Ingen har lært meg så mye om PC-ykologi som Bill Gates.

Farvel, Bill

Bill Gates slutter i Microsoft. Hva skal det bli av oss, trofaste brukere av alt fra MS-DOS til Vista?

Ved månedsskiftet juni-juli trekker Bill Gates seg fra sin siste heltidsstilling i Microsoft. Det er tankevekkende, kanskje med et snev av vemod.

Jeg har lyst til å si følgende:

Kjære Bill Gates

Jeg registrerer at en epoke i ditt liv går mot slutten når du neste uke bytter fra 80 prosent Microsoft og 20 prosent veldedighet, til 80 prosent veldedighet og 20 prosent Microsoft. Jeg lurer på hvilke følger dette vil få for mitt liv – og for verdenshistorien.

I snart 25 år har produkter fra din hånd vært en del av mitt daglige liv. Jeg var allerede erfaren innen dedikerte tekstbehandlere og det man da kalte mikromaskiner, første gang jeg fikk en ny type maskin som spiste tøyelige disketter merket MS-DOS.

Denne nye maskinen hadde 256 kilobyte med minne, og diskettene kunne lagre 360 kilobyte. De åpnet en verden av elektroniske hjelpemidler til skriving, beregninger og databaser. Etter hvert fikk maskinen 640 kilobyte minne – taket du hadde satt i MS-DOS fordi du da ikke kunne forestille deg at noen kunne ønske mer – og jeg fant fram til diverse hjelpemidler som delte inn denne ødemarken i partisjoner slik at jeg kunne kjøre flere programmer samtidig.

I begynnelsen var jeg enig med deg når det gjaldt behovet for minne. I min ungdomstid hadde en stormaskin 64 «K», og 640 kilobyte virket som en uuttømmelig ødemark.

Etter hvert erfarte vi begge at det ble utålelig trangt. Jeg kan ikke si jeg fikk særlig hjelp fra deg. Løsningen kom fra et annet programvareselskap. De het WordPerfect, og de laget noe som het Office. Jeg fikk et kort som økte minnet til 1500 kilobyte, og oppdaget at jeg kunne kjøre opptil 15 programmer på én gang!

Etter noen år kom du med noe du kalte Windows. Jeg ble tildelt en maskin med dette systemet, og fikk raskt ordnet meg slik at jeg slapp å bruke det. Maskinen hadde 4 megabytes med minne, og med WordPerfect Office var mulighetene ubegrenset. Windows mot slutten av 1980-tallet hadde derimot ikke en gang en enkel måte å starte programmer på. Håndteringen av ikke-tilpasset programvare var mildt sagt upålitelig, og du hadde ingenting som kunne måle seg med WordPerfect-familiens letthåndterlige fellesmakroer.

Det tok sin tid, men til, i 2006, fikk Bill Gates diplom fra Harvard University.
Det tok sin tid, men til, i 2006, fikk Bill Gates diplom fra Harvard University.

Grafikk fikk jeg behov for lenge før 1980-tallet opprant. Jeg valgte et grafisk brukergrensesnitt kalt Gem, for øvrig det samme som ble brukt av Atari. Jeg oppfattet Gem som langt mer hensiktsmessig enn Windows: Det var brukervennlig og hadde gode grafiske applikasjoner. Dessverre hadde det sine mangler: Det håndterte verken standard MS-DOS-programmer eller utvidet minne.

Du lærte sikkert masse av Gem, for da jeg ble påført Windows 3.0, helt på begynnelsen av 1990-tallet, ble verdenen forandret. Du ga meg en ny måte å håndtere min hverdag på. Nå mestret du tilsynelatende utvidet minne, og du gjorde det mulig å kjøre hva det måtte være av MS-DOS-programmer i egne vinduer, i teorien om kanskje ikke fullt ut i praksis. («It all depends on what you mean by X.»)

Dog ikke helt. Det var noen detaljer du glemte å holde styr på. Da jeg utnyttet maskinen maksimalt, slik Windows 3.0 tilsynelatende åpnet for, fikk jeg høre at jeg brukte systemet utover det som var meningen. Det ble mye krasj. Men da var jeg hektet. Valget sto mellom å gå tilbake til WordPerfect Office og utforske en ny gren innen forholdet menneske–maskin. Jeg valgte det siste.

Grenen døpte jeg PC-ykologi. Ingen har lært meg mer om PC-ykologi enn deg.

Er det ikke rart? En venn av meg ble IT-sjef på et kjent forskningsinstitutt, og han nedla forbud mot alle dine produkter, unntatt MS-DOS. Han bannlyste Windows, og holdt seg til WordPerfect Office. Og han fikk alt til å virke, til og med skriverfri sending og mottak av faks, og felles avtalebok og booking av møterom. Da Internett kom fikk han også ekstern e-post til å virke.

Først da World Wide Web kom for alvor, og forskerne så videoene med deg og Jay Leno da du lanserte Windows 95, sa de alle som én sa at nå fikk det være nok med trauste og pålitelige datasystemer – de krevde litt spenning i livet. Da måtte IT-sjefen gi seg.

Han fikk det ikke lett, IT-sjefen. Forskerne oppdaget også at det «kule» også har en bakside. Men milliardene rullet vel inn på kontoene dine, slik at du fikk sove likevel.

En grunn til at vi ble PC-ykologer er at det var så mye du glemte.

Windows-PC-ene på begynnelsen av 1990-tallet var så avanserte at vanlige mennesker ikke kunne bruke dem. Siden de prøvde seg likevel, fikk vi mange tragedier, og god anledning til å kombinere PC-ykologi med psykologi. Vi som laget datablader hadde gode dager.

Jeg minnes så mange tårer. En kollega av meg ropte ut sin harme over at PC-en var blitt så dum at den ikke engang visste hva klokka var. Og han kom ikke inn på nettet, og fikk ikke opp sin vanlige meny. Han hadde uforvarende slettet hele PC-ens rotkatalog. På den tida hadde Mac allerede en gjenvinnbar søppelbøtte. Men den slags var ikke for deg, før du ble tvunget til det.

Ingen har lært meg mer om PC-ykologi enn Bill Gates.
Ingen har lært meg mer om PC-ykologi enn Bill Gates.

En lærer på ungdomsskolen ringte meg fordi han ikke fikk i gang PC-ene på datalabben. Det var din feil: Du hadde ikke gjort det umulig å hindre yplinger fra å legge inn nye passord ved oppstart. En annen lærer fikk nettet sitt ødelagt av elever som lekte seg med NLM-er – ja, jeg vet du ikke laget NLM-er, men likevel.

En venn opplevde at datteren hans mente disken ble for trang, og satte i gang med å slette de eldste filene som hun ikke kunne tenke seg at noen kunne trenge. Hvorfor innførte du ikke tidligere noe så enkelt som en lås på systemkatalogen?

Det var ikke frivillig at jeg byttet ut WordPerfect med Word, og til det du fikk lov til å kalle Office.

Du holdt API-ene dine hemmelig for konkurrenten, og da WordPerfect endelig kom for Windows var systemet en katastrofe. På den tida var vi blitt Windows-junkier alle sammen, og hadde egentlig ikke noe valg, selv om vi strittet i mot. Tekst og regneark gikk uten større problemer. Men hvorfor i all verden ventet du så lenge før vi fikk en enkel, personlig Windows-database? Løsningene mine i DataPerfect trivdes aldri helt i sine Windows-vinduer. Og Ashton-Tate fikk så store problemer med dine hemmelige API-er at hele dBase gikk fløyten.

Du er ekspert i å få folk til å trekke hjertesukk av glede når du endelig kommer med noe de har ventet på i lang tid. Du har skjønt restaurant-trikset med å la kunden vente til skrubb-sulten setter inn, og lar seg tilfredsstille av lunkent øl og vegetarisk fårikål.

Derfor vakte Access så mye glede. Derfor smilte massene fra øre til øre over Windows 95.

Tenk deg, Bill. Min PC hadde 24 megabyte minne og 600 megabyte disk. Jeg byttet ikke applikasjoner da jeg oppgraderte fra Windows 3.1 til Windows 95. Men alt ble så veldig mye raskere, og ikke så veldig mye mer ustabilt. Det var en vinn-vinn-situasjon: Vinn for meg, og enda mer for deg. Himmelsk bedre seint enn aldri! Tenk at det går an å bygge forretningsimperier på et slikt prinsipp!

Husker du det krampaktige forholdet ditt til Internett midt på 1990-tallet?

Hvordan du ble tatt på sengen når det gikk opp for folk – uten at du hadde fortalt dem – at all verdens informasjon faktisk var tilgjengelig for dem fra mus, skjerm og tastatur? At «information at your fingertips» ikke lenger var et varemerket Microsoft-slagord men en Microsoft-fri realitet?

I mai 1977 ble Gates arrestert i New Mexico etter et trafikkuhell etter sigende forårsaket av høy fart. Dette bildet skal være autentisk.
I mai 1977 ble Gates arrestert i New Mexico etter et trafikkuhell etter sigende forårsaket av høy fart. Dette bildet skal være autentisk.

Du prøvde å kapre det, Bill. Det tok deg et halvt år før du skjønte at du ikke kunne konkurrere ved å kopiere America Online og tilby et lukket alternativ. Men du oppførte deg grisete desperat i mange år, i amerikansk næringslivs verste tradisjon, den til John D. Rockefeller og Thomas Watson. Du trodde du var hevet over lovverk og alminnelig forretningsskikk. Du vet at du ble reddet av presidentvalget i november 2000, og at Microsoft hadde blitt delt dersom Al Gore hadde fått sin rettmessige plass i Det hvite hus. Vel kan vi håne EU for tåpeligheter som «Euro Windows», men du bør ikke være i tvil om hvor våre sympatier står.

Du har forandret deg kolossalt de siste årene. Du er blitt en av få amerikanske bedriftsledere som fører en konstruktiv utenrikspolitikk. Jeg har fulgt deg gjennom Malaysia, India og Kina, og jeg beundrer din evne til å kombinere forretninger med samfunnsutvikling i fattige land.

Jeg tror ekteskap og barn har gjort deg godt. Jeg ønsker deg lykke til når du sammen med Melinda skal forvalte milliardformuen i kampene vår verden trenger så sårt. Det er en innsats det står respekt av. Der er du et eksempel til etterfølgelse.

Jeg har vært med deg til siste slutt, Bill. På min mobil telefon har jeg Windows Mobile – som gir begrepet PC-ykologi en ny dimensjon – og på min PC har jeg Vista.

Særlig Vista har kostet meg mye. Mine IT-folk var skeptiske, og greide ikke å skjule en viss tilfredsstillelse da jeg fikk uoverkommelige problemer med KB929777, noe verken Dell-support eller Microsoft-support fant ut av. Du kan trøste deg med at de forsvant da SP1 kom.

Vennlig hilsen

Eirik Rossen

teknologiredaktør, digi.no

Til toppen