Fjerne, fulle og kontaktsøkende mobilbrukere

Denne saken kan karakteriseres som ..tja.. små tekstmeldinger fra virkeligheten. Konkrete eksempler på hvordan mobiltelefonen påvirker både voksne, juveniler og barn.

Mobiltelefonens inntog har fått mange konsekvenser.

Her er noen eksempler:

Blant ungdom er referanserammene blitt annerledes, og nye uttrykk har kommet til. Tidligere kunne man fortelle vennene sine at "Høh, jeg var så full at jeg ikke husket hvor jeg bodde en gang..." Nå hører man oftere at "Høh, jeg var så full at jeg ikke husket mitt eget mobilnummer en gang..."

Blant annet kom dette sitatet på trykk i en artikkel Dagbladet hadde i Magasinet om ungdom og narkotika for noen uker siden.

Jeg hørte også om en hjemme-alene-fest der en fyr hadde blitt altfor full, og satt i et hjørne hele kvelden og snakket i mobiltelefon. Det var først dagen etter han oppdaget at vedkommende han hadde tilbragt kvelden sammen med sånn rent mobiltelefonmessig, faktisk hadde vært på den samme festen - bare i et annet hjørne!

Sånn kan det altså gå. Telenor og NetCom tjener gode penger på fjerne, fulle, kontaktsøkende ungdommer med mobiltelefon.

Noen ungdommer velger å gå med avisen for å kunne finansiere mobilbruken, som hovedsakelig består i å snakke med kameratene mens man leverer avisene. Unødvendig, vil kanskje mange si, en merkelig prioritering, men likevel en viktig brikke i det store puslespillet. Avisene må jo ut, og ungdommene trenger frisk luft og vind i håret. Eller vind i lua.

Britiske forskere har kommet frem til at mobiltelefonbruk kan bli et substitutt for den uvanen det er å røyke sigaretter. Det koster penger å bruke telefonen, sende tekstmeldinger og bestille nye ringetoner. Da har man ikke råd til røyk. Dessuten er det ikke nødvendig å ha noe å fikle nervøst med, eller være opptatt av i friminuttene, slik sigaretten ofte fungerer. Da har man jo telefonen og kan alltids bestille seg en fornærmelse til en femmer i steden for å tenne seg en røyk.

Sunnere er det også. Britiske forskere har kommet med konklusjoner i sakens anledning, og disse kan du lese om her: Ha´kke råd til røyk, må ha kontantkort

Jeg har to nevøer, Sophus og Johan. De bor i Bærum og går på ungdomsskolen. Er skikkelige juveniler, eller "sløvsinn" om du vil. Og de er, som de fleste andre ungdommer, opptatt av mobiltelefoner. Sophus, for eksempel, er utrolig god til å spille orm. Jeg hadde dem på besøk en gang, og da kom de i skade for å se en antikvitet som hang på veggen under trappen. En mobiltelefon fra tidlig åttitall. Den er schwær, sikkert 20 cm. bred og 30 cm. høy. Dessuten veier den ikke så rent lite. Den kostet en halv formue i ein tid. Mange tusen kroner. Dekningen var ikke på topp, men det var en tøff telefon, og jeg kan tenke meg at man følte seg tøff når man kunne ringe med den - i bilen - på vei hjem fra jobb - for å si at "jeg kommer om ti minutter".

Men Sophus og Johan, de bare lo. De sto og lo av den antikke telefonen i nesten to timer. Så måtte de hjem. Et interessant fenomen.

I psykiatrien finnes det også eksempler på uforutsigbare konsekvenser ved å ha mobiltelefon. En dame jeg hørte om, fikk nervøst sammenbrudd etter at hun så teksten "ukjent nummer" lyse mot seg fra displayet sitt. Hun var sikker på at en ukjent mann hadde prøvd å ringe henne, og var ute etter å ta henne. Hvorfor ellers skulle det stå "ukjent nummer"?

Barn tar også mobilen med seg inn i sin hverdag - som en ting som bare eksisterer, og som alltid har gjort det. Min sønn på fire år, for eksempel. Han fortalte meg en historie om noen dinosaurer her forleden. En av dinosaurene ble stygt angrepet, og lå såret og forlatt på bakken. Det var forresten en Diplodocus. Da tok den bare opp mobiltelefonen sin og ringte til syke-dinosauren, og så kom sykedinosauren, og så ble den fin igjen. En såret Diplodocus - reddet av mobiltelefonen sin.

En annen konsekvens kommer ufrivillig, og skyldes originale, lett nynnbare ringetoner. Selv har jeg valgt Elvis Presleys "Are you lonesome tonight", og jeg har observert en langt høyere nynnefrekvens på denne svisken nå enn tidligere. Både hos meg selv og mine kolleger. Spesielt de som sitter i samme rom som meg hele dagen.

Det har faktisk hendt at hele redaksjonen, samstemt og med imponerende kunnskap til teksten, har sunget hele "Are you lonesome tonight...". Det er fint. Det skaper et godt arbeidsmiljø :-)

Til toppen