Gi meg de rene og ranke!

Hvis det er hjernekapitalen vi lever av, hvorfor er vi så slurvete når vi prøver å finne den?

Jeg holder på å ansette flere folk for tiden. Ganske mange av dem også. Og i den forbindelse slår det meg - som så ofte før - at det egentlig er ganske vanskelig å sette ord på hva man ser etter i en mulig kollega. Hva er det egentlig som gjør ett menneske til et funn og et annet til en potensiell katastrofe på arbeidsplassen?

Det svaret de fleste umiddelbart vil ty til, er kanskje kunnskaper. - Hvis medarbeideren kan det han skal, så går det bra. Hvis ikke går det skeis. Utfra denne teorien legger vi massevis av arbeid i å formulere ferdighetskrav i stillingsannonsen: "Må kunne HTML", sier vi, eller "må beherske Dreamweaver og Photoshop".

Samtidig vet alle som har vært ute i yrkeslivet en stund at kunnskapene og ferdighetene oppriktig talt har fint lite med saken å gjøre. Minimumsnivået må selvfølgelig være til stede, men utover dette er det helt andre ting det kommer an på. Vi har alle kjent høyst kvalifiserte individer som fungerer dårlig i jobben, og glade amatører som er sentrale nøkkelpersoner.

Ferdighetskrav alene gjør derfor ikke susen. Så hva skal vi egentlig si?

Vi prøver oss jo med noen forsiktige "må trives i et ungt og hektisk miljø", eller "må være samarbeidsvillig og kunne stå på når det trengs". Dette er bedre, men det monner så fint lite. Likevel nærmer vi oss sakens kjerne, tror jeg: Å spørre etter egenskaper i stedet for (eller i hvert fall i tillegg til) ferdigheter.

Spesielt mener jeg at dette er viktig i en kompetanseintensiv bransje - når det er hjernekapitalen vi lever av, bør vi sørge for at det er hjernekapitalen vi spør etter. Og jeg tør påstå at denne faktisk har langt mindre å gjøre med tilegnede ferdigheter enn med iboende egenskaper.

Spesielt når kunnskapsutviklingen går så fort at dagens pensum er gårsdagens virkelighet, mens morgendagens virkelighet ikke engang er påtenkt ennå.

Blir ikke da selve evnen til å lære langt viktigere enn konkret kunnskap? Blir ikke evnen til å finne løsninger viktigere enn kjennskap til et problemområde? Og blir ikke evnen til å tenke nytt og annerledes viktigere enn mesteparten av dagens kjente viten?

Og hvis dette er tilfellet, blir det ikke absolutt kritisk for oss at vi prøver å skaffe oss mennesker av den rette typen? At vi fokuserer på hvem personen er og på hvem han kan bli, heller enn på hva han for øyeblikket sitter inne med av ferdigheter og kunnskap?

Den gangen jeg studerte psykologi, lærte vi følgende definisjon på intelligens: Evnen til å bruke det man allerede kan til å løse nye og ukjente problemer.

Utfra denne definisjonen, er det egentlig akkurat dette vi ønsker oss: Intelligens. Og intelligens er ikke nødvendigvis de matematiske ferdighetene som sikrer deg medlemsskap i Mensa. Derimot kan intelligens være evnen til problemløsning, intuisjon, evnen til å tenke lateralt, og evnen til å kombinere kjente komponenter på nye og annerledes måter.

Selv kan jeg lage meg følgende, ærlige ønskeliste:

Intelligens

Kreativitet

Lojalitet

Mot

Resultatorientering

Får jeg bare en person som har disse egenskapene, kan jeg lære ham all den HTML han trenger helt selv!

PS: Overskriften er hentet fra et av mine favorittdikt, "Revolusjonens Røst" av Rudolf Nilsen. For spesielt interesserte tar jeg med to vers fra dette episke verket, og legger til - med all tenkelig respekt for den avdøde arbeiderpoet - at bedre stillingsannonse skal du lete lenge etter!:

Gi mig de rene og ranke,
de faste og sterke menn,
de som har tolmod og vilje
og aldri i livet går hen
og selger min store tanke,
men kjemper til døden for den.

(...)

Gi mig de brennende hjerter,
som aldri gir tapt for tvil,
som aldri kan kues av mismot
og trues av sorger til hvil,
men møter hver seier, hvert nederlag
med det samme usårlige smil.

(...)

Resten av diktet får du om du følger linken under.

Til toppen