Fra summetone til informasjonsportal

Fra telegrafen via radioen til telefonen. I vår artikkelserie om infrastrukturens historie, ser Arild Haraldsen i dag nærmere på Alexander Graham Bells oppfinnelse.

"Telefonen ble oppfunnet av skotten Alexander Graham Bell i mars 1876."

Dette er - i likhet med de andre oppfinnelsene - ikke riktig, i hvert fall svært misvisende. Bell søkte om patentet på den nye oppfinnelsen 14 februar 1876, og fikk det innvilget 7. mars.

"Problemet" er at den oppfinnelsen han søkte - og fikk patent på, ikke virket, hverken før eller etter patentsøknaden. Det var først med et vellykket eksperiment 10. mars at en kan si at en har en fungerende telefon.

Dette var dagen Bells telefon formidlet de berømmelige ordene "Watson, come here. I want you."

  • I en serie på 5 artikler, pluss en konklusjon, vil Arild Haraldsen søke å belyse Internetts videre utvikling i lys av hvordan andre infrastruktur-teknologier har utviklet betydelige kommersielle markeder.
  • I tillegg til den innledende ramme-artikkelen Internetts fremtid - fra anarki til "naturlig" monopol?, hvor teorigrunnlaget blir beskrevet, vil serien omfatte artikkel-overskriftene "Det victorianske Internett" (telegrafen), "Fri informasjonsflyt i luften" (radioen), "Fra summetone til informasjonsportal" (telefonen) og "Drømmemaskinen" - en oppsummering knyttet til Internett.

"Problemet" her er at den telefonen som da ble testet ut ikke var den samme som Bell hadde fått patent for. Den var endret, og hadde store likhetstrekk med det utstyret som Elisha Gray hadde utviklet og søkt patent for visstnok bare noen timer tidligere. Nå var det heller ikke strengt tatt en telefon i betydningen taleoverføring det ble søkt patent for. Den ble kalt multiple telegraph, dvs. å sende telegrafimeldinger toveis.

Sannheten er her - i likhet med de andre oppfinnelsene - at det finnes mange oppfinnere bak hver oppfinnelse.

Grunnen til at telefonien etter hvert ble en statlig eid virksomhet, var dels basert på forståelsen av at telefoniutbyggingen var en forutsetning for veksten i andre typer industrier, og for landenes sikkerhet. Men den fant også sin begrunnelse i økonomisk teori, nemlig at storskala-økonomi tilsa at utbyggingen av telefon-nettet ble utført av èn aktør, altså som et "naturlig monopol". Kostnadene ved utbygging av telefon-nettet var jo helt uavhengig av trafikk-kostnader. De trafikkavhengige kostnadene var til sammenligning svært små. Det var altså tanken om stordriftsfordeler som slo igjennom. Hele utviklingen ble tilbudsstyrt, og ikke etterspørsels-styrt. Derfor kunne det gå lang tid før den enkelte fikk "summetone".

Gjennom hele 70-tallet hadde antitrust-myndighetene i USA ført en kamp mot det de mente var det daværende største teleselskapets AT&Ts monopol. I 1984 førte dette til at AT&Ts monopol ble stykket opp i regionale lokalnett med monopol innenfor hvert lokalnett, mens interregional og internasjonal trafikk ble konkurransevirksomhet der operatørene av lokalnett ikke hadde anledning til å delta.

Denne dereguleringen førte til et prisfall på teletjenestene til 1/20-del av de opprinnelige prisene i løpet av 10 år.

Dette var et sterkt konkurranseelement for europeisk teleindustri, samtidig som den teleteknologiske utvikling (i form av digitale svitsjer, mobiltelefoni og fiberoptiske nett, og et vell av nye teletjenester som følge av denne utviklingen) tilsa at statlige eide selskaper ikke lenger var tilpasningsdyktige nok til å følge med på denne utviklingen. Samtidig var det å være i front på dette området ansett som avgjørende for et lands konkurranseevne og teknologiutvikling.

I begynnelsen av 90-årene tok derfor EU inititativ til en deregulering av telesektoren i Europa.

Den såkalte Bangemann-rapporten ble utarbeidet, hvor det sies:

"...Konkurransterke leverandører av nett og nett-tjenester fra ikke-europeiske land arbeider seg stadig sterkere inn på våre markeder (....) Hvis Europa kommer sent i gang, vil våre leverandører av teknologi og tjenester savne den nødvendige forretningsmessige styrke til å ta en andel av de store forretningsmessige muligheter som ligger foran oss. Bedriftene vil finne mer fordelaktige steder å drive forretning fra. Eksportmarkeder vil smuldre..."

Det var altså både muligheten for å tape i konkurransen om telemarkedet, som muligheten for at annen industri ville kunne sakke akterut fordi den nasjonale teleindustrien ikke klarte å henge med, som var bakgrunnen for tele-liberaliseringen.

Men med dereguleringen av telemarkedet ble ikke bare statens eierskap i teleselskapene satt under debatt. Det ble også teorien om "naturlig monopol". Den gjengse oppfatning var at det var hensiktsmessig med "naturlig monopol" på infrastruktur- og nettsiden, men ikke like hensiktsmessig på tjenesteproduksjonssiden. Det hadde tidligere vært argumentert med at tjenesteproduksjonen hang nært sammen med infrastrukturen i telenettet. Men siden bruk av telenettet etter hvert blir basert på åpne standarder faller dette argumentet bort - som et økonomisk argument.

Det har etter hvert utviklet seg parallelle nett til stamnettet, både pga. nye aktører (mobilnettet) og ny teknologi (kabel-TV-nett, elektrisitetsnettet etc). Men fremdeles finnes det et "naturlig monopol" på lokalnettet.

Dereguleringen av telemarkedet ble fulgt opp av et regulatorisk regime som har til formål både å liberalisere, men også å harmonsiere, markedet. Det betyr at konkurransen skal skje på like vilkår. Det betyr også at nye aktører skal ha tilgang til den tidligere monopolistens telenett, -tjenester og kunder på "rimelige", dvs. kostnadsbaserte vilkår.

En tidligere monopolist vil imidlertid ofte ha en dominerende stilling i ulike, men sentrale deler av telemarkedet fordi det er landsdekkende og allerede har et kundeforhold til landets abonnenter. Dette gir monopolisten en mulighet til å utnytte sin markedsposisjon til å skade konkurransen (sette opp priser) eller begrense tilgangen til abonnentene (ved tekniske reguleringer). For å unngå dette ble det innført asymmetrisk regulering. Det betyr at enkelte aktører pålegges særforpliktelser ut i fra en "ex-ante vurdering" (være i forkant) ved at de har mulighet til å hindre konkurranse på grunn av sin markedsmakt. Det mest sentrale regelsettet er Open Network Provision (ONP) - aktørenes tilgang til monopolistens telenett- og tjenester på ikke-diskriminerende vilkår og til kostnadsorienterte priser.

Kjernen i denne reguleringsvirksomheten har vært knyttet til såkalte samtrafikk-avtaler, hvilke priser og betingelser den enkelte operatør har for å få tilgang til monopolistens nett. USA og Europa har her valgt ulike reguleringsmodeller. Mens USA har innført et eiermessig skille mellom monopolet av lokalnettet og konkurransevirksomheten, har EU - og dermed Norge - valgt en vertkalt integrert integrasjonsmodell der nettselskaper også driver konkurransevirksomhet i tjenesteutviklingen til sluttbruker.

Argumentet for dette er det samme som jeg nevnte ovenfor: En får utnyttet synergieffekter mellom nett- og tjenestevirksomheten.

Det regulatoriske problemet dette reiser er å finne aksesspriser som virker nøytrale i tjenestemarkedet mellom nett-eier og konkurrerende aktører uten nett. Dette har til nå vist seg praktisk sett meget vanskelig å få til bl.a. fordi det er regnskapsmessig vanskelig å finne frem til et skille mellom nettvirksomheten og tjenesteproduksjonen.

Og her er vi ved kjernen ved forholdet mellom ny infrastruktur og mulighetene for kommersiell utnyttelse av de mulighetene som denne infrastruktur gir.

Det regulatoriske regime som etableres, baserer sine reguleringsmekanismer på en statisk situasjon uavhengig av dynamikken i utviklingen i form av teknologiutvikling, endringer i etterspørselsbehov og bransjeglidninger.

Vi står derfor nå midt oppe i en viktig endringsprosess for konkurransen innen telemarkedet:

Fokus for regulatorisk virksomhet er prisen på tilgang til aksessnettet. Dette har i praksis vist seg svært vanskelig å kontrollere, bl.a. av regnskapsmessige åraker. Jo lenger tid det tar før intensjonene om ikke-diskriminerende og kostnadsbaserte priser gjennomføres, desto større markedsmakt får nettoperatøren.

Dette skyldes at man med åpne øyne har valgt å ikke gjøre som USA, skille nettoperatør-virksomheten fra tjenestevirksomheten, men tvert om tillatt at nettoperatørenes strategier er vertikal integrasjon, altså samordne tjenesteutvikling og nettleveranser.

Det innebærer at nettoperatørene i praksis kontrollerer hele verdikjeden både oppstrøms mot innholdsprodusenter, relaterte tjenesteleverandører, applikasjonsutviklere, etc, men også nedstrøms mot kundeleddet i form av tjeneste-pakketerere, portal-leverandører, virtuelle operatører, etc.

Denne utviklingen i retning "in-house" tjenesteutvikling har reelt sett ført til svakere innovasjon av tjenesteutviklingen i Europa, enn i andre land, med utviklingen av iMode i Japan som et illustrende eksempel. Dette er nøyktig samme markedsstrategiske situasjon som Microsoft har opparbeidet seg.

Utviklingen går imidlertid i retning av sterkere horisontal samordning både oppstrøms og nedstrøms. Det betyr i praksis at verdikjeden oppløses, og det blir konkurranse på hvert ledd i verdikjeden. Nettoperatørene søker å motvirke denne utviklingen i form av oppkjøp (av innholdsleverandører), i form av ekslusivitetsavtaler med grossistledd, og i form av ekstremt høye byttekostnader for sluttbruker ved bundling av produkter, legge inn tekniske komplikasjoner etc., igjen samme mottrekk som Microsoft gjør innen sin bransje.

Samtidig er situasjonen nøyaktig den samme som den var for telegrafen og radioen: Verdiskapningspotensialet som infrastrukturen skaper blir langt fra utnyttet godt nok, fordi aktørene ikke samordner og samarbeider sin virksomhet og deler synergi-effekter i en form for konkurrerende samarbeid (co-option). Grunnen til mangelen på samarbeid er at gevinstpotensialet for den enkelte er kjempestort hvis de andre gir etter. Teknologien og tjenestene innen infrastrukturmarkeder er imidlertid komplementære, dvs. at de øker hverandres verdi - uten at de dermed er fullt ut kompatible eller friksjonsfrie i forhold til hverandre - dersom aktørene klarer å finne frem til et vinn-vinn-samarbeid.

Telesektoren har derfor beveget seg fra å levere summetone som en "naturlig monopol"-tjeneste (nett med basisfunksjon), til å levere tilgang til informasjon som en informasjonsportal med et flertall aktører konkurrerende på hvert ledd i verdkjeden. Det betyr også at den regulatoriske virksomhet flyttes fra "ex-ante" (å være i forkant) til "ex-post" (sanksjoner ved overtredelse av konkonkurranselover), dvs. fra Post- og teletilsynets sektoregulerende saksbehandling, til Konkurransetilsynets overordnede markeds- og konkurranseregulering.

Det betyr at en vil gjenopprette det "naturlige monopol", men begrenset til nett-transmisjon.

Problemet med telekommunikasjon som et kommersielt marked, er den nære tilknytningen mellom tjenester og underliggende infrastruktur. Introduksjon av nye tjenester har krevd oppgradering av den underliggende infrastrukturen.

Internett på sin side har imidlertid en klar lagdeling mellom infrastruktur, applikasjoner og innhold. Felles protokoller mellom infrastrukturen og applikasjonene innebærer at en ikke må endre infrastrukturen når nye applikasjoner introduseres. Som det er blitt uttrykt: "Det betyr at enhver idiot kan kan lage en Internett-basert tjeneste. Og mange av dem har gjort det". Og det har de gjort. Men det har da også ført til at Internett har skapt et kommersielt marked langt hurtigere enn noen annen infrastrukturteknologi.

Annerledes gikk det med mobiltelefonen. Mens 45 prosent av amerikanere har mobiltelefon har hele 75 prosent av europeere mobiltelfon. Grunnen er at en i Europa ble enige om en standard - GSM - i 1987. GSM står nå for 65 prosent av verdens mobilnettverk, og gjør at brukerne kan sende tekstmeldinger og samtaler på tvers av landegrensene.

USA lot i stedet markedet bestemme hva som ville bli standarden. Det førte til at 5 ulike standarder etter hvert florerte på det amerikanske markedet, med den konsekvens at prisene på mobiltelefoni ble høyere i USA enn i Europa. Samtidig spiller det selvsagt også en stor rolle at lokale telefonsamtaler er gratis i USA.

Europa ble også enige om en standard for 3. generasjons mobilnett, UMTS, en standard som kan overføre bilder og surfe på Internett. Som en mellomløsning har man utviklet en ny standard GPRS, såkalt 2,5 generasjons nett.

Teleoperatørene betalte en formue for å få lisenser på utbygging av UMTS-nett i de enkelte landene, en investering som de nå sliter med pga. nedgangen i markedet. Det er for tiden derfor uklart når UMTS vil få noe kommersielt gjennomslag.

I mellomtiden søker amerikanerne å ta igjen forspranget, i hvert fall når det gjelder applikasjoner, anvendelser av UMTS. Blant annet er det amerikanske firmaer som føreløpig ligger lengts fremme i å lage e-handels løsninger for mobilt Internett (CRM- og SCM-løsninger).

Dette illustrerer forskjellen på hvordan USA og Europa har gått forskjellige veier når det gjelder å kommersialisere infrastruktur-teknologi: I USA skal markedet bestemme, i Europa reguleres dette gjennom statlige tiltak og standarder.

(Dette er fjerde del av en artikkelserie om infrastrukturens historie. Jeg er Håkon Styri takknemlig for supplerende og korrigerende kommentarer til et tidligere utkast til disse artiklene. Forøvrig anbefales hans hjemmeside sterkt for ytterligere informasjon, særlig om patentrettigheter og utviklingen av telefonen).

Les også:

Til toppen