Ferie, hvilken ferie?

Å ta med seg laptop'en på ferie eller ikke, det er spørsmålet!

Har du det som meg, så kjenner du trangen til ferie ganske så påtrengende akkurat nå. Stresset sitter hardt i skuldrene, bunken av ugjorte prosjekter bare vokser, og tiden strekker aldri engang halvveis til. Ikke så rart egentlig, når vi sjonglerer krevende jobber, familie og venner inntil hvert sekund av døgnet er så omhyggelig opp-booket at det eneste vi ikke rekker er å puste.

Men misforstå meg rett. Jeg elsker både jobben min og privatlivet mitt, jeg. Jeg skulle bare ønske at noen kunne finne opp et strekk-døgn. Et på en fem-seksogtredve timer eller deromkring, bare sånn at vi rakk over det grøvste.

I mangel på dette, så ser jeg ferien som et mer realistisk alternativ. Jeg kjenner i hele kroppen at jeg trenger litt av-tid akkurat nå. Men som det netthode jeg er, så vet jeg også at ferie er noe jeg må tvinge meg til. Så i år har jeg faktisk et sommer-forsett (nyttårsforsetter sluttet jeg med for mange, mange år siden). Mitt sommer-forsett er å dra på ferie uten å ta laptop'en med meg.

Jeg er så heldig å være odelsjente til en tre hundre år gammel fjellgård, langt oppe på Nord-Møre. Der er det et par mil til nærmeste nærbutikk, og enda noen mil til nærmeste småby. Vi har laftede tømmervegger og utedo, og ellers fint lite av både teknologi og bekvemmeligheter.

Dit hadde jeg tenkt å dra, med mann og barn og hele kostebinderiet. Men altså uten PC. Og skal jeg være ærlig, så skjelver jeg littegranne ved tanken. For sannheten er at jeg føler meg ganske så isolert når jeg ikke er på nett.

Kanskje jeg er en arbeidsnarkoman kommunikasjons-junkie, eller kanskje jeg bare er blitt miljøskadd. Uansett så er liksom kommunikasjon, forbindelser og nettverk noe jeg eksisterer i hele tiden. Og det å kutte meg selv av, føles rett og slett litt ... tomt. Litt øde og isolert. Litt amputert og avkuttet.

Ikke det at jeg jobbe hele tiden. Tvert imot setter jeg stor pris på den lille fritiden jeg har. Men det er ganske godt å vite at man når som helst kan plugge inn og ha all verdens input rett under fingertuppene. Og motsvarende føles det nesten åndeløst informasjons-fattig å ikke ha muligheten.

På den annen side sett så kjenner jeg meg selv. Jeg vet at når jeg går online så sjekker jeg mail. Og så er det alltid en par-tre ting som jeg må følge opp med det samme, noe minner meg på en beskjed jeg må sende, en oppgave jeg må delegere og en idé jeg må notere til senere. Før jeg vet ordet av det har jeg sittet i timesvis og jobbet, og det var den ferien, liksom.

Så jeg vet at det eneste som nytter er tough love. Cold turkey. La maskinen stå hjemme og dra av gårde. La sønnen min få en mamma som står på kjøkkenet

og baker boller, og la mannen min få en kone som har tid til et glass vin på en het sommerkveld. Jeg vet at det kommer til å bli fint - jeg har gjort det før.

Og skulle abstinensen bli alt for tøff, så har de sikkert fått en Internett kafé på Sunndalsøra. Verden går tross alt framover.

God sommer!

Til toppen