De siste par årene har det rast en debatt i Norge om hvorvidt arbeidsgivere skal ha innsyn i e-post som deres ansatte sender og mottar på en e-postkonto stilt til rådighet av bedriften.
To syn står mot hverandre: IKT-bransjen og mange arbeidsgivere mener e-posten er en del av bedriftens offentlige korrespondanse, og at det er like selvfølgelig med innsyn i den som i brev skrevet på bedriftens brevark.
Regjeringen og Datatilsynet mener e-post i hovedsak er et privat anliggende, og at det er like lite aktuelt å gi allmenn innsyn i e-post som det er å gjøre opptak av telefonsamtaler.
I digi.no har jeg tidligere argumentert for det første synet. E-post er en del av bedriftens vanlige korrespondanse, og er bedriftens felleseie. Vil man sende privat e-post mens man er på jobb, finnes det en rekke løsninger. De er både enkle og gratis. I stedet for å nøre opp under en praksis der privat e-post blir lagret på bedriftens servere i all evighet – og være praktisk tilgjengelig for sjefene uavhengig av regelverket – burde Datatilsynet lære folk å benytte seg av mulighetene som informasjonsteknologien gir til virkelig effektivt personvern. Erfaringene i Norge viser at det skal en mordsak til før for eksempel Microsoft gir fra seg opplysninger om en Hotmail-konto.
Les også:
- [12.03.2008] - Et dataprogram er også en ytring
- [05.03.2007] Vil påby e-postarkiv i det offentlige
- [19.10.2006] Forkludrer skillet mellom jobb og privatliv
- [20.03.2006] Da e-postsnoking ble politisk korrekt
- [22.12.2005] Bedriftens e-post er som bedriftens brevark
Fagbokforlaget har nettopp utgitt Elektronisk forvaltning i Norden, med undertittel «praksis, lovgivning og rettslige utfordringer». Boka tilhører serien «Nordisk årbok i rettsinformatikk», og er en antologi redigert av professor Dag Wiese Schartum, leder for Avdeling for forvaltningsinformatikk ved Universitetet i Oslo.
Jeg har festet meg ved en artikkel av Ina Lindahl, tidligere juridisk rådgiver i Norsk presseforbund, og ansvarlig redaktør for offentlighet.no. Kapitlet heter «Offentlighetslovgivningen og elektronisk tilgjengeliggjøring av offentlig informasjon».
Jeg oppfatter dette kapitlet som en brannfakkel i debatten om hvorvidt arbeidsgiver skal ha innsyn i bedriftens e-post. Det viser nemlig hvilke omfattende lovbrudd holdningen til e-post som «privat» fører til i den offentlige forvaltningen.
Lindahl skriver:
«Det sies at offentlighetsloven er den mest brutte lov i Norge, og at forvaltningen dermed er landets største lovbryter. Problemet er at praksis ikke er i overensstemmelse med lovens ordlyd, og det gjelder især for forvaltnings håndtering av e-post.
Det er hevet over enhver tvil at e-post som instrument for saksbehandlingen er i ferd med å bli tatt i rutinemessig bruk i nesten hele forvaltningen. Dette er også erklært som et mål i seg selv. Problemet er at det ikke er mulig å registrere en tilsvarende vekst i forvaltningens postjournaler. Dette tyder på at store mengder e-post ikke blir journalført; noe de skal i henhold til arkivlovgivningen, dersom de er gjenstand for forvaltningens saksbehandling.»
Lindahl viser til en undersøkelse som konkluderer med at bare tre prosent av alle e-postmeldinger blir journalført: «Undersøkelsen er blitt tatt til inntekt for at bruken av e-post i forvaltningen i praksis fører til et formidabelt hemmelighold.»
Slik jeg ser det, er det slik det må gå dersom man har som utgangspunkt for sin prinsipielle tenking om e-post at den er «privat», og ikke noe man gjør på vegne av den bedrift eller organisasjon man arbeider for.
Denne private innstillingen misbrukes til å forfalske problemstillinger knyttet til personvernet, og til å undergrave både personvernet og retten til offentlig innsyn i forvaltningen.
Særlig denne regjeringen, med et velgergrunnlag der offentlig ansatte er overrepresentert, bør tenke nytt i sin prinsipielle tilnærming til e-post.
De bør stadfeste at e-post sendt på vegne av bedriften eller institusjonen man arbeider for, ikke kan betraktes som privat, men skal underlegges vanlige lover og regler om innsyn.
De bør sørge for at også offentlige ansatte skjønner poenget med å skille mellom privat e-post, sent fra egne e-postkonti, og e-post de sender i embets medfør.
Da vil også offentlige postjournaler endelig kunne tilfredsstille offentlighetslovens bestemmelser.
