister Lars Sponheim spesielt, og Regjeringen generelt, skulle betont alvoret og stilt kabinettspørsmål. Politisk ledelse krever at Regjeringen utvikler visjoner og får dem vedtatt i Stortinget. I dagens Norge er regjeringsmakten overlatt flertallet i Stortingets ulike komiteer. Regjeringen tvinges til å utføre en politikk den ikke står for. Renkespillet i korridorene setter normale demokratiske spilleregler til side.

Når Regjeringen velger å bli sittende, er det fordi den foretrekker å spille med flertallet framfor å forsvare rene linjer, ikke bare i IT-Fornebu men i politikken generelt. Det synes viktigere å nyte en illusorisk makt, enn å drive en seriøs kamp for det man hevder å stå for.

"Trusselen" fra tidligere samferdselsminister Kjell Opseth om å stille mistillit mot Regjeringen dersom den ikke føyer seg, er en del av dette spillet. Den er alvorlig, ikke fordi den er alvorlig ment, men fordi den utgjør enda et utspill for galleriet, enda et forsøk på å skjule vanviddet i det helhetlige forholdet mellom Regjering og Storting.

Et kabinettspørsmål kunne enten tvunget Stortinget til å vedta Regjeringens forslag om offentlig høring om IT-Fornebu, eller tvunget det faktiske flertallet - Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet - til å ta over. Det ville selvsagt blitt et forferdelig møl. Koalisjon ville sprukket lenge før den ble satt på velgernes prøve. Men den ville endelig stadfestet det som bør være hovedprinsippet i politikken, for demokratiets skyld: La dem ta ansvar, som har flertall.

Til toppen