Fra næringspolitisk begjær til samferdselspolitisk besvær

I et åpent brev til statsråd Ansgar Gabrielsen foreslår Arild Haraldsen tiltak for å bedre bredbåndpolitikken.

Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no

Åpent brev til «samferdselsminister» Ansgar Gabrielsen

Kjære Ansgar!

Bredbåndsdebatten her i landet får ofte preg av enten å være en ren teknologidebatt, eller en syteklubb for IT- og telebransjen om manglende «rammevilkår». Men bredbånd er faktisk noe mer enn det. Bredbånd er det mest sentrale virkemiddel for økonomisk vekst og innovasjon her i landet, mer sentralt og viktig enn svak kronekurs, høye oljeinntekter og lave renter. Bredbånd er et næringspolitisk behov mer enn et samferdselspolitisk anliggende.

ADSL er ikke bredbånd

«Noen» har definert bredbånd til å være 2 Mb/s. Det er en ulogisk definisjon, og har kun sammenheng med at den teknologi som for tiden tilbys – ADSL – har denne kapasiteten (i hvert fall teoretisk). For ti år siden hadde vi definert «bredbånd» til å være 128 kb/s – som var hva den tidens teknologi – ISDN – leverte. Om ti år vil vi le av hvor lite forutseende vi var. Bredbånd vil da defineres som 50 eller 100 Mb/s.

Dagens «bredbånd», ADSL, er velegnet for søk på Internett og overføring av mindre dokumenter. ADSL er ikke velegnet for IP-telefoni, videokonferanser, nedlasting av musikkfiler, og mange underholdnings- og bedriftsmessige applikasjoner. ADSL er både dyrt og dårlig i forhold til behovet.

Virkelig bredbånd har langt større kapasitet. Og da snakker vi om fiberoptiske kabler med 100 Mb/s og mer, eller i det minste utvikling av programvare som kan tyne ennå mer informasjon av ut av de gamle kobbertrådene, f.eks. SDSL som har en potensiell overføringskapasitet på 50 Mb/s.

Tro ikke at den sterke utvikling innen mobil- eller satellittkommunikasjon som stadig vekk kan tilby betydelig bredbåndskapasitet, vil løse problemet. Mobilkommunikasjon er like mye et offer for det som i dag er problemområdet som all annen kommunikasjonsteknologi, nemlig Telenors monopol på tilgangsnettet.

Telenor er flaskehalsen i bredbåndsutbyggingen

« Utbyggingen av bredbånd må være et resultat av tilbud og etterspørsel, av markedet selv », har du sagt ved flere anledninger. Så enkelt er det imidlertid ikke. Riktignok kan statistikken vise at det finnes opp til 150 bredbåndsleverandører her i landet, men faktum er at de alle er avhengige av én aktør, Telenor, som har monopol på tilgangsnettet – tilgangen mellom transportnettet og kunden (privatperson eller bedrift). Det eneste unntaket er enkelte rike kommuner og energiselskaper som bygger egne bredbåndsnett til noen få hundre eller tusen innbyggere. Ære være dem for det. Men de når få kunder og vil ikke kunne tjene penger. For alle praktiske forhold må utbygging av bredbånd her i landet skje gjennom Telenor.

Men Telenor har ingen spesiell motivasjon for å drive frem bredbåndsutviklingen. Telemarkedet ble åpnet for fri konkurranse i 1998, og den tidligere monopolisten Telenor ble et børsnotert aksjeselskap som skulle konkurrere på samme vilkår som ethvert annet selskap. Resultatet er blitt at det er sterkere konkurranse på utenlands samtaletrafikk og på mobiltelefoni. Men Telenor dominerer fortsatt fasttelefoni, og har full kontroll over tilgangsnettet.

Telenor har gjort det bra i tiden siden konkurransen åpnet. Men legg merke til hva de har gjort det bra på. De behandler tidligere monopoltjenester som innenlands telefoni som «cash cows», det vil si at de melker markedet for inntjening på produkter som for lengst har begynt sin nedgangsperiode, de investerer i oppkjøp av mediebedrifter (innhold vil bli det neste store inntektskilden), de satser utenlands på de områder Telenor tradisjonelt har vært sterke på, nemlig mobil- og satellittkommunikasjon (inntektene i utlandet sikrer driften i Norge).

Det de ikke satser på er utbyggingen av transport- og tilgangsnettet, og de reduserer egen innsats på forskning og utvikling. De satser altså ikke på fremtiden, men på det som gir inntekter i dag.

I tillegg satser de på å gjøre det vanskelig for nye aktører å komme inn i markedet ved å bearbeide regulatorisk myndighet og politikerne, ved å inngå allianser og oppkjøp som gjør inngangsbarrierene for nye aktører høyere, ved å utarbeide prisingsmekanismer som gjør utgangsmulighetene for kundene større og vanskeligere, osv. De gjør ikke noe galt. De handler (forretningsmessig) rasjonelt. Men totaleffekten er at de i vesentlig grad bidrar til å hindre den økonomiske vekst og innovasjonsevne her i landet.

Bredbånd er nærings- og ikke samferdselspolitikk

La meg derfor forsøke å forklare hvorfor (virkelig) bredbånd dreier seg mer om næringspolitikk og innovasjon, enn om samferdselsespolitikk og regulatorisk og konkurranseregulerende virksomhet.

Det finnes god dokumentasjon på at mikroøkonomiske insitamenter har større betydning for et samfunns økonomiske vekst enn makroøkonomiske elementer så som oljepris, rentenivå, valutakurser og så videre. Samtidig finnes det en klar sammenheng mellom disse mikroøkonomiske faktorene, og manglende effekt av å overlate det hele til markedskreftene.

Flere økonomer har pekt på at såkalt «infrastruktur»-teknologi (som dampmaskinen, jernbanen, bilen telegrafen og telefonen, og nå IKT) har hatt langt større effekt på veksten i brutto nasjonalprodukt, enn noen annen innsatsfaktor. «Infrastruktur» blir - når den blir billig nok og allment tilgjengelig – opphav til innovative, nye produkter, og til nye virksomheter. Totaleffekten er sterk økonomisk vekst. Disse nye innsatsfaktorene gir igjen opphav til organisasjonsmessige innovasjoner i form av nye produksjonsmåter, nye distribusjons- og samarbeidsformer og så videre.

Samtidig vil leverandører av den etablerte teknologi motsette seg innføringen av ny teknologi, fordi den undergraver deres etablerte inntekststrømmer. Slik motstand mot teknologiske paradigmeskifter utøvet hullkortleverandøren IBM lenge overfor datamaskiner, slik stilte minimaskinleverandørene seg overfor PC-er, og slik var teleselskapenes reaksjon overfor Internett. Og slik gjør Telenor det overfor ny bredbåndsteknologi. Inntektsmulighetene ved å melke det «naturlige» monopolet de har på tilgangsnettet, er større enn de investeringer som må foretas for utvikling av ny teknologi. Bredbånd blir for Telenor en «disruptive» teknologi.

Dette koster samfunnet og bedriftene store summer. Undersøkelser har vist at når videreutviklingen av teknologien hindres av monopolbedrifter (slik det var med IBM en gang, og slik det er på noen områder i dag med Microsoft), vil kundene betale høyere priser for dårligere funksjonalitet over en lengre periode, enn de strengt tatt burde.

IT- og telemarkedet er to forskjellige markeder

Vi snakker som regel om IKT-industrien, altså IT- og telekommunikasjon, som en samlet industri. Men det er stor forskjell på IT og telekommunikasjon.

IT-industrien er et fritt marked i kraftig vekst, og med en produktivitetsvekst årlig på 10 – 15 prosent. Grunnen til den sterke vekst i IT-sektoren skyldes den såkalte «Moores lov», dvs. at pris i forhold til ytelsesevne fordobles hver attende måned. Samtidig drives utviklingen og spredningen av IT-produkter frem av Internett. Det fører til en kraftig innovativ utvikling.

Telesektoren er annerledes. Den føres an av tidligere monopolister i et marked som gradvis blir deregulert. Produktivitetsveksten i sektoren er langt lavere enn i IT-sektoren, i noen år har det faktisk vært negativ. Markedet preges av høye kostnader og stor lønnsomhet basert på (over)moden teknologi.

Samtidig er det en kraftig økning i alle typer IT-produkter som kan overføre og motta store informasjonsmengder. PC-er har i dag teknologi som sende og motta informasjon over 100 Mb/s. Et digitalt kamera inneholder i dag bilder på 20 MB. Og så videre. Vi oversvømmes derfor av IT-produkter som ikke får utnyttet sin fulle kapasitet på grunn av manglende båndbredde. Det er derfor i ferd med å utvikle seg et spenningsforhold mellom IT og telesektoren. IT-produkter og –tjenester stopper opp fordi informasjon og applikasjoner ikke kan overføres til markedet på grunn av begrensingen i bredbåndskapasiteten. Distribusjonskostnadene (telekostnadene) er i ferd med å bli større enn produksjonskostnadene (IT-applikasjoner).

Innovasjonen stopper derfor opp til ulempe for IT-sektoren, for markedet, og for den økonomiske vekst i samfunnet.

Hva kan gjøres?

Vi har altså en situasjon hvor samfunnets videre økonomiske vekst er avhengig av bredbåndsutviklingen. Samtidig har Telenor ingen motivasjon til å forsere utviklingen ved å tilby markedet virkelig bredbånd (50 – 100 Mb/s). Regulatorisk virksomhet eller konkurransemyndighetene har i dag ikke velegnede virkemidler for å fjerne flaskehalsen for bredbåndsutviklingen – Telenors monopol over tilgangsnettet.

Samtidig har vi sagt fra oss de viktigste virkemidlene for å løse problemet: Politikerne ga i sin tid fra seg muligheten for å skille ut infrastrukturen fra Telenor som eget selskap. Samtidig spiller ikke Televerkets Forskningsinstitutt lenger den rollen de historisk sett har spilt, nemlig som pådriver for Telenors produkt- og nettutvikling. Tvert om trappes forskningsmidlene ned og overføres i stor grad til bedriftsøkonomiske utredninger, ikke teknologisk nyutvikling. I tillegg er staten selv en forretningsmessig aktør i markedet gjennom sin aksjepost i Telenor.

Hva kan da gjøres?

Det er nødvendig, Ansgar, å ta noen nasjonale grep. Tre tiltak er åpenbare:

1. Sett fortgang i utvikling av åpne standarder for bruk av bredbåndsteknologi, og la dette forvaltes av et eget organ, for eksempel Post- og teletilsynet. Dette er det samme konseptet som ble anvendt da Internett ble frigjort for kommersiell bruk i 1993/1994. Da ble Internett «privatisert», mens det samtidig ble laget et forum ( Internet Engineering Task Force, IETF), som skulle påse at Internetts videre utvikling ble bygget på åpne standarder, med full interoperabilitet mellom ulike tekniske grensesnitt, forvaltet av internasjonale standardiseringsorganisasjoner.

2. Gi økonomiske incitamenter til bredbåndsutbyggere som legger fiberoptiske kabler, men sørg samtidig for at denne utviklingen er samordnet og koordinert. Forutsetningen er at de kan tilby såkalt triple play (det vil si telefoni, video-overføring og Internett i samme pakke; da sparer forbrukeren store utgifter).

3. Nedsett et utvalg som skal vurdere de samfunnsøkonomiske konsekvenser for Norge ved manglende utbygging av virkelig bredbånd, og legg frem en stortingsmelding om dette.

Det viktigste av alt er kanskje å etablere en felles arena som samler næringslivet og næringsdepartementet/-politikerne om felles drøfting og praktisk handling av den videre av bredbånd, og andre relaterte næringspolitiske tiltak basert på IT.

Det finnes et slikt organ i dag, kalt Fellesforum, under ledelse av Christian Thommessen. Men dette organet nedlegges ironisk nok i dag – 14. juni – da mandatperioden utløper. Det er behov for et nytt, men annerledes sammensatt, næringslivsorgan. For eNorge-politikken realiseres ikke ved å arrangere store «Innovasjonskonferanser», eller å anse bredbånd som et telepolitisk anliggende.

Det er bare i praktisk handling, og ut fra næringspolitiske hensyn som overordnende mål, vi kan realisere visjonen som ligger til grunn for eNorge, og bli en ledende nasjon i Europa på dette område.

(Det finnes en rekke bøker, artikler og utredninger som belyser den samfunnsøkonomiske og næringspolitiske betydning av utbygging av virkelig bredbånd, også sett i et historisk perspektiv. De mest sentrale er kanskje: As Time Goes By – From the Industrial Revolutions to the Information Revolution, Chris Freeman og Francisco Louçã, Oxford University Press, 2002; Technological Revolutions and Financial Capital – The Dynamics of Bubbles and Golden Ages, Carlota Peres, Edvard Elgar, 2002; The Information Age, Economy, Society and Culture (tre bind), Manuell Castells, Oxford University Press, 1996-98; The Broadband Problem – Anatomy of a Market Failure and a Policy Dilemma, Charles H. Ferguson, Brookings Institute Press, 2004)

    Les også:

Til toppen