En ubetalt regning

Jeg tror ikke Regjeringen vet hva telekonkurranse er. I januar mente Regjeringen Bondevik at telekonkurransen skulle få anledning til å virke. Hvis konkurransen virket, hvorfor lar de nå Post- og teletilsynet ture fram som de gjør med tiltak for å likestille konkurrentene i telemarkedet?

For åtte måneder tillot jeg meg spørsmålet "Hva er egentlig konkurranse?" i denne spalte med bakgrunn i Regjeringen Bondeviks underlige begrunnelse for å si et endelig nei til forlengede fusjonssamtaler mellom Telenor og Telia. Da mente Regjeringen at det ikke var klokt å føre slike forhandlinger:

"Det mente Regjeringen det ikke var, fordi vi var bare noen få uker inne i en helt ny konkurransesituasjon", sa statsminister Kjell-Magne Bondevik i den muntlige spørretimen i Stortinget 28. januar 1998.

Jeg tar spørsmålet fra i vår fram igjen fordi jeg føler at det er noe som ikke helt stemmer. Hadde vi virkelig i januar den telekonkurransen som Regjeringen da påsto vi hadde?

Post- og teletilsynet har blant annet brukt de siste ukene til å iverksette og varsle en rekke tiltak for å justere den norske telekonkurransen:

  • fast forvalg er vedtatt innført fra 1. juni 1999
  • nummerportabilitet er varslet fra 1. juni 1999
  • mobiloperatører uten egne nett gis adgang til netteieres mobilnett første gang 15. oktober (blir anket)
  • det arbeides med teleoperatørenes tilgang til rå kobber, forslag forventes ferdig før jul

Jeg spør meg selv: Hvis vi hadde telekonkurranse i januar, hvorfor trenger vi Post- og teletilsynets tilsynelatende plutselige arbeidslyst? Burde ikke departementets politiske ledelse stanse slike inngrep og heller la telekonkurransen foregå uhindret slik den ble iverksatt fra 1. januar?

Eller er vi vitne til en politisk manøver skjult av tilsynets administrative tiltak, for å korrigere noe som ikke fungerte? En erkjennelse av at en ikke sier "klar, ferdig, gå", uten å merke opp løpebanene til alle andre enn én av løperne?

For den konkurransen Bondevik referte til i januar var en del av manøvrene som møtte gjøres for å (bort)forklare regjeringens telepolitikk, der et statlig eiet Telenor er sentralt. Samtidig benyttet regjeringssjefen anledningen til å påpeke at lovene var endret slik at alle kunne konkurrere med Telenor - på papiret. Den virkelige manøveren var at han da slapp å forsvare de skjevhetene som lå og ligger i konkurransen, der enkelte teleoperatører forfordeles for andre. Det er jo slik i politikken at folk må se forskjellen om en skal ha støtte for en reform, og da helst i form av lavere priser. Noen tele-faktura var ikke krevet ut 28. januar.

Et interessant spørsmål er om Post- og teletilsynet har arbeidet på tross av eller på grunn av politiske ønsker om en fri og likeverdig konkurranse i telemarkedet, eller om det bare har blitt slik.

Telemarkedet er et av de siste massemarkedene i Norge som er åpnet for fri konkurranse, og sannsynligvis det siste før sykehusene privatiseres. Derfor er det viktig å gi operatørene like vilkår slik at en får mest mulig reelle vilkår som grunnlag for konkurransen.

Akkurat nå finansieres telekonkurransen i Norge av overskuddene i de to svenske selskapene NetCom Systems og Telia samt hos den norske mbiloperatøren, om en ser på hvilke selskap som putter mest penger inn i nettopp dette markedet i form av lavere priser, markedsføring og investeringer. Penger legges inn i markedet, i den hensikt at de skal kunne gi en avkastning over et begrenset antall år. Det er ingen selvsagt ting at utenforstående skal sørge for telekonkurransen i Norge.

Verdt å ta med seg er at selv den eneste teleoperatøren i Norge som har fått fordeler, Telenor, har slått fast at konkurransen vil bli bedre med minst et av Post- og teletilsynets vedtatte tiltak - det om fast forvalg.

Til toppen