4. februar beskrev Arild Haraldsen i et debattinnlegg på digi.no uttalelser fra statsråd Rigmor Aasrud om regjerings IT-politikk som pinlige. 6. februar svarte statsråden gjennom sin politiske rådgiver Jon Reidar Øyan at Haraldsen tar feil om IKT. (Bilde: Marius Jørgenrud)

Fem spørsmål til Aasrud

Arild Haraldsen håper statsråden kan tone ned skjønnmalingen.

Jeg viser til politisk rådgiver Jon Reidar Øyans tilsvar til mitt tidligere debattinnlegg.

Dersom Rigmor Aasrud mener seg feilsitert og feiloppfattet, og kun har ment å si at «IKT kommer til å spille en stadig større rolle i norsk økonomi» – altså ikke IKT-næringen som sådan – så slår hun inn åpne dører. Det er mye forskning som peker i den retning. Øyan peker også på dette i sitt innlegg med et par referanser. Som Øyan sikkert også kjenner til har man her en økonomifaglig utfordring, nemlig å bevise det. Men det er en annen skål.

IKTs betydning for økonomien er en global trend. Den vil ventelig slå sterkere ut i «fremvoksende» økonomier – som det heter, det vil si Afrika, India og Kina – enn i vestlige land.

Men å gå derfra til å hevde at utviklingen av dette fenomenet her i landet skyldes Regjeringens politikk, er i rettferdighetens navn, noe drøyt.

Det er vanskelig å se hvilke tiltak det skulle være. Når Øyan forsøker å underbygge det, bruker han det politikere er kjent for: Trikse med tall for å skjule virkeligheten, og gjerne fremstille Norge som å være «i verdenstoppen».

Arild Haraldsen har bidratt med kommentarer og debatt i digi.no i mange år.
Arild Haraldsen har bidratt med kommentarer og debatt i digi.no i mange år.

For å skjule at Norge bare er midt på treet og knapt nok det når det gjelder forskning og innovasjon (særlig innenfor IKT), legger han til grunn det offentliges bidrag til forskning målt per innbygger(!). At vi er et rikt land med få innbyggere, vil alltid kunne brukes til å få enhver statistikk til å se fordelaktig ut. At vi er «på verdenstoppen» i utbredelse av bredbånd, kan bare forsvares dersom man kun legger til grunn grunnleggende bredbånd (mindre enn 1 MB for internett-tilgang). Dersom en legger til grunn større bredbåndskapasitet (opptil 50 megabit per sekund i nedlastningskapasitet) som bedrifter og særlig i Utkant-Norge (som er et mye mer relevant kriterium), vil en dessverre få et helt annet bilde. For lav bredbåndskapasitet er et viktig hinder for å utvikle tjenester som kan konkurrere på en global digital markedsplass. Det er bare å lese Fornyings- og administrasjonsdepartementets (FAD) egne oversikter over dette.

Realiteten er at satsing på forskning (inkludert IKT-forskning), samt utbyggingen av bredbånd, ligger langt etter det som er både rimelig og ønskelig.

Da er det mer relevant å peke på at andelen av IKT-investeringer i prosent av bruttoproduktet her i landet ligger på under 0,25 prosent i Norge, sammenlignet med rundt 1,7 prosent i Finland og 0,75 prosent i Sverige, (OECD-tall fra 2012).

Samtidig unngår Øyan behendig å nevne det viktigste poenget i min artikkel, nemlig at offentlig sektor er økende (og helse- om omsorgssektoren øker mest), samtidig som denne sektoren bidrar mindre til omstilling, effektivisering og innovasjon gjennom bruk av IKT enn privat sektor. Offentlig sektor blir derfor en bremse i innovasjonstakten og verdiskapningen i norsk økonomi.

Det stunder til valgkamp.

Det offentliges bruk av IKT blir helt sikkert – heller ikke denne gangen – noen «valgkampsak». Men det går an å løfte blikket også for teknologifantaster. Dersom valgkampen skal dreie seg om noe mer og annet enn oljeutvinning, veiutbygging og innvandring, bør en ta opp de mer grunnleggende problemene: hvordan innovasjon, forskning og investering i IKT kan skape en mer effektiv offentlig sektor som drivkraft i økonomisk vekst og konkurransekraft. «Hvordan kan det offentliges investeringer i og bruk av IKT komme til å spille en stadig større rolle i norsk økonomi» burde være det temaet Rigmor Aasrud var opptatt av.

Regjeringens digitaliseringsprogram
Svaret statsråden og hennes rådgiver vil gi er å peke på regjeringens digitaliseringsprogram. På den bakgrunn vil jeg stille Øyan følgende fem spørsmål:

  1. Hva er det politiske formålet med programmet? Effektivisering av eksisterende prosesser og rutiner, eller radikal nytenkning av forretningsmodeller (det vil si hvordan offentlig sektor leverer tjenester til sitt «marked», det vil si innbyggere og næringsliv)? Dette er som kjent et ideologisk og politisk skille, jfr. en tidligere artikkel om dette fra min side.
  2. Hvor går grensene for det offentliges virksomhet? Hva – prinsipielt – er forbeholdt det offentlige som oppgave, hva kan overlates til private, og hvor kan det finnes et samspill? Jeg skal konkretisere spørsmålsstillingen. I over 10 år har det offentlige hatt «monopol» på innkjøp til det offentlige gjennom markedsportalen ehandel.no. Men på forsendelse av standard efaktura til det offentlige er det fri konkurranse blant private meldingsformidlere. Det samme skal gjelde for digital postkasse. Hvorfor denne forskjellen? I det første tilfelle bruker det offentlige mye penger og ressurser til å «sponse» en privat aktør, og oppnår lite annet enn en urimelig konkurransevridning i markedet. I det andre tilfelle bruker det offentlige små midler og bidrar til økt konkurranseintensitet i privat sektor. Dette er et konkurranseregulerende – og dermed – politisk tema.
  3. Forvaltningen her i landet – som i andre land – er basert på sektorprinsippet. Det betyr at hvert departement og underliggende etater kun er ansvarlig for sitt eget område. Hvordan skal FAD få utløst det store verdiskapnings- og effektiviseringspotensialet som ligger i samhandling mellom og på tvers av etater? Dette er et sentralt forvaltningspolitisk tema.
  4. Helse- og omsorgssektoren har fått en betydelig plass i Regjeringens digitaliseringsprogram. Samtidig er alle enige om at oppgaven er enorm, både fordi behovet for nye tjenester og effektivisering av gamle er meget stor, og fordi samspillet og samarbeidet mellom ulike aktører er komplisert og konfliktfylt. Det synes å være tverrfaglig enighet om at dette bare kan løses ved nytenkning og innovasjon og i samarbeid med privatnæringsliv, også innenfor IKT. En Stortingsmelding om innovasjon løser ikke dette. Hvordan vil Regjeringen gå frem – rent konkret – til å få et regelstyrt byråkrati til å bli innovativt og nytenkende? Dette er et tema som viser hvilken gjennomføringsevne politikere reelt sett har.
  5. Gjennomføringen av tiltakene i Digitaliseringsprogrammet er opp til etatene selv. Men FAD er koordinerende og samordnende. Hva konkret innebærer dette? Hvorfor er en slik oppgave lagt til det departement som – uansett Regjering – alltid har vært betraktet som det politisk sett svakeste departement? Dette er – og bør – være et overordnet politisk tema.

Sammenhengen mellom effektivisering av offentlig sektor og økonomisk vekst
Når er kanskje ikke statsråd Aaserud så ukjent med at hun og FAD selv har et ansvar for at «IKT skal spille en større rolle i norsk økonomi».

Det såkalte digit-utvalget under ledelse av Torgeir Waterhouse i IKT-Norge har levert en rapport som har blitt til NOU 2013-2 og fått det talende navnet Hindre for digital verdiskapning. Her står det mye fornuftig.

I kapitelet om næringspolitikk og innovasjon går man langt i å drøfte hvordan en bør gå bort fra den næringsnøytrale politikk som en har fra 80-tallet frem til i dag. Grunnen er at «digital verdiskapning» krever andre stimuleringstiltak enn tradisjonell industrivirksomhet.

Men heller ikke staten som stat går fri. Staten er både en stor etterspørrer og tilbyder av digitale tjenester. Staten har derfor stor markedsmakt.

«Et av områdene hvor digitalisering kan få enorm betydning for Norge er offentlig sektors vellykkede forståelse, prioritering og bruk av digitale tjenester. Potensielle besparelser og forbedring av eksisterende tjenester og prosesser kan få stor betydning og avhjelpe utfordringene med f.eks. den varslede eldrebølgen… Utfordringene er blant annet knyttet til å koordinere tiltak og prosjekter som settes i gang parallelt for ulike sektorer og forvaltningsnivå.»
NOU-en er nå ute på høring med høringsfrist i april. Jeg gleder meg til å gi min kommentar, i likhet med andre.

Resultatet kan bli en mer aktiv, forpliktende og – ikke minst – politisk styrt IKT-politikk for økonomisk vekst og (digital) verdiskapning her i landet.

Til toppen