Fiendens fiende

Det er en god politisk leveregel at ens fiendes fiende er ens venn. Det er bare ikke alltid sant.

For noen uker siden uttalte jeg meg svært kritisk til søppel-TV, blant annet her på digitoday.no.

Når jeg i dag leser at Foreldreutvalget for Grunnskolen går ut med en massiv oppfordring til alle foreldre (!!) om å protestere til TV-kanalene mot at de sender slike programmer, blir jeg imidlertid ganske betenkt.

(Denne saken kan leses her)

Én ting er at jeg mener søppel-TV (eller "drittsekk-TV" som enkelte altså foretrekker å kalle det) er både kjedelig og uinteressant, og at det apellerer skamløst til lavere instinkter som skadefryd, kikkertrang og sosialpornografisk gramse-fryd.

En helt annen ting er å mene at den oppvoksende slekts verdier er TV-kanalenes ansvar!

Den gangen (i 1995-96) jeg drev nettsted for barn, var jeg svært klar på mine uttrykte motforestillinger mot programvare som Net Nanny og andre, som skal overvåke og "trygge" barnas nettsurfing. Min motforestilling mot slik programvare er den samme som min motforestilling mot Foreldreutvalgets utspill mot søppel-TV:

Barnas verdier er foreldrenes ansvar - verken mer eller mindre!

Jeg kan ikke "kjøpe" meg fri fra å holde et våkent øye på hva min sønn driver med ved å installere elektronisk overvåking på PC-en. Like lite kan jeg skyve fra meg ansvaret for mitt barns moralske ballast ved å forlange at TV3 slutter å sende "Baren".

Ikke bare er det unnasluntring - det er også naivt å tro at det vil føre fram.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Et samfunn får de mediene det fortjener! Når Baren, Robinson, Big Brother og andre er store kommersielle suksesser for TV-selskapene, er det selvfølgelig fordi folk ser på det. Akkurat som Se & Hør er en stor suksess fordi folk kjøper smøreriet. Vi får de mediene vi er villige til å betale for - i kroner og øre, eller i den tid vi eksponerer oss for sponsorenes markedsføring. Så enkelt er det.

Hvis man vil bli kvitt søppel-TV, er det eneste å gjøre å la være å se på. For både voksne og (selvfølgelig!) barn. Dessverre er det neppe mange nok som velger denne løsningen til at det merkes på pungen for de kommersielle kreftene som står bak. Og slik er rett og slett prisen for å leve i et demokrati. Når flertallet bestemmer, blir den tabloide appellen til minste-felles-multiplum enkleste vei til gjennomslag, både i politikk og media.

Når dette er sagt, så må jeg selvfølgelig legge til at jeg bryr meg om hvilke verdier barn vokser opp med jeg også. Som sagt har jeg barn selv. Min sønn er fem år gammel. Han vet at noen mennesker har "pinner" i ansiktet (= piercing med tagg) og at noen har "tegninger" på seg (= tatoveringer) og at de er veldig snille for det. Han vet at to menn kan være kjærester, og at tyver er slemme og kommer i fengsel. Han vet at Gud er veldig snill og grei, og sjefen over alle sjefer (det siste skapte forøvrig en kortvarig sammenblanding med Asgeir i Barne-TV). Og at folk finnes i flere farger er så naturlig at han aldri har tenkt over det en gang (selv har han for tiden to kjærester i barnehagen - den ene er sort og den andre er gul og begge er norske).

Alt dette er verdier. Det er verdier vi som foreldre har ansvar for å formidle til barna våre - hvis de er VÅRE verdier, da. For barn plukker opp det meste - og det meste av det plukker de opp fra oss, i hvert fall når de er små.

Ikke søren om jeg vil la TV3 ta ansvaret for mitt barns moral. De sender jo bare Baren uansett, de! Og hvorfor skulle de ikke det? Det ligger i demokratiets natur at jeg ikke har noen rett til å hindre andre i å se på søppel-TV, hvis det nå absolutt er det de vil. Deres moral får være deres ansvar.

Mitt barns moral, derimot, er mitt ansvar. Og i dette tilfellet er det så enkelt at det til og med har en egen knapp på TV-en min. Som det står "Av" på!

Til toppen