FLYKATASTROFE ELLER FETA-OST?

Den dagen det russiske passasjerflyet hadde styrtet på Operafjellet i Adventdalen på Svalbard dro jeg om kvelden hjem for å høre Dagsnytt i radio klokka 22.00.

Flykatastrofen hadde gjort et sterkt inntrykk på meg, ikke bare fordi den var den største på norsk territorium til alle tider. Jeg regner landskapet rundt Longyearbyen som et av "mine" landskaper. Der har jeg vandret, og disse dalene og fjellene har jeg skrevet om. Også om russerne på Svalbard har jeg skrevet i bøker og artikler. Et par ganger har jeg besøkt gruvebyen Barentsburg. Jeg vet litt om folket der, arbeidsfolket som hentes opp fra kullgruvene i Don-bekkenet i Ukraina for å bryte det arktiske kullet.

Jeg slo på radioen og fant NRK P1.

Lyttet meg gjennom Dagsnytt-sendingen og ble så forbanna som jeg sjelden er blitt på grunn av en nyhetssending.

Før jeg lar denne forbannelsen få utløp på Internett, må det sies at jeg har all mulig respekt for staben i Dagsnytt-redaksjonen i NRK. Den består av en hardfør stamme journalister som jobber hardt i nyhetsjungelen og henger i lianene døgnet rundt, men får lite bananer for innsatsen. Jeg kjenner redaksjonen fra utallige besøk der som såkalt "rikssynser", og fulgte arbeidet der nokså systematisk under en periode da jeg var medlem av Kringkastingsrådet.

Radio - NRK-radio - var og er en av mine viktigste nyhetskilder. Som daglig bruker mener jeg meg berettiget til å stille visse krav til Dagsnytt, særlig når det gjelder dekningen av katastrofer. Der er ennå radio et unikt medium som kan slå alle andre når det gjelder tempo, og ofte også når det gjelder intensitet, formidling av følelser, stemninger, dramaet på åstedet.

Flykatastrofen ble naturligvis dekket først i Dagsnytt-sendingen klokka ti om kvelden. Det var en grei dekning fra studio i Oslo av det som hadde skjedd i løpet av dagen, av faktiske forhold som forsåvidt allerede var kjente. Fakta ble lest opp av nyhetsoppleseren. Nøkternt, uten utenpåklistra salvelse, men også uten særlig trøkk. Det var som om dramatikken der oppe i det norske arktis ikke riktig hadde slått inn i Dagsnytt-redaksjonen.

Jeg sto ved radioen - for jeg var såpass gira at jeg ikke greide å sitte - og ventet på det som måtte komme.

Med mitt kjennskap til Dagsnytts arbeidsmetode og kapasitet var jeg sikker på hva det måtte bli.

Jeg ventet å høre en røst fra Svalbard.

Etter en så stor katastrofe ville det naturligvis komme et eller flere ekstrainnslag, i form av intervjuer foretatt direkte på telefon fra det høye nord. En person, eller flere, ville komme til å uttale seg.

Jeg tippa at vi ville får høre kommentarer fra sysselmannen eller fungerende sysselmann, og fra den russiske konsulen i Barentsburg. På en eller annen måte ville vi få et inntrykk av katastrofens innslag i gruvesamfunnene Barentsburg og Pyramiden, der mange måtte ha mistet pårørende, venner og arbeidskamerater.

Vest-Spitsbergen er den eneste øya i verden bebodd av både nordmenn og russere, i små arktiske utposter med befolkninger som tilsammen er omtrent like store på norsk og russisk side. Sånn sett er de to nasjonene knyttet sammen i et skjebnefelleskap på Svalbard. Det er et konfliktfylt fellesskap. Jeg så for meg en kommentar i Dagsnytt om mulige problemer i redningsarbeidet, i forholdet til russerne.

Men først og fremst; en røst fra Svalbard, fortrinnsvis en russisk røst, malmtung, skurrende og tragisk. En røst av den typen som gjør radio til et nyhetsmedium som av og til får nakkehårene til å reise seg på en lytter, eller hjertet til å stå over et slag.

Så kom det ikke noe innslag etter at nyhetsoppleseren hadde gjort seg ferdig med teksten sin. Ikke et pip.

Stemmen hennes begynte å snakke om noe annet. Hva det var, husker jeg ikke, for jeg sto der målløs og trodde ikke det var mulig å droppe flykatastrofen så kjapt.

Et par minutter seinere sto jeg ennå ved radioen og trodde faktisk ikke mine egne ører. Det jeg hørte var et innslag fra København, fra NRK's korrespondent der.

Hun fortalte om feta-ost.

Hun fortalte fanden skjære meg om feta-ost!

Hun fortalte om striden mellom dansker og grekere om retten til å bruke navnet "feta" på ost.

Det var på alle måter hverdagskost, dette innslaget. En vanlig kveld ville jeg muligens med en viss interesse ha lånt øre til et innslag om en ostefeide mellom EU -land. For oss utagårdinger kan det jo være moro å høre om hva de krangler om inne på det store bruket som EU er.

Men ikke denne kvelden.

Jeg skulle gjerne ha vært flue på veggen under diskusjonene som må ha foregått i Dagsnytt-redaksjonen om hva slags spesialinnslag de skulle toppe 22-sendingen med; flykatastrofe eller feta-ost?

Noen i redaksjonen må jo nødvendigvis ha foreslått at man skulle hive seg på luren til Svalbard og få tak i en egnet radiorøst. Hva var det som gjorde at denne idéen ikke fikk gjennomslag, og at valget falt på osten?

Det var den avgrunnsdjupe norske sjåvinismen.

Jeg sier ikke at medlemmene i Dagsnytt-redaksjonen er sjåvinister. Ut fra hva jeg vet om dem er de mye mindre sjåvinistiske enn gjennomsnittlige nordmenn. Men norsk sjåvinismes dystre skygge kan jo falle over enhver organisasjon, også Dagsnytts.

Min påstand er at dersom det hadde vært to nordmenn med i ulykkesflyet, da ville Dagsnytt ha stått på tuppa. Ekstrasending ? Kanskje. Utvilsomt flere innslag. Vi ville ha opplevd en sending med helt annen tæl og journalistisk driv.

Ja, hadde det bare vært så mye som en norsk koffert om bord i flyet, ville det ha økt temperaturen i Dagsnytt.

Men det var jo bare russere. Mange russere. Forferdelig mange. Men tross alt; russere.

Hadde det vært et amerikansk fly?

Ekstrasendinger. Full rulle. For vi nordmenn er fikserte på folket på den andre siden av Atlanterhavet. Amerika er innenfor horisonten vår.

Men det var jo bare russere i det flyet.

En eller annen gang greier vi avskyelige nordmenn - akk, vår selvgodhet og selvopptatthet! - kanskje å ta inn over oss at det bor folk nær oss i øst, ikke et broderfolk men et slags fetterfolk. At vi har noe med disse russerne å gjøre. At de burde angå oss.

Skjebnefelleskapet på Svalbard er unikt, men det finnes også et fellesskap som nærheten på fastlandet gir. Vi deler en grense i nord. Håndslag eller hånende slag over den grensa kan bli avgjørende for begge nasjoner i generasjoner framover, ja, i tusener av år.

Matt slo jeg på Kveldsnytt i NRK-Fjernsynet. Dekningen der var like tørr og sjelløs som den i Dagsnytt. Ingen røst og intet fjes fra Svalbard. Ingen russere uttalte seg.

Min blomst går til TV2. Den kanalen gjorde det elementære, det som måtte gjøres -ja, litt mer - tross alle praktiske, tekniske og tidsmessige vansker. TV2 fikk tak i presten i Longyearbyen og intervjuet ham på billedtelefon. Han hadde bistått de russerne som ventet på flyet i Longyearbyen. Han hadde noe å fortelle som ga perspektiv til katastrofen.

Nyhetsredaksjonen hadde også greid å finne en norsktalende russisk guide i Barentsburg. Hennes uttalelser om stemningen der, mens arkvifilm som viste Barentsburg rullet over skjermen, var et høydepunkt som viste at også fjernsyn er et dugelig medium for formidling av tragedie, selv når det ikke forekommer blodige bilder.

NRK tapte denne kvelden.

Det skyldtes en bevisst eller ubevisst holdning.

Denne holdningen må det røskes opp i.

Einar Førde, du må gjøre noe for å fjerne den sjåvinismens skygge som stundom kastes over det store huset ditt på Marienlyst.

Til toppen