Demand Progress, bevegelsen initiert av Aaron Swartz for å bekjempe SOPA (Stop Online Piracy Act), ber om man skriver under på et krav om at USA må få en ny justisminister. (Bilde: Demand Progress)

En politisk hackers selvmord

Siktelsen kunne gitt Aaron Swartz 35 år, selv om fornærmede ba om å trekke saken.

KOMMENTAR: 11. januar hengte Aaron Swartz seg i sin leilighet i Brooklyn i New York. Han var siktet i en grov datainnbruddsak, med strafferamme opptil 35 års fengsel, og rettssaken var berammet til april i år.

26-åringen var som 14-åring med på å utvikle spesifikasjonen for RSS 1.0. Som voksen markerte han seg med ytterligere bidrag innen teknologiutvikling og næringsliv. Han var en kjent aktivist for åpen og fri tilgang til informasjon. Han startet gruppen Demand Progress som særlig prøver å stanse lovforslaget kjent som SOPA («Stop Online Piracy Act»).

Swartz benyttet seg av sin IT-kompetanse i sin gjerning som aktivist. I januar 2011 ble han arrestert for datainnbrudd mot Jstor, en ordning som gir amerikanske akademikere digital tilgang til artikler i vitenskapelige tidsskrifter. Innbruddet skjedde på området til den kjente teknologihøyskolen MIT i delstaten Massachusetts, hvis IT-miljø huser Jstor.

Myndighetene i Massachusetts frafalt tiltale: De erkjente at Swartz hadde handlet politisk, og at ingen skade var skjedd med den framgangsmåten Swartz hadde valgt.

Swartz overga alt han hadde lastet ned av artikler fra Jstor med tanke på å gjøre dem gratis tilgjengelig for alle – det dreide seg om 4 millioner artikler, tilsvarende rundt 20 prosent av den databasen – og Jstor erklærte at de ikke lenger hadde noe uoppgjort med Swartz. Siden har de myket opp vilkårene for tilgang til artiklene, i tråd med det Swartz ønsket, blant annet ved å gjøre over 4,5 millioner artikler gratis tilgjengelig for alle.

Da Swartz gjennomførte sin nedlastingsaksjon, hadde han, som ansatt forsker ved Harvard University, fri tilgang til alle artiklene i Jstors database. Noen vinnings hensikt kan altså ikke klebes på mannen.

De føderale myndighetene utferdiget en siktelse der Swartz ble anklaget for 13 grove forbrytelser, med en samlet strafferamme på opptil 35 års fengsel.

Siktelsen viser til Computer Fraud and Abuse Act, som ble vedtatt i 1986 for å gi samfunnet en mulighet til å slå hardt ned på vinningskriminelle datainnbrudd og alle former for kybersabotasje og digitalt hærverk.

Swartz erklærte seg ikke skyldig etter tiltalen. Med en kausjon på 100 000 dollar var han en fri mann til rettssaken skulle starte.

Hvordan virker de urimelig truende siktelsene som er ren rutine i det amerikanske rettssystemet?

Hva sier det om et samfunn at de truer en politisk aktivist med 35 års fengsel for en handling som offeret ikke har tatt skade av, men tvert imot langt på vei sier seg enig i?

Et av målene for USAs justisdepartement var å tvinge gjennom en «plea bargain», det vil si en avtale der aktoratet lover redusert straff mot at tiltalte innrømmer skyld.

Forhandlinger om dette foregikk også de siste dagene før Swartz hengte seg, ifølge uttalelser fra hans advokater. I forhandlingene tok myndighetene tok det standpunktet at dersom Swartz erklærte seg skyldig i alle 13 tiltalepunkter, kunne de vurdere å nøye seg med seks måneders ubetinget fengsel, eller mindre.

En av advokatene fortalte til avisen Boston Globe at han nesten fikk til en avtale med bare betinget fengsel for Swartz. Det falt i fisk fordi MIT-ledelsen, i motsetning til Jstor, nektet å godta en betinget dom.

I november 2007 bekjente Swartz på sin blogg at han led av depresjon. For et år siden ble de føderale myndighetene advart av hans advokater at han kunne ha suicidale tilbøyeligheter. Svaret, ifølge advokaten, var «La ham sitte i fengsel, han er trygg der».

Advokaten, Andy Good, presiserer:

– Jeg sier ikke at de fikk Aaron til å begå selvmord. Aaron kunne gjort det uansett. Jeg sier at de var klar over, og at de opptrådte hensynsløst.

Good navngir hvem «de» er: USAs justisminister Carmen Ortiz, samt aktorene Steve Heymann og Scott Garland.

Aaron Swartz og jussprofessor Lawrence Lessig. Bildet er tatt på stiftelsesmøtet for Creative Commons i 2002, da Swartz var 15 år gammel og allerede en anerkjent teknologisk begavelse.
Aaron Swartz og jussprofessor Lawrence Lessig. Bildet er tatt på stiftelsesmøtet for Creative Commons i 2002, da Swartz var 15 år gammel og allerede en anerkjent teknologisk begavelse. Bilde: Creative Commons

Et annet krast utfall mot USAs justismyndigheter i denne saken, kommer fra jussprofessor Lawrence Lessig ved Harvard University, kjent blant annet som gründer av både Creative Commons og Stanford Center for Internet and Society. Lessig er en av Swartz’ nærmeste venner, og har samarbeidet om flere prosjekter gjennom over ti år, fra da Swartz var elev i ungdomstrinnet.

sin blogg skriver Lessig som sin store personlige smerte ved Swartz’ død, og også om hvor dypt skuffet han er over den amerikanske regjeringen, og spesielt justisminister Carmen Ortiz.

– Hvorfor ble Swartz siktet for 13 grove forbrytelser, spør Lessig, og viser til at også offeret Jstor erkjent Swartz’ handling som en politisk demonstrasjon.

Han følger opp med dette utfallet:

– Dette er et mål for hva vi har blitt. Og vi merker det ikke engang. Vi ser ikke engang den ekstremismen som vi har latt krype inn i vårt lovverk. Og vi behandler som anstendig en minister som påberoper seg sin egen familie mens hun forsvarer en opptreden som i det minste medvirket til å sende denne gutten til døden.

«Ekstremisme i USAs lovverk». Den tanken tenkes av en globalt anerkjent amerikansk jurist og akademiker, om misbruk av demokratisk vedtatte lover for å hundse politisk opposisjon mot tiltakende sensur.

Tilgang til informasjon og kultur er en menneskerett. Internett bærer i seg muligheten til å gjøre all informasjon og all kultur – musikk, litteratur, film og så videre – umiddelbart tilgjengelig for alle. Mange hensyn samles for å motarbeide denne muligheten, alt fra opphavsrett til vern av fortidens forretningsmodeller.

Det som irriterte Swartz ved Jstor, var at de ikke gjorde alle artiklene i sin base fritt og gratis tilgjengelig for alle. Artiklene var skrevet vederlagsfritt av forskere, og de som betalte forskerne for å forske, var Amerikas skattebetalere. Skulle ikke informasjon utviklet på det offentliges bekostning være offentlig tilgjengelig? Hvorfor skal man tvinge publikum til å kjøpe trykksaker når artiklene foreligger i en nettløsning forbeholdt noen få?

Jstor har gitt seg delvis, og kan være i ferd med å gi seg helt.

Det hører med til historien – historien om et tragisk dødsoffer i kampen for informasjon, kultur og åpenhet – at justisminister Ortiz nå har frafalt tiltalen mot Swartz.

Tenker du å la deg inspirere av Swartz? Av taktiske og tekniske hensyn bår du i så fall lese dette: How M.I.T. Ensnared a Hacker, Bucking a Freewheeling Culture.

Til toppen