Fri programvare skaper økt konkurranse

Norge må innføre en preferansepolitikk for fri programvare, mener Christer Gundersen og Petter Reinholdtsen.

Regjeringen med fornyingsminister Heidi Grande Røys i spissen har sagt at de ønsker å føre en preferansepolitikk for fri programvare, men lite har i praksis skjedd.

Leverandører av proprietær programvare mener det vil være konkurransevridende å gjøre det til en del av anbudsprosessene i offentlig sektor.

I denne kronikken argumenterer Petter Reinholdsen i Nuug og Christer Gundersen fra Friprog-senteret for nødvendigheten av å innføre en slik preferansepolitikk.

Her følger kronikken i sin helhet:

Preferansepolitikk for fri programvare sparer millioner

De siste ukene har det vært mye diskusjon i media om preferansepolitikk for fri programvare, uten at vi kan se at de viktigste egenskapene rundt fri programvare har kommet særlig godt frem. De gode argumentene for en preferansepolitikk ligger nettopp i disse egenskapene, og fordelen de vil gi offentlige virksomheter.

Den viktigste egenskapen er at fri programvare gir offentlige virksomheter kontroll over egne programvare investeringer. I praksis betyr dette blandt annet at en kommune kan bytte leverandør uten å være tvunget til å bytte system. En annen viktig egenskap gjør at kommuner og etater kan spare mye penger ved å dele kostnadene når de skal utvikle programvare.

I det norske programvaremarkedet er mangel på konkurranse en stor utfordring I det norske programvaremarkedet er mangel på konkurranse en stor utfordring. Både internasjonale aktører og norske leverandører innenfor fagområder som helse, oppvekst og sak/arkiv, har i dag for stor markedsmakt. Dette enten fordi leverandøren har monopol i sitt marked, eller at den offentlige kunden er «låst» til leverandøren av andre årsaker. Dette er et problem som koster det offentlige millioner hvert år. En riktig utformet preferansepolitikk for fri programvare vil kunne bidra til å endre dette bildet.

Økt bruk av fri programvare skaper økt konkurranse og mer gjenbruk av løsninger på kundenes, og ikke leverandørenes premisser. De som hevder at fri programvare ikke er kommersiell tar feil, ofte ligger det kommersielle drivkrefter bak fri programvare. Forskjellen ligger at fri programvare gir mer makt til offentlige virksomheter som kundegruppe.

Hvor langt Grande Røys skal gå i å legge føringer for bruk av fri programvare er vi åpen for å diskutere, men det er ingen tvil om at fri programvare er et av svarene på IKT-utfordringene i årene som kommer.

Tendensen i hele Europa viser at fri programvare vil spille en viktig rolle i tiden som kommer, mange undersøkelser peker i samme retning. Estimater gjort av Gartner Group viser at 80 prosent av all programvare utviklet i 2012 vil ha elementer av fri programvare. Det EU finansierte studiet av den økonomiske betydningen av fri programvare (UNU-MERIT 2006), slår fast at det ville kostet europeiske selskaper 12 milliarder euro å reprodusere eksisterende fri programvare (av god kvalitet).

Studien slår fast at basen av fri programvare dobles hver 18-24 måned, og at en slik doblingen vil fortsette i flere år fremover. Denne utviklingen bidrar til å redusere over 36 prosent av FoU-investeringene til utvikling av ny programvare for europeisk industri, og at fri programvare vil utgjøre 32 prosent av alle it-tjenester og ca 4 prosent av Europas BNP innen 2010.

Når man leser disse tallene kan man spørre seg hvorfor Heidi Grande Røys trenger å gjøre noe som helst for å fremme fri programvare? Når vi allikevel mener at en preferansepolitikk er nødvendig, er det på bakgrunn av noen viktige utfordringer.

Den viktigste er at vi idag ikke har noen kultur for deling og gjenbruk. I dette ligger det at alt for få kommuner og etater deler den programvaren de selv har utviklet, samtidig som veldig få faktisk gjenbruker programvare fra andre. Holdningene blant kommuner og etater er i endring, men vi trenger sentrale føringer for at dette skal skyte fart.

En annen viktig utfordring i dagens situasjon er rutiner og rammerverket for offentlig anskaffelse, som blandt annet innebefatter statens standardavtaler og loven om offentlig anskaffelse. Vi må sikre likebehandling av fri programvare med leverandøreid programvare.

Dagens rammeverk støtter opp rundt anskaffelse av leverandøreid programvare, dette må Heidi Grande Røys gjøre noe med.

I forhold til kommune-Norge vil økt bruk av fri programvare være gull verdt. Man kan se for seg løsninger hvor man fra sentralt hold utarbeider systemer og programmer, som så gjøres tilgjengelige for den enkelte kommune. Dette vil skape lokal innovasjon som i sin tur kan drive frem nasjonal verdiskaping.

I Kongsbergregionen startet man et prosjekt med fri programvare i 2005, der det skulle utvikles et system for påmelding og utveksling av kurs og seminarer på tvers av kommunegrensene. Hittil har over 30 virksomheter tatt i bruk løsningen, og utviklingen av systemet skjer fullstendig på deltagernes premisser. Ulikt de leverandøreide alternativene, blir altså dette systemet billigere jo flere som bruker det. Og det skulle for så vidt bare mangle - produksjonskostnadene stiger ikke etter den første produserte enheten når man snakker om programvare.

Vi snakker om delingskultur og gjenbruk i praksis, noe som kan spare det offentlige for millioner!

Petter Reinholdtsen

Leder i Nuug

Christer Gundersen

Utviklingsleder offentlig sektor, Friprogsenteret

Friprogsenteret

Til toppen