Er Internett den «femte krigssone»?

Debatten er aktualisert av rapportene som nylig er offentliggjort av Wikileaks.

Krigføring har tradisjonelt vært ført til lands og til vanns, i begynnelsen av 1900-tallet også fra luften, og i slutten av 1900-tallet fra verdensrommet. Internett er imidlertid nå blitt den femte krigssone, kalt kyberkrig («cyberwar»). Bakgrunnen er at president Obama i våres erklærte USAs digitale infrastruktur som «den viktigste ressurs», og ansatte Howard Schmidt – tidligere sikkerhetssjef i Microsoft – som sin rådgiver i denne type sikkerhetsspørsmål. Pentagon har også etablert en «Cybercom»-gruppe under ledelse av general Keith Alexander. Amerikanerne er bekymret ifølge Economist (3. juli) for at 90 prosent av Internett-trafikken når går over undersjøiske fiberkabler med knutepunkter i Rødehavet og ved Filippinene.

Det første virkelige eksemplet på kyberkrig kom når omtrent hele Estland ble lammet av et «hacker»-angrep på offentlige hjemmesider, media og banker i 2007 (se The Guardian, 17. mai 2007). Resultatet var at samfunnet mer eller mindre ble lammet i en periode, og Estland måtte kutte forbindelsen til Internett. Dette er blitt kalt WW1 (Web War 1). Foranledningen var at myndighetene ønsket å flytte et sovjetisk krigsmonument, noe Russland var svært misfornøyd med. Men var det Russland som sto bak? Eller var det tradisjonelle «hackere»? Var dette et Internett-angrep fra en stat mot en annen? Ingen vet.

Noe av det samme skjedde i 2008 da Russland og Georgia braket sammen i en kortvarig krig. Offentlige hjemmesider og viktige samfunnsfunksjoner ble «hacket» og det ble vanskelig å få god nok informasjon om hva som skjedde – sett fra georgisk side. Som påvist av Jørgen Stian i siste nummer av Internasjonal Politikk, «Det var ikke vi som begynte!», var den massive desinformasjon som ble sendt ut en viktig faktor i å «forstå» hva krigen handlet om. Dette var WW2.

Siden krigen i Georgia politisk sett måtte sees i sammenheng med Georgias ønske om å bli medlem i NATO – og at eksperter fra Estland, et medlem av NATO, ble sendt til Georgia for å bistå dem under «hacker»-angrepet – var da dette formelt sett et inngrep fra NATO?

Og hva med Kina? Deres angrep på Google i 2009, var ikke det et forsøk på å tilegne seg den enorme mengde data Google besitter? Kan ikke dette klassifiseres som spionasje ved hjelp av Internett? Og er det ikke slik at amerikanske myndigheter har meldt om «hacking» fra Kina for å stjele militære hemmeligheter for eksempel i forbindelse med utviklingen av nye amerikanske jagerfly? Er det «hackere» eller politiske myndigheter som utfører dette?

En Internett-krig er ikke som en annen krig. Det vil være vanskelig å identifisere «fienden», han har ikke et klart geografisk tilholdssted, og formålet er ikke direkte å drepe, men å lamme samfunnet i kortere eller lengre perioder.

En krig har imidlertid flere «fronter». Media er en av dem. «Krigskorrespondenter» som rapporterer fra «felten» gjennom etablerte media (aviser og TV) har i økende utstrekning brakt krigssituasjonene inn i stuene, men også brakt inn ny informasjon som har påvirket opinionen. Dette er publisert av profesjonelle journalister som har satt informasjonen inn i en sammenheng. Det er også klart at militære myndigheter har klart å styre denne informasjonen til sin fordel, jfr. Georgia-eksemplet ovenfor.

Wikileaks' offentliggjøring av mer enn 90 000 hemmeligstemplede dokumenter fra krigen i Afghanistan, representerer imidlertid et annet aspekt ved denne type «krigsjournalistikk». Nå er det usensurert rådata fra krigssonen vi får tilgang til gjennom Internett – en kanal som ingen kan kontrollere.

Wikileaks er betegnet som «verdens eneste statsløse nyhetsbyrå» med oppgave å publisere lekkede dokumenter fra myndigheter, bedrifter og andre organisasjoner. Wikileaks har få ansatte og mer enn tusen frivillige rundt om i verden og de garanterer anonymitet til kildene. Nettstedet bruker hundrevis av servere over hele verden som sprer informasjonen mellom disse ved hjelp av en teknologi som kalles «onion routing» – forøvrig utviklet av Pentagon (!).

Ikke slik at «avsløringer» fra media ikke har påvirket en krigsutvikling tidligere. Men i denne sammenheng skjer det i form av offentliggjøring av rådata uten bearbeiding; tilfeldig og ikke kvalitetssikret informasjon gir ikke nødvendigvis kunnskap. Det nye er at Internett og sosiale medier åpner opp for en interaktiv journalistikk som fører makt tilbake til borgerne som selv kan sjekke og foredle informasjonen.

Dagbladets Jan Omdahl skriver:

Slik aner vi kanskje konturene av en ny kategori «krigsreportere»: Dyktige nerder som hjelper oss å skape mening i store datamengder fra konflikter, snarere enn modige journalister og fotografer med hjelm og skuddsikker vest som rapporterer direkte fra konfliktområdene. Her snakker vi om datastøttet journalistikk som en ny disiplin. Dette er noe helt annet og mer sofistikert enn den teknologisk kompetente nettjournalistens bruk av dype nettsøk, lenking til kilder, bruk av sosiale medier i dialog med lesere og kilder, og så videre.

Det er i hvert fall helt sikkert: Verden er ikke den samme etter at Internett ble tatt i bruk.

Arild Haraldsen er administrerende direktør i NorStella.

Til toppen