| "Aksjene i IT-selskapet Sun var på sitt høyeste 64 dollar. For at aksjonærene skal få den avkastning som denne aksjekursen indikerer må de få hele Suns årlige omsetning i utbytte hvert år i 10 år fremover. Det forutsetter at jeg ikke har noen produksjonskostnader i denne perioden; det kan være vanskelig i og med at vi faktisk produserer fysiske varer. Det forutsetter også at jeg ikke har noen øvrige utgifter; det kan også være vanskelig siden jeg har 39000 ansatte. Det forutsetter også at jeg ikke betaler skatt; det kan bli litt vanskelig siden det er er ulovlig. Og til sist forutsetter det at vi ikke har utgifter til forskning og utvikling; det kanimidlertid bli vanskelig å opprettholde vår omsetning på samme nivå i 10 år uten noen form for nyutvikling". |
|
Scott McNealy, sjef for Sun i et intervju med Business Week, april 2002. |
Det er kjøpefest på børsene verden over igjen. Ikke minst går IT- og telekom-aksjene i været. Kan vi nå blåse av krisen? Vil alt nå gå så meget bedre - igjen? Ting tyder imidlertid på at det er langt frem. I disse statsbudsjett-tider gir det grunnlag for såvel ettertanke som handling. Den fremtidige uro i børsverden bør mane regjeringen til radikalt å endre sin næringspolitikk.
Det har vært mange årsaker til børsfallet fra våren 2000 og frem til i dag. De to viktigste er disse:
_logo.svg.png){kind=logo}
Verdien av IT-selskaper - og særlig nye "dot.com"-selskaper - ble hausset opp til et nivå hvor det ikke var mulig for dem å levere resultater som svarte til verdien av selskapene, slik Scott McNealy så levende beskriver for sitt eget selskaps vedkommende i sitatet ovenfor. Det var ikke minst investorene som drev opp bedriftenes verdi på denne måten, og ikke bare gründerne.
Den andre årsaken er imidlertid mer dyptgående. Det er teleselskapene. Her har fallet i børsverdi andre årsaker. De er at teknologien knyttet til 3. generasjons mobilnett er forsinket, at det er et usikkert markedsgrunnlag for denne teknologien, at tjenestene og forretningsmodellene ikke finnes, og at offentlige myndigheter har drevet flere teleselskaper inn i en dyp gjeldskrise ved sin konsesjonspolitikk vedrørende UMTS. I tillegg omfatter telesektorene i langt større grad enn i IT-sektoren fysiske varer (teleutstyr) med høye produksjons- og lagerkostnader.
Nedgangen i IT- og teleselskapene har i stor utstrekning dratt øvrig næringsliv nedover. Samtidig har vi sett den negative effekt av to elementer som vi trodde skulle redusere økonomiske svingninger:
- Informasjonssamfunnet har en annen økonomi enn industrisamfunnet i den forstand at etterspørsel etter tjenester vil være mer stabil enn etterspørsel etter varer: I dårlige tider utsetter vi kjøp av ny bil, men frisøren "må" vi gå til uansett. Det viser seg imidlertid at vi også utsetter investeringer/kjøp av tjenester frembrakt av IT- og tele-teknologien.
- Vi ser nå baksiden av globaliseringen. Forsiden - fordelen - var at globaliseringen ville avdempe virkningene av nedgangstider i et område. Varene ville finne sin vei over i nye markeder. Men det vi ser er det motsatte. Amerikanske forbrukere styrer mer vår økonomi enn vi liker å tenke på. Det viktigste pulsslaget på den norske børsen er fra 15.30 til 16.00 hver dag - det eneste tidspunkt hvor børsen i Oslo er åpen samtidig med børsene i USA. Fall i etterspørselen i den største økonomien har betydelige konsekvenser for alle andre økonomier, selv om de - som den norske - er helt forskjellig fra den amerikanske.
Men samtidig er det åpenbart riktig å satse på IT- og telekom-industrien; den har bidratt til å gi all annen industri en historisk høy produktivitetsøkning i de siste ti årene. Det lønner seg derfor å investere i IT og telekom for bedriftene. Fremtiden ligger i den kunnskapsbaserte næringslivet. Det er mangelen på etterspørsel etter IT-relaterte produkter og tjenester som vil være den viktigste utfordringen fremover.
I denne situasjonen bør den norske regjering drive en motkonjunkturpolitikk. Norge er et land i landet, men det er et lite land i verden Bedriftene er små, hjemmemarkedet lite, vi har mangel på kompetanse og kapital. Konsekvensene av dette i en turbulent børsverden vil bli at vi i stadig større utstrekning blir avhengig av en børsutvikling som styres av faktorer utenfor vår kontroll.
Midt oppe i dette fører regjeringen - gjennom sine høyrestatsråder - en liberalistisk markedspolitikk. Det betyr at "markedet" selv må få bestemme - klart uttrykt gjennom Ansgar Gabrielsens uttalelse om at "ingen etterspør bredbåndstjenester her i landet". Men Gabrielsen bør lære litt av salige Karl Marx: "basis" i betydningen produksjonskreftene (arbeiderne) i samfunnet utvikler seg etter sin egen logikk, mens overbygningen - samfunnets sosiale struktur - må legges til rette for at produksjonskreftene skal kunne utvikles og utnyttes etter sin verdi. I dagens situasjon er det ennå viktigere for Regjeringen å skape en "infrastruktur" som fremmer det "nye" næringslivet.
I en urolig fremtidig børsverden, er det viktig at vi utnytter vårt sterkeste nasjonale fortrinn. Det er ikke oljen. Det er den kapitalen som skapes av oljen. Den brukes som kjent til plassering i aksjer - bl.a. i utlandet, og er dermed med på å styrke konkurranse-evnen til bedrifter som konkurrerer med norske bedrifter.
Mange ønsker å bruke oljeformuen til så mangt. Men den beste anvendelsen er å bruke den til investering i norske bedrifter, norsk næringsrelatert forskning, og norsk infrastruktur som fremmer kunnskapsbaserte produkter. Denne anvendelsen av oljepenger må derfor være målrettet på sektorer der norsk næringsliv har forutsetninger for å hevde seg i en global økonomi.
Det må være innen følgende områder:
1) Vi må få fart på bredbåndsutbyggingen her i landet. Utvikling av bredbåndsaksess med høy tilgjengelighet som formidler innholdsprodukter og tjenester med stor verdiskapning for bedriftene, er avgjørende for Norges og norske bedrifters konkurranseevne. Elektronisk handel vil for eksempel kreve et kommersielt samspill på tvers av IT- og telebedrifter, på tvers av ulike teknologier, og på tvers av ulike regulatoriske skiller mellom innholdsdistribusjon (f.eks. kringkasting), kommunikasjonsformidling (f.eks. telekommunikasjon) og det faktiske innholdet (f.eks. avis- eller bank-tjenester). Statens rolle skal ikke være å "bygge" infrastrukturen, men fremstå som drivende i etterspørselen etter bredbåndstjenester, f.eks. innen helsesektoren. I motsetning til hva Gabrielsen mener, er flere sektorer både innen offentlig og privat virksomhet store etterspørrere etter bredbåndstjenester, bare tilbudet er der til riktig pris.
2) Vi må realisere Forskningsmeldingen fra 1999. Der sa Regjeringen (Bondevik I) at det var nødvendig å satse på områder "som har særlig store potensialer for økt verdiskapning, og der samfunnet må gjennom store omstillinger i årene som kommer" - det vil si legge forholdene til rette for å utvikle internasjonalt konkurransedyktige produkter og tjenester basert på norske, nasjonale fortrinn. Slike produkter og tjenester må nødvendigvis knyttes til områder hvor Norge har en sterk internasjonal stilling, f.eks. innenfor fisk og havbruk, olje og gass.
3) Vi må etablere et investeringsfond som både skal kunne dekke nødvendig kapital til oppstart av gründerbedrifter innen IT- og tele-området, og til næringslivsrelatert forskning innen samme område. Finland - som i dag er ent fremtredende kunnskapsnasjon - har mellom tre og fire prosent av BNP (brutto nasjonalprodukt) øremerket til forskning - det høyeste tall av samtlige EU-land. Finsk næringsliv har fulgt opp dette med satsing på FoU. Nokia har for eksempel alene et større FoU-budsjett enn hele det norske næringsliv til sammen.
Vi må med andre ord få en politikk som fokuserer på noe mer og annet enn rammebetingelser for å få kostnadsnivået i næringslivet ned, til en politikk som oppmuntrer til inntektsskaping basert på våre nasjonale fortrinn utviklet gjennom IT- og tele-virksomhet.
Relaterte artikler:
