Flomkatastrofen på Internett

UD gir FN råd om hvordan Internett bør utvikles. Etter flomkatastrofen undres man om diplomatene er egnet til det.

(Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no)

«Technology is neither good nor bad, nor is it neutral.»

Melvin Kranzbergs «første lov» om teknologiutvikling, gjengitt i B. Guile: Information Technologies and Social Transformation, 1985.

Flomkatastrofen bør sette søkelyset på Internetts fortrinn og politiske betydning. Nå skal Utenriksdepartementet gi FN råd om hvordan Internett bør utvikles videre. Det er et spørsmål om norske diplomater er egnet til det.

Fra søndag til søndag
Natt til søndag 2. juledag (norsk tid) utløste et kraftig jordskjelv en tsunami som skyllet inn over blant annet de thailandske turistområder. NRK meldte om dette i de tidlige morgentimer.

Noen familier ble bekymret. Tekstmeldinger ble sendt med omtrent denne ordlyden: «Hørte om flodbølgen men det er vel ok med dere?». Mange slike meldinger ble aldri besvart.

I løpet av søndagen økte Internett-trafikken – i søken etter informasjon. Samtidig økte antallet hotmails, tekstmeldinger, chat-meldinger, oppslagstavler og debattforum. Flere nettsider og blogger ble laget som møteplass for informasjon fra og til pårørende og savnede. Det ble etablert en åpen, kommuniserende og innovativ kanal som ga grunnlag for handling.

Pårørende dro til Thailand. De, og nordmennene som var der, sendte informasjon tilbake til disse oppslagstavlene, bilder fra området og av personer – også avdøde. Enkelte ble på denne måten «identifisert». Det var også pårørende som skaffet Kripos og andre, datamaskiner og bedre linjekapasitet.

I mellomtiden satt UD og «samvittighetsfullt noterte ned all informasjon de fikk melding om fra pårørende over telefon» – en telefon det forøvrig var nesten umulig å komme gjennom på. UD fortalte i media om antall «omkomne», «savnede» og «ukjente», og forklarte – i ord og vendinger som var ubegripelige – hva forskjellen mellom «omkommet», «savnet» og «ukjent» var. Bloggene, oppslagstedene og Internett-sidene som ble skapt av de pårørende, viste imidlertid et helt annet bilde. De hadde bredere og mer detaljert informasjon som var oppnådd hurtigere og mer effektivt enn det UD hadde klart.

Det er et faktum at enkeltindividers bruk av Internett ga et hurtigere og riktigere bilde av katastrofens omfang og hvilke enkeltpersoner som var berørt, mange dager før Kripos offentliggjorde sine lister. Det er også et faktum at elektroniske møteplasser – i form av nettsider og blogger – satte i gang private lete- og redningsarbeider mange dager før offentlige myndigheter var på plass.

Det alternative samfunn
En av de mange uheldige - men antagelig megetsigende – uttalelser utenriksminister Jan Petersen kom med for å imøtegå den massive kritikken UD fikk, var denne: «De som mener at UD er gammeldags, er selv gammeldagse.» Underforstått: UD kan ledes uten at utenriksministeren er tilstede, enten han er på Kolbotn eller på andre siden av kloden. En har jo mobiltelefon og e-post.

Men mobiltelefon og e-post er for gamlinger. «Instant messaging» og blogging er for ungdommen – og hører derfor fremtiden til.

La oss se på de prinsipielle sidene ved Internetts utvikling – hvordan Internett setter press på og reelt sett er i ferd med å overflødiggjøre de nasjonale strukturer:

En stat kjennetegnes ved at den selv kan utforme og iverksette sin politikk gjennom valgte organer med det administrative apparat som er nødvendig. Enkeltindividet påvirker dette gjennom formelle institusjoner som valg. I tillegg har vi ikke-offentlige organisasjoner – fra arbeiderbevegelse til dyrevernbeskyttelse – som på ulik måte utformer og iverksetter politikk.

Denne forestillingen av en stats nasjonale herredømme over sin politikk endres av to forhold:

  • Det ene er globaliseringen. Den får sitt uttrykk i formelle institusjoner av samarbeidende eller overnasjonal karakter, så som FN og EU. Dette har jo i mange år vært politikernes fokus.
  • Det andre er Internett. Internett er ikke bare en effektiv kommunikasjonskanal for informasjonsinnsamling og -spredning. Internett skaper også nye samhandlingsformer. Det skaper et sosialt system på siden av det offisielle, et system som fungerer mer innovativt og handlende enn den formelle strukturen.

Ironisk nok har nettopp UD, for et par år siden, fått en sentral oppgave: Å gi FNs generalsekretær råd om Internetts videre utvikling:

Internet Governance
Høsten 2001 besluttet FNs Hovedorganisasjonen å arrangere et Verdenstoppmøte om informasjonssamfunnet (World Summit on Information Society, WSIS), der verdens stats- og regjeringssjefer skulle komme sammen for å enes om hvilke prinsipper som skulle legges til grunn for hvordan informasjonssamfunnet – eller om en vil - hvordan Internett skal utvikle seg, såkalt «Internet Governance». Det første toppmøtet fant sted i 2003. Det neste og avsluttende finner sted i Tunisia 16. – 18. november i år.

(Ordet «governance» har ikke noe dekkende norsk uttrykk. Det dreier seg ikke om at regjeringene eller noe overnasjonalt organ skal «styre» eller «regulere» Internett. Det dreier seg mer om å legge forholdene til rette for utviklingen av Internett. Men begrepet er uklart – også på engelsk. Det gir derfor rom for betydelige fortolkningsproblemer.)

I dette arbeidet deltar norske UD. Faktisk er vi med i den såkalte «vennegruppen» som er direkte rådgivere overfor generalsekretær Kofi Annan. I tillegg er det nedsatt en arbeidsgruppe, Working Group on Internet Governance (WGIG), hvor leder Willy Jensen i Post- og teletilsynet deltar.

Bakgrunnen er denne:

Det er erkjent at Internett er blitt ryggraden i den globale økonomi og i velferdsstatens vekst. Det er i mindre grad forstått at Internett også vil endre maktstrukturen mellom enkeltindividet, nasjonalstaten og det globale samfunnet.

Politikerne er imidlertid langt mer opptatt av regulering av den teknologiske infrastruktur, begrensing av innhold, utryddelse av spam, sikkerhet og personvern, tildeling av domenenavn og så videre. Samtidig er en bekymret for at utviklingslandene vil henge etter i den teknologiske utvikling, og at enkelte land kan bruke Internett til å undertrykke menneskerettighetene og talefriheten. Og – selvfølgelig – å frata USA den faktiske kontroll over infrastrukturen.

Viktige spørsmål, men ikke de viktigste, som også visepresident i ICANN, Paul Verhoef, understreket i sitt innlegg under det årlige PT-forum forleden. Han fremholder at de reelle politiske utfordringene er hvordan «nettet» endrer samspillet mellom på den ene side staten, privat sektor og enkeltindividet, og på den annen side forholdet mellom nasjonalstaten og det globale systemet. Og ikke minst – hvordan enkeltindividet får en mer direkte rolle i politikkutformingen (se Verhoefs foredrag på NPT.no).

Ikke nok med at politikerne fokuserer på de gale problemstillinger. De fokuserer også på Internett-utviklingen ut fra en gammeldags politikkdefinisjon, nemlig hvordan styre utviklingen ut i fra et perspektiv om nasjonal kontroll med politikkutforming og gjennomføring – slik vi fikk demonstrert at UD forsøkte under flodbølgekatastrofen.

Med Internett vokser det imidlertid frem en ny politisk modell hvor enkeltindividet får større betydning, hvor nasjonalstaten, slik vi kjenner den, blir redusert og hvor de globale utviklingstrender blir dominerende. Internett er ikke et instrument for nasjonalstaten, men for enkeltindividet, for internasjonal interaksjon av flere individer i selvstendig valgte fellesskap på tvers av landegrenser.

Flodbølgekatastrofen i Sydøst-Asia utløste derfor også en informasjonsbølge som skyllet de formelle, nasjonale, politiske strukturer over ende.

I et større politisk perspektiv er det dette som bør oppta politikerne. I dagene etter flodbølgekatastrofen var det bare SV-leder Kristin Halvorsen som så dette. Hennes referanse var egne barns bruk av Internett.

UDs referanse var det formelle: De har ansvar for nordmenn i utlandet.

Det er åpenbart hvem som her fremsto som gammeldags – både i et teknologisk og i et politisk perspektiv.

To konkrete oppgaver må nå gjøres:

  • Som en del av det «evalueringsarbeidet» som Reinås-gruppen skal utføre, må det kartlegges hvilken betydning Internett hadde som informasjonskanal og møteplass for de berørte og de savnede, og hvordan denne uoffisielle kanalen fungerte i forhold til UDs eget arbeid
  • UD må få innspill til sitt arbeid med «Internet Governance» fra noen som ser de politiske perspektivene - og ikke bare de regulatoriske sidene - ved Internett-utviklingen.

(Litteratur om Internetts sosiale og politiske sprengkraft kan du finne for eksempel hos Manuel Castells berømte bok The Internet Galaxy – Reflections on the Internet, Business, and Society, Oxford University Press, 2001. Se også Terje Rasmussens meget gode bok Moderne Maskiner – Teknologi og Samfunnsteori, Pax, 1995).

    Les også:

Til toppen