Ett års ørkenvandring

I morgen er det ett år siden nyheten sprakk på Dagsrevyen: At Telenor og Telia var i samtaler med sikte på en fusjon. Ideen måtte modnes ett år før det nye teleselskapet ble en realitet.

Det er i hovedsak fire årsaker til at fusjonen lar seg gjennomføre nå, og ikke for ett år siden.

1) Politisk

I fjor ble hele Telenor/Telia-fusjonen gjort til en slags opposisjonens hevn over Regjeringens dårlige forarbeid. At Regjeringen til overmål var uenig internt var nærmest å be opposisjonspartiene om bråk. Det er ikke mange ganger at en statsminister har vært nødt til å sette Regjeringens egen politikk så klart til side som i fjor, da Kjell Magne Bondevik på Stortingets talerstol måtte konstatere at stortingsflertallet var av en annen mening enn Regjeringen.

Nå er Regjeringen - ialle fall utad - enig med seg selv. Alle holder munn i den hektiske innspurten før offentliggjørelsen av fusjonsavtalen og dermed blir det heller ingen uheldige misforståelser. Men viktigst av alt er at deler av opposisjonen støtter Regjeringens forslag, noe som sikrer et nødvendig flertall på Stortinget når saken kommer til behandling. Avgjørende i så måte var budsjettforliket, som sier at Regjeringen skal ta initiativ til delprivatisering av Telenor i løpet av året. Dette er viktigere for Høyre og Fremskrittspartiet enn at de skal bruke krefter på å hindre en fusjon av to statseide teleselskaper. Fusjonen skaper mindre debatt enn delprivatisering.

Tormod Hermansen selv har ved gjentatte anledninger har etterlyst private eiere og mulighet for en børsnotering. Nå får han viljen sin.

2) Forretningsmessig

På ett år har vi sett en nesten utrolig utvikling i telemarkedet, noe som blant annet gir Telenor en "upper hand" i fusjonssamtalene. De norske eierne med Odd Einar Dørum i spissen, har nemlig i forhandlingene fått gjennomslag for at Telenor har økt mest i verdt av de to selskapene det siste året. Mens svenskene i fjor ikke kunne gå med på at fusjonen skulle skje mellom likeverdige parter, har de to selskapene det siste året nærmet seg hverandre.

En av de medvirkende faktorene her er også det at Telia i dag mangler en internasjonal allianse av et visst format etter at AT&T i fjor sommer bestemte seg for å droppe samarbeidet med Unisource. AT&T ville heller satse på British Telecom, som tilfeldigvis er Telenors viktigste samarbeidspartner, ikke bare i det nordiske telemarkedet gjennom svenske Telenordia AB der også Tele Danmark er inne på eiersiden, men enda viktigere i flere internasjonale prosjekt. Det viste seg til slutt at den aller viktigste samarbeidspartneren, kanskje likevel var naboen.

Det er verdt å merke seg at Telia er tilbake til nullpunktet etter at selskapet i 1993 valgte å bryte ut av det nordiske samarbeidet nettopp til fordel for Unisource og AT&T. Dette teller i Telenors favør.

Telenorsjef Tormod Hermansen uttalte etter at fusjonsforhandlingene havarerte i fjor at det lå en rasjonaliseringsgevinst på mellom 15 og 20 milliarder kroner på bordet ved en fusjon - og den potten ble til slutt for fristende. Ikke bare ligger denne gevinsten klar ved en fusjon, de to selskapene står mye sterkere sammen enn hver for seg i et telemarkedet som ikke bare representerer kjerneområdet for verdens billigste telefoni (Norden), men også for ny teknologi.

3) Teknologisk

Telebransjen er mer enn noen annen bransje teknologisk drevet. I Norden er prisene på teletjenester lavere enn i nesten hvilket som helst annet telemarked. Dermed må gevinstene hentes ut gjennom innføring av ny teknologi. Utvikling og implementering er imidlertid dyrt, og det krever sterk rygg for å bære de tunge utviklingskostnadene som et hvert teknologiselskap trenger for å klare seg i konkurransen. Derfor må selskapene vokse.

Teknologien gjør det enklere å etablere seg på telemarkedet. I løpet av det siste året har vi for eksempel fått kommersiell IP-telefoni, som for eksempel gjør det mulig for små selskap med begrensede ressurser å tilby telefonitjenester med minimale investeringer i konkurranse med selv de største teleaktører.

4) Konkurransemessig

Mange frykter for at konkurransen på telemarkedet skal bli mindre ved en fusjon, som var et viktig argument for å ikke anbefale fusjonen i fjor. I dag kan dette neppe brukes som et slagkraftig argument. Konkurransemyndighetene og/eller EØS-myndighetene vil etter all sannsynlighet kreve at Telenor og British Telecom selger seg ut av Telenordia, og Telia avhende Telia Norge, før de to selskapene får fusjonere.

Aktuelle kjøpere er Ameritech/Tele Danmark og France Telecom som begge er store internasjonale telekjemper, som begge har annonsert sitt komme på det norske telemarkedet. Ameritech er her allerede gjennom sin aksjepost på 19,7 prosent i mobilselskapet Netcom. France Telecom er her gjennom sin aksjepost på 34 prosent i El Tele Øst. I tillegg kan andre operatører, som for eksempel Tele 2 forberede seg på nye millionkampanjer nå som selskapet blir det mest profilerte teleselskapet innenfor fast-telefoni i forbrukermarkedet.

Men de to viktigste hindrene for en tilnærmet fri telekonkurranse fjernes når teleoperatørene får anledning til å selge egne abonnement på Telenors aksessnett - sannsynligvis til høsten, og 1. juni, da det innføres fast forvalg og nummerportabiltet.

Men først skal det nye teleselskapet fødes, og terminen er visst i dag.

Til toppen