EU vil tape mot "Lex Microsoft"

Uansett hva EU prøver seg på, vil Microsoft fortsette å oppføre seg som de vil.

EU-kommisjonen ventes å pålegge Microsoft å levere en Windows-utgave uten Microsofts Media Player som en del av produktet. I tillegg vil de bli idømt en kraftig bot. Det første vil neppe skje. Det andre vil ikke ha noen betydning. Med andre ord: "Lex Microsoft" vil fremdeles gjelde.

Jeg har tidligere i denne spalten skrevet om Intrastrukturens historie. Den handler om opprinnelsen og den videre utvikling av telegrafen, telefonen, radioen og Internett. Fellestrekket er at konkurranselovgivningen ikke klarer å følge med den teknologiske utviklingen. I stedet for å endre konkurranselovgivningen for å tilpasse seg nye teknologiske trender (spissformulert "ruling the waves"), blir det heller til at dominerende teknologiske aktører endrer konkurransearenaen og spillereglene til sin egen fordel (spissformulert "waiving the rules", altså bryte reglene).

Stikkordet er infrastruktur, det vil si den felles plattform som sikrer utbredelsen og anvendelsen av tjenester og produkter til et større marked. Infrastrukturen kan være veier, jernbaneskinner, radiobølger, telenett – eller altså operativsystem. En og samme aktør kan ikke kontrollere eller eie infrastrukturen, og samtidig utnytte denne posisjonen til å utøve markedsmakt overfor aktører som leverer tjenester over denne infrastrukturen. En monopolsituasjon på ett område kan ikke utnyttes til å skape monopollignende tilstander på relaterte markedsområder.

For å ta en analogi: Det er ingen som for alvor vil mene at SAS skal eie alle flyplassene. Faren for – og fristelsen til – at tjenesteleverandøren (SAS) skal utnytte sin markedsdominans på den felles infrastruktur (flyplassene) for å hindre virksom konkurranse fra andre tjenesteleverandører (Norwegian og andre), vil bli for stor.

Denne innsikt om hvordan konkurranse i luftfarten må skje, har pussig nok ikke vunnet innpass i teknologimarkeder. Det gjelder telesektoren – hvor dominerende tjenesteaktør som regel også eier infrastrukturen (Telenor). Men dette er også i ferd med å vinne innpass på IT-markedet.

Problemet er ikke at Microsoft har monopol på operativsystem. Problemet er at Microsoft klarer å utvide begrepet "operativsystem".

De utvider altså "infrastrukturen" til å spise seg stadig høyere opp i næringskjeden ved å la egne tjenester og produkter bli en integrert del av operativsystemet.

Det er ikke Microsoft det er noe galt med. Det er konkurranselovgivningen som henger etter den teknologiske utviklingen.

Det fører til at "Lex Microsoft" – en betegnelse jeg finner på for anledningen – kan etableres, det vil si at dominerende aktører innen infrastruktur kan sette konkurransereglene for et mye større marked.

Mitt poeng er at dette kan EU ikke gjøre noe med. Her er grunnen:

Operativsystem og kontorapplikasjoner

Microsoft har i dag en markedsandel på operativsystem til PC-er på cirka 95 prosent. De har dermed etablert et monopol for den felles "infrastruktur" for anvendelse av PC-er. For alle praktiske formål er dette en fordel både for kundene og for utbredelsen av anvendelsen av PC. Problemet oppstår når Microsoft benytter eierskapet til denne "infrastrukturen" til å dominere utviklingen av tjenester som bygger på denne standarden.

Det begynte med kontorapplikasjoner som Word, PowerPoint og så videre. Her oppnådde Microsoft fort en nesten total dominans. Men i motsetning til hva Microsoft-motstanderne liker å erkjenne: Dette ble ikke oppnådd ved hjelp av ulovlige midler, men ved blant annet god timing av lanseringen av produktene.

Nettleser

Situasjonen ble annerledes da Microsoft "oppdaget" Internett, og skjønte at nettlesere var viktig. Da brukte de sin markedsmakt til å utvikle en nettleser som ble levert "gratis" sammen med operativsystemet. For dette ble de først dømt, men dommen ble senere endret til en mild refs. Microsofts hovedargument var at definisjonen av "operativsystem" måtte endres som følge av teknologiutviklingen: Det er like naturlig, sa Microsoft, å ha en nettleser som en integrert del av et operativsystem, som at dagens biler har med en rekke tilleggsutstyr som "standard". Det ville være ulogisk å ikke levere elementer som gjorde bruken av PC-en (bilen) mer tilpasset hva kundene og markedet forventet.

Dette fikk Microsoft fullt medhold i, og dommen sier at "Microsoft må selv bestemme hvilke elementer og funksjoner de mener skal inngå i produktet Windows". I tillegg ble ikke Microsoft pålagt å fjerne sin nettleser fra operativsystemet, noe som innebar at Microsoft i prinsippet fritt kunne legge til andre elementer som de mente inngikk i "operativsystemet". I praksis har dette ført til at Netscape Navigator – som var den største utfordreren – praktisk talt har forsvunnet fra markedet. Microsoft har vel 80 prosent av markedet for nettlesere i dag.

Mediaspiller

Men så har EU begynt å interessere seg for saken. Denne gangen gjelder det ikke nettleser, men Media Player som Microsoft nå leverer sammen med operativsystemet, noe blant annet konkurrenten RealNetworks ikke liker. Her kan man se en tilsvarende situasjon som med nettlesere: "Dette reduserer konkurransen i markedet, samtidig som det hindrer videre innovativ produktutvikling", som anklagepunktene mot Microsoft går ut på.

Selv om EU nå vil forsøke å pålegge Microsoft å levere en Windows-versjon uten Media Player, er det vanskelig å se at de faktisk kan vinne frem rent juridisk til slutt. De har nemlig på mange måter en dårlig sak:

  • For det første gir domsavgjørelsen i USA klare føringer. Det er vanskelig å praktisere en annen konkurransejuss i Europa enn i USA på produkter som har globalt marked.
  • For det andre vil et eventuelt skille, nemlig at Microsoft pålegges å fjerne Media Player, føre til at en vil operere med en amerikansk og en europeisk versjon av operativsystemet. Det vil føre til piratkopiering i stor stil, som det vil være umulig å kontrollere. (Det ikke-europeiske markedet vil teoretisk sett kunne forlange en slik europeisk versjon, men Microsoft kan ikke pålegges å levere det).
  • For det tredje vil et mulig kompromiss, nemlig at Microsoft pålegges å legge inn konkurrentenes mediaspillere i sitt operativsystem, føre til store vanskeligheter. Skal alle eksisterende leverandører av mediaspillere få anledning til å få lagt inn sitt program i operativsystemet? Hva med nye aktører som kommer etter hvert på dette område? Et slikt kompromiss vil være like umulig å praktisere som det å fjerne Media Player, i tillegg til at det reiser betydelige prinsipielle spørsmål om konkurransediskriminering mot nye aktører.

Det Microsoft altså gjør – i takt med teknologiutviklingen og anvendelsen – er stadig vekk å utvide begrepet "infrastruktur". Sett fra et anvendelsesperspektiv er dette OK: Det er både mer praktisk for en bruker å forholde seg til ett og ikke mange forskjellige element når en bruker PC-en, og det er også greiere for innholdsleverandører å forholde seg til kun ett format på video- og filmavspilling på PC-en. Disse fordelene oppveier de eventuelle ulempene om manglende konkurranse og innovasjon, mener innholdsleverandørene. I tillegg vil det være opp til PC-leverandørene å legge inn flere eller andre leverandører av mediaspillere eller andre funksjoner. Hewlett-Packard vil for eksempel ta med Apples musikkbibliotek iTune i sin neste versjon.

Søkemotor

Men det stopper ikke der. Vil det ikke være like naturlig å ha en søkemotor som en integrert del av operativsystemet som nettleser er det i dag? I så fall er Google neste offer i Microsofts ekspansjonsstrategi. Microsoft planlegger å levere søkemotor som en del av neste versjon av operativsystemet. (Bill Gates har forøvrig åpen innrømmet at Google er langt bedre enn den søkemotoren Microsoft har i MSN.) Google er i dag markedsleder. Men det var også WordPerfect og Navigator i sin tid. Alle disse har nærmest forsvunnet fra markedet.

Med andre ord: Microsoft bruker sin dominerende posisjon som leverandør av operativsystem til PC-er til stadig vekk å legge nye områder inn under seg: Kontorapplikasjoner, nettleser, mediaspiller og snart også søkemotor. Alt dette fullt lovlig ifølge gjeldende konkurranserett. Riktignok skjer dette ikke uten sverdslag i form av rettssaker både her og der. Men de utgiftene dette fører med seg, betrakter Microsoft som ren investering i ny "business". Det er vanskelig å se at EU klarer å oppnå at grensen settes ved mediaspiller. Hvorfor ikke også søkemotor? Eller omvendt – hvorfor skal Microsoft tillates å tilby tjenester utenom operativsystemet i det hele tatt, når tilsvarende begrensinger finnes i nesten alle andre bransjer.

Konklusjon

Gjeldende konkurranserett, og en rekke rettssaker, viser at Microsoft i hovedsak ikke gjør noe galt. Samtidig kan den fremtidige konsekvens av dette være at Microsoft får kontroll over den infrastruktur som heter "Internett", en situasjonen tilsvarende at SAS får full råderett over alle flyplassene i Norge. Alle innser hva det vil gjøre med konkurransen innen luftfarten her i landet.

Jeg tror EUs bestrebelser på å begrense Microsofts markedsdominans ikke vil lykkes, fordi de angriper problemstillingen på en gal måte. Den eneste måten å hindre dette på er å bruke samme type prinsipp som en har gjort i andre bransjer: Samme aktør kan ikke både eie "infrastrukturen" og de tjenestene som formidles over infrastrukturen.Selv innen energibransjen har en skjønt at en må skille mellom nettleverandør og tjenesteleverandør.

Den eneste farbare vei er derfor å pålegge Microsoft å skille ut "operativsystemet" som en egen enhet, og at det samtidig innføres vanntette skott mellom den enheten (infrastrukturen) og andre enheter som utvikler tjenester basert på denne infrastrukturen – altså den såkalte "break-up" av Microsofts organisasjonsstruktur som en har snakket om i flere år.

Men det er noe amerikanske myndigheter må gjøre. Ikke EUs konkurransetilsyn.

Lovgivningen henger etter, og er ikke tilpasset den teknologiske utvikling. I mellomtiden blir konkurransen innen tjenesteområdene hemmet. I stedet for å ha en lovgivning tilpasset teknologien i den hensikt å styre og kontrollere den i riktig retning – "ruling the waves", åpnes det opp for at en dominerende aktør og eier av infrastrukturen kan bedrive utilbørlig markedsmakt for å oppnå egne fordeler.

Med andre ord "waiving the rules".

    Les også:

Til toppen