Fra guttedrøm til mareritt - del I

De hadde en stakket stund halve fotball-Norge i sin hule hånd, inkludert supersupporter Bjørn Rune Gjelsten. Her er første del i gründernes og daglig leder Roy Nordangers egen historie om hva som gikk galt med Fotball247.com.

- England ble vår bane. Det er trist å konstatere det i ettertid, sier Roy Nordanger, den mest profilerte av gjengen bak Sports Mail AS og merkevaren Fotball247.com som gikk dundrende konkurs i januar 2001.

Ifølge Nordanger var de bare millimetre fra å signere en superkontrakt med 450 spillere i England, men de turde ikke på grunn av usikkert økonomisk grunnlag for selskapet Sports Mail.

digitoday.no har fått en samtale på Nordangers kontor etter at konkursen er et faktum. Det er ingen slagen gründer vi møter på Fjellhamar utenfor Oslo en kald februardag i år 2001. På denne tiden er han tilsynelatende villig til fortsatt å kjempe for at Fotball247 og idéene skal leve videre i et nytt selskap.

I etterkant av dette intervjuet viser det seg at de gir opp både retten til domenenavnene og å holde på de ansatte som fortsatt holder liv det norske nettstedet, som har vært svært populært blant norske fotballinteresserte.

Likevel, digitoday.no velger å la gründeren selv fortelle sin versjon av hva som egentlig hendte i gullrushet i 1999 og 2000 da den gullforgylte stigen som hadde gått rett opp i himmelen falt i hodet på alle som var involvert internettprosjektet.

Det hele begynte i 1996. Da hadde Nordanger og noen kamerater startet opp et selskap ved navn Oslo Automobil. Inntekter var det smått med den første tiden, og selskapet byttet navn ett år senere (i september 1997) til Nova Invest.

Dette skulle være et holdingselskap for blant annet et tippefond som som het Nova Wingame. For å gjøre maksimalt ut av dette ble det også startet opp et selskap som skulle drive tippekiosker (Nova Tipp & Vinn).

- Vi tjente grassat mye penger på denne virksomheten, Jeg vil anslå 17-18 millioner i året på det meste, sier Nordanger til digitoday.no.

Men både han og kompisene fikk etter hvert snusen i noe nytt og tilsynelatende mye mer lukrativt; Internett. På denne tiden begynte det å poppe opp nye selskaper innenfor ulike bransjer som skulle drive på Internett. Og villigheten til å investere i alle mulige rare prosjekter var enorm.

I april 1999 traff selskapet på Clas Hansen. Hansen var utdannet både lege og ingeniør og drev med programmering på si. Gjennom hans selskap skulle Nova Invest bygge opp sin Internett-satsing gjennom et selskap som var under oppbygning, Nova Data. Men mot slutten av 1999 kom Nova Invest i finansielle problemer.

Selskapet besluttet da å gjøre et strategi-skifte. Internett kom for fullt, børskursene gikk til himmels og alle trodde de skulle nå enden av regnbuen. Nova Invest-konseptet ble lagt til side og i stedet satset man på Sports-mail.

I årsskiftet 1999-2000 ble det åpnet en emisjon i Nova Invest/Sports Mail AS. Det var ikke noe problem for Sports-mail å hente penger i markedet i februar 2000.

- Vi kunne ha hentet langt mer enn det vi gjorde, sikkert 100 millioner kroner, sier Nordanger. De aller fleste investorene kom fra Romsdals-området, noe Nordanger forklarer på følgende måte:

- Det var mange der oppe som ønsket å være med. Interessen spredde seg som en farsott, sier Nordanger som selv har familie fra området. Emisjonen ble overtegnet og det bestående managementet solgte ut en del av sin egen aksjebeholdning til dem som ikke fikk tegnet seg. Nordanger forteller at blant annet Ulstein-familiens investeringsselskap Ulsmo AS ikke hadde fått aksjer hvis det ikke hadde vært for at de eksisterende eierne hadde solgt sine aksjer til dem.

Det var i lengre tid forhandlinger mellom internettselskapet Igroup, der blant andre Rolv E. Heggenhougen er involvert, og Sports Mail. Det forelå en avtale mellom de to selskapene i januar. Da ville iGroup kjøpe Sports Mail for 37,5 millioner kroner i aksjer.

Like før disse forhandlingene var i boks, kom Nordanger & co. bort i PricewaterhouseCoopers, konsulent Petter Kleppe (bildet t.h.) og finansmannen Bjørn Rune Gjelsten. Gjelsten sa seg villig til i å investere i selskapet. Det vil si: han ville kjøpe aksjer for 1,25 kroner per stykk, totalt 6 millioner aksjer, altså til halv pris. Han ble også tilbudt et opsjonsprogram som kunne bringe Gjelsten opp i en eierandel på 50,1 prosent.


- Gjelsten var interessant for oss fordi han hadde et merkenavn og ga oss troverdighet i markedet, sier Nordanger.

I ettertid angrer Roy Nordanger bittert på at man ikke solgte til iGroup.

- Der gjorde vi et veldig dårlig valg, innrømmer han og er samtidig klar over at iGroup i ettertid blant annet har lagt ned portalvirksomheten sin.

Nordanger vil ikke kommentere Gjelstens rolle i saken i særlig grad. Men han forteller at Gjelsten og PwC kom inn i selskapet på omtrent samme tid. Han mener også at PwC og Petter Kleppe har gjort en glimrende jobb med å strukturere selskapet. Og ordne alle "technicalities" som han kaller det.

Kleppe og PwC fikk aksjer verdt 5,5 millioner kroner (etter datidens verdi) i bytte for konsulent-tjenester.

I februar 2000 kom det også en del fotballspillere, inkludert Jahn Ivar 'Mini' Jakobsen, inn i selskapet. Disse fikk kjøpe aksjer av folk i det tidligere styret. Dette var aksjer som fotballkjendisene betalte fem kroner per aksje., det vil si dobbelt så mye som den opprinnelige emisjonen.

- De ble spurt om de ville være med på prosjektet og det ville de. De ville også kjøpe aksjer, men det var en privat investering for spillerne, sier Nordanger.

Den høye prisen forklarer han med at det var stor etterspørsel etter aksjen etter emisjonen i februar.

Aksjen skal ha vært omsatt for mellom 10 og 12 kroner, blant annet fordi det var det klart at Gjelsten skulle inn i selskapet.

Kjendis-interessen førte til at mange var interessert i å kjøpe aksjer av selskapet, og ledelsen praktiserte "først-til-mølla prinsippet".

Nordanger påstår at overtegningen ble på 4,5 millioner kroner.

- Vi ble nedringt av folk som ville kjøpe aksjer. Vi hjalp til med å finne selgere. Kursene gikk veldig høyt, jeg husker blant annet at kursene var oppe i hele 23 kroner på et tidspunkt, sier Nordanger.

Han sier at dette ikke varte lenge, fordi prosessen med å matche kjøpere og selgere var en tidkrevende jobb for selskapet.

- Etter et par uker fortalte jeg at dette skal vi ikke gjøre mer, sier Nordanger og understreker at selskapet ikke tok penger for jobben som "market-maker".

- Vi ville ikke være meglere for egne aksjer, sier han.

På vårparten hadde selskapet store planer for nyhetssiden Fotball24.com. Man fikk signert spillere som skulle være med på å ha hjemmesider, disse fikk ulike modeller for inntekter i forhold til trafikken på sine sider, og man skulle etablere den ledende fotballnettsiden i Norge, Sverige (Fotboll247.com) og Storbritannia (Football247.com).

I Norge ble Fotball247.com lansert, og alt så til å gå rette veien. Men dette kostet.

Nordanger nevner spesielt enorme kostnader ved å etablere i London.

- Det var veldig hektisk. Vi fløy Oslo-London-Glasgow. I ettertid så ser vi at vi undervurderte kostnadene ved å etablere oss i Storbritannia, sier Nordanger.

- Det var ikke slik at vi tjente på dette. Vi prøve å holde kostnadene nede. Vi leide etter hvert en leilighet i London og hadde en person fast der.
Dette gjorde vi for å spare kostnader, men det var likevel kostbart.

Han estimerer at 80 prosent av et reisebudsjett på nærmere to millioner kroner gikk til Englands-eventyret, der de blant annet holdt på å få signet 450 spillere av kaliber Andy Cole, Nicky Butt, o.l. Men den finansielle situasjonen i selskapet da, gjorde at de ikke turde dette.

Historien fortsetter: Fra guttedrøm til mareritt - del II

Til toppen