Gates mellom Barabbas og Jesus

Microsoft-saken tar pause til over høytiden. Noen og enhver kan komme til å tenke på en tidligere sak der morderen ble frikjent og profeten dødsdømt - men der selve dommen brakte profeten den endelige seiren.

Årets siste vitne har forlatt sin boks, og neste vil ikke være klar før 4. januar. Dommer Thomas Penfield Jackson får anledning til å gruble over større ting. Kanskje han prøver å belyse sin egen situasjon ved å trekke veksler på det som ble spillet rundt julas hovedperson?

Noen av rollene i dagens spill er enkle å gjennomskue. Selv må dommeren agere Pontius Pilatus. Det rasende presteskapet gjenspeiles uten tvil av horden fra Sun, Netscape, Apple og Oracle. Det er deres uttalte hensikt å få til en korsfestelse, og de står klare til å ta over med sitt alternative evangelium.

Problemet er rollen til Gates. Fra én kant er han helten som har gitt massene det grafiske brukergrensesnittet, og frelst oss fra fortidens virvar av inkompatible standarder. Fra en annen kant er han historiens mest barbariske og nådeløse forretningsmann, alltid villig til å ofre partnere, konkurrenter og ikke minst teknologi til fordel for sine egne bankkonti. Gates er Jesus for noen, Barabbas for andre - og Jackson dømme, han gis ikke anledning til å vaske sine hender og følge minste motstands vei.

Egentlig gjelder dommen og rettssaken to helt forskjellige ting. Rettssaken handler om fortida, mens dommen først og fremst må avsies med tanke på framtida. At Microsoft er mektig i dag er ingen garanti for selskapets makt i morgen. Det kan tenkes mange ulike scenarier der alternative monopoler etterfølger Windows. Det er ikke gitt at en dom som knekker det Microsoft måtte ha oppnådd av urettmessig markedsmakt, er i stand til å verne mot tilsvarende handlinger fra dem som i dag står fram i all sin forurettet vrede. En dom med vidtrekkende konsekvenser for verdens teknologiske utvikling må også ta stilling og hensyn til mye mer enn bare partenes umiddelbare interesser.

Etter min mening har Bill Gates verken bedre eller dårligere forretningsmoral enn kobbelet som forfølger ham. Å rokere toppsjefene i for eksempel Sun og Microsoft hadde ikke spilt noen rolle for hvordan selskapene opptrer. Som Microsoft-sjef hadde Scott McNealy nødvendigvis uttrykt den samme visjonen om "Windows overalt" og benyttet enhver anledning til å fremme den. Som Sun-høvding hadde Bill Gates lagt sin sjel i å preke Java overalt og fortelle de samme dumme Windows-vitsene. Det er produktene som former lederne, ikke omvendt. Alle etterstreber monopol. Den eneste grunnen til at alle hater Gates, er at han har fått det til.

Pontius Jackson har min fulle sympati. Han er offer for et system der politikerne innser behovet for en viss markedsregulering, men der ingen av dem - og aller minst Clinton og justisminister Reno - tør bekjenne dette åpent eller ta ansvar. I stedet angrer de seg etter et tåpelig kompromiss for tre år siden, og overlater til en stakkars jurist å utforme en beslutning for å temme det markedet som kommer, på grunnlag av ørten millioner sider med e-post og annen dokumentasjon om et marked som er ugjenkallelig forbi.

Pilatus ga etter for kravet om korsfestelse, og nederlaget til det rasende presteskapet ble større enn de noensinne hadde drømt om. Jackson bør mane til besinnelse, og pønske ut hvordan den konkrete saken kunne løses i minnelighet, slik at krefter og ressurser heller kunne brukes på det egentlige spørsmål: Hvordan skape en markedsøkonomi som kan være i stand til å finne tilbake til en likevektstilstand på egen hånd, i stedet for stadig å kreve ekstraordinære tiltak gjennom opprivende rettssaker for ikke å bikke helt over?

Til toppen