Trusselen om millionsøksmål mot Facebook-brukere viser hvor absurd opphavsrettskrigen er blitt, konstaterer professor i rettsinformatikk, Jon Bing.

Fotomareritt for Facebook-brukere

De som mistet bilder i harddiskhavariet, risikerer søksmål i millionklassen.

I begynnelsen av mars ble den populære sosiale nettjenesten Facebook rammet av et harddiskhavari. På nettjenestens offisielle blogg forklarte Evan Priestley at mellom 10 og 15 prosent av alle opplastede bilder ikke lenger var tilgjengelige. Priestley forklarte at bildene likevel ikke var tapt, og at det kunne ta noen dager å gjenopprette dem.

Siden har ikke Facebook oppdatert bloggen for å fortelle om hvordan det faktisk gikk.

Årsaken skal være at det faktisk ikke bare går tregere enn ventet, men at det til og med i visse tilfeller har vist seg fullstendig umulig å gjenopprette bildene.

– Vi har nå tatt tiltak for å kontakte brukerne det gjelder. Vi ønsker å informere hver og en om det inntrufne og hvilke følger det får, særlig på det juridiske planet, sier Priestley til digi.no.

Det er ikke av hensyn til brukerne at Facebook tar dette initiativet.

– Poenget er at hele vår troverdighet står på spill. Annonsørene krever at vi så raskt som mulig gjenoppretter absolutt alt. Når vi ikke kan ordne det på egen hånd, må vi be brukerne om hjelp.

Derfor går Facebook ut med en appell til brukerne om at de på nytt laster opp absolutt alle bildene som er gått tapt.

– I praksis er det mer enn bare en appell. Det er et påbud, forklarer Priestley.

Priestley viser til kontrakten som brukerne godtar i det de tar i bruk Facebook.

– I denne kontrakten slås fast at brukeren, ved opplasting til Facebook, taper all opphavsrett til både bilder og tekst. Det innebærer at det som er tapt i harddiskhavariet, ikke lenger er brukernes eiendom, men vår. Brukerne har en lovpålagt forpliktelse til å gjenopprette vårt tap, siden de besitter kopier av vårt opphavsrettsbeskyttede materiale.

Formuleringene i kontrakten er finpusset av flere av USAs skarpeste jurister, blant dem den kjente eksperten innen rettsinformatikk, professor Lawrence Lessig.

– Det er disse formuleringene som sikrer at våre rettigheter strekker seg noe lenger enn normalt, og som gjør det kontraktsstridig, og følgelig ulovlig, for en bruker å nekte å etterkomme vårt krav. Vi kan ikke lastes fordi folk ikke har sikkerhetskopier.

Facebooks brukerkontrakt inneholder flere overraskelser.

– Et moment som brukerne må ha i mente, er at vår opphavsrett også brytes dersom brukeren benytter seg av opplastet materiale til ikke-sammenfallende kommersielle formål. Har du for eksempel lagt ut et portrett av deg selv på Facebook, er du forpliktet til å sørge for at det samme portrettet ikke blir brukt i en bedriftspresentasjon eller en brosjyre. Dersom du ikke følger opp denne forpliktelsen, kan du bli stilt for retten. Et bilde av huset ditt kan ikke deretter brukes i en annonse. Skal du gjenbruke tekst du har lagt ut på Facebook, må du kunne argumentere for at du kun benytter deg av sitatretten. Du har ikke lov til å gjenbruke tekster i sin helhet.

Priestley forklarer at stemningen i USA er ganske opphetet for tiden, og at sterke krefter på annonsørsiden, anført av plate- og filmbransjen, gjennomfører noe nær et korstog for å verne om opphavsretten.

Han viser blant annet til plateselskapenes jerngrep på Youtube, der amatører som legger ut videoer av seg selv der de framfører opphavsrettsbeskyttet materiale, resolutt får sine videoer fjernet.

– Derfor ser vi oss nødt til å innta en noe mer antagonistisk innstilling til brukere som avstår fra å følge opp våre rettmessige krav, enn vi kanskje ellers hadde gjort. Vi er blant annet fullt ut beredt på å statuere eksempler, på samme måten som USAs platebransje har gjort med fildelere.

I verste fall risikerer brukere millionsøksmål, dersom de ikke følger opp krav fra Facebook om å gjenopplaste sine bilder, understreker Priestley.

– Det er tatt initiativ til en ideell stiftelse, kalt DEUC [«Defenders of Eternal and Universal Copyright», uttales «djuk»], som skal bidra til å finansiere slike søksmål. Platebransjens internasjonale opphavsrettsorganisasjon IFPI har startet en kronerulling blant sine medlemmer, og har selv bidratt med en startkapital på ti millioner dollar. De håper at også filmbransjens organisasjoner slutter opp om DEUC.

Prosjektleder Torgeir Waterhouse i IKT-Norge advarer at DEUC antakelig ikke vil begrense sin virksomhet til USA.

– Vi mistenker blant annet at DEUC kan ha hatt en finger med i spillet i truslene som nylig er rettet mot Telenor i forbindelse med Pirate Bay-saken, sier Waterhouse.

IKT-Norge har rost Telenor fordi operatøren nekter å etterkomme krav fra IFPI, Norsk Videogramforening og Norske Filmbyråers Forening om å innføre kontrolltiltak for å hindre fildeling over Telenors nett.

– Det er typisk for de internasjonale kreftene bak DEUC, at de velger ut de svakeste ofrene, og utsetter dem for beinharde søksmål. Telenor peker seg ut som offer, siden de allerede har hendene fulle med det absurde Vimpelcom-søksmålet i Russland, og følgelig vil være tilbøyelige til å inngå et forlik på DEUCs premisser. Et slikt forlik vil kunne brukes i skremselspropagandaen for videre misbruk av opphavsrettsvernet, advarer Waterhouse.

Professor i rettsinformatikk, Jon Bing, sier han ser fram til at det nå dannes en slagkraftig global allianse av fildelere, nettoperatører, Facebook-brukere og friprogfellesskapet, for å få aksept for det rette kompromisset mellom brukeres og opphavsrettshaveres interesser.

– Facebook-eksemplet er det rene idioti, og jeg er overrasket over at en jurist som Lawrence Lessig kan ha latt seg lokke til å være med på noe slikt, sier Bing til digi.no.

– På den andre siden bør nok også Pirate Bay-gründerne skjønne at de har gått for langt. I det lange løp er det mest trivelig for alle dersom vi lar fornuften seire, sier Bing i det han ikler seg sitt aller mest sjarmerende Mona Lisa-smil.

    Les også:

Til toppen