EU innfører 'informasjons-samfunnstjenester' i Norge

Venn deg til begrepet med en gang; informasjonssamfunnstjenester.

Den 20.desember i fjor kom endelig Nærings- og handelsdepartementet med sitt forslag til lov om elektronisk handel i ot.prp 31 (2002-2003). Forslaget er basert på EU-direktiv 2000/31/EF av 8. juni som offisielt heter direktiv "om visse rettslige aspekter ved informasjonssamfunnstjenester, særlig elektronisk handel, i det indre marked".

For å være mest mulig fleksible for fremtiden og fremtidens Internett og Internett-tjenester er begrepet "informasjonssamfunnstjenester" valgt. Hovedmålet med loven er å bidra til at EUs indre marked virker ved at det sikres fri flyt av informasjonssamfunnstjenester mellom medlemsstatene.

Det nye begrepet "informasjonssamfunnstjenester", er ment å dekke enhver tjeneste som formidles elektronisk slik som over Internett. Tjenesten kan også leveres over ethvert elektronisk nettverk, slik at UMTS-tjenester også vil være dekket. Men det er en forutsetning for de tjenester som dekkes av loven av de (1) vanligvis ytes mot vederlag, (2) formidles elektronisk, (3) over avstand og (4) på individuell anmodning fra en tjenestemottaker.

Ved å være over avstand vil ikke spillehaller være dekket, og gjennom kravet til individuell anmodning så dekkes ikke kringkasting. I prinsippet inkluderer begrepet alle tjenester over dagens Internett, og loven retter seg primært mot dem som tilbyr slike tjenester. For forbrukere gir loven rettigheter som gjør netthandel mer oversiktelig.

I en overgangsperiode kan det bli vanskelig å forholde seg til begrepet informasjonssamfunnstjenester, men begrepet er benyttet for ikke å binde seg opp til dagens tekniske løsninger, slik som Internett. Grunnen er at vi i dag ikke vet hva som blir morgendagens tekniske plattform for elektroniske tjenester.

Dagens utkast til lov dekker kun tre deler av implementeringen av direktivet. Dette er reglene knyttet til den generelle virksomheten, til elektronisk markedsføring og til elektronisk avtaleinngåelse. Den resterende delen, dvs reglene om ansvarfrihet for formidlere er ventet i første halvdel av 2003.

For den generelle del, stilles det krav til tilbydere av slike tjenester for bl.a. hvilken type informasjon som må gis og hvordan i forhold til avtaleslutningen. Bruk av markedsføring på nett reguleres noe. Til slutt oppstiller loven regler om hvordan avtaler skal inngås, med bl.a. krav om ordrebekreftelse.

Viktigst i loven er likevel at prinsippet om fri flyt av tjenester over landegrensene innen EU/EØS blir slått fast. Prinsippet blir kalt "etableringslandsprinsippet". Prinsippet slår fast en som tilbyr tjenester over Internett må forholde seg etter lovreglene i landet denne er etablert.

Det er også slik at det er myndighetene i dette landet som skal kontrollere den som yter tjenestene. I praksis betyr dette at hvis en e-handelsbutikk er etablert i Norge, så må den forholde seg etter reglene i Norge og norske myndigheter, men at tjenestene kan tilbys innen hele EU/EØS.

Nå gjelder dette bare for forhold som dekkes av det koordinerte regelområdet, og betyr i utgangspunktet de norske regler som stiller krav til informasjonssamfunnstjenester og til tjenesteyter når det gjelder etablering og drift av informasjonssamfunnstjenester. Dette vil være slik som personopplysningsloven, angrerettloven og markedsføringsloven.

Grunntanken bak prinsippet er at en stat kan begrense informasjonssamfunnstjenester som ytes fra en tjenesteyter etablert i en annen stat innenfor EØS. Lovforslaget oppstiller noen unntak fra denne hovedregel bl.a. for forbrukere hvoretter forbrukere gis beskyttelse etter sitt eget lands rett.

Dessuten åpner lovforslaget for at statene kan stanse en bestemt tjeneste for blant annet å beskytte folkehelsen, offentlig sikkerhet eller for å opprettholde den alminnelige rettsorden. Det knyttes likevel stor usikkerhet til hvordan dette prinsippet skal anvendes, hvilket har brakt stor diskusjon i blant annet i Tyskland. Det er ventet at prinsippets innhold først kommer til å bli klarlagt av EU-domstolen.

Departementet har i sitt utkast vært forholdsvis direktivtro og implementeringen gir ikke de store overraskelsene i forhold til elektronisk markedsføring og elektronisk avtaleinngåelse. Det knytter seg snarere mer spenning i forhold til ansvarsfrihetsreglene, men disse kommer først i første halvdel av 2003.

Til toppen