Regjeringens IKT-strategi framstilles som tiårig. I praksis dreier det seg om en flyktig og uforpliktende utredning som i beste fall kan fungere som taktisk veiledning til potensielle søkere de nærmeste månedene. (Bilde: (c) Corbis/All Over Press)

Gjør IKT-strategi til sovemiddel

Vi har gått gjennom regjeringens strategi for IKT-forskning.

På tampen av valgkampen har regjeringen publisert Nasjonal strategi – IKT-forskning og -utvikling, Strategi 2013–2022.

I reklameteksten på regjeringen.no heter det at strategien har to mål. Den skal peke ut innsatsområdene for forskning og utvikling innen IKT i den oppgitte tiårsperioden 2013 til 2022. Den skal også «signalisere korleis regjeringa ønsker å prioritere dei offentlege ressursane som blir løyvde til forsking og utvikling innan IKT.»

Det dreier seg med andre ord om innsatsområder for norsk forskning og utvikling innen IKT, og prioritering av offentlige penger.

Det pekes ut tre innsatsområder:

  • IKT-FoU av høg internasjonal kvalitet
  • næringsutvikling og verdiskaping
  • viktige samfunnsutfordringar

Fire virkemidler anvises for å fremme innsatsområde én, høy kvalitet: Det skal satses på grunnleggende IKT-forskning, koplingen mellom grunnleggende forskning og sektor- og temabasert forskning skal styrkes, det skal sikres tilstrekkelig kompetanse på høyt nivå innen IKT, og det skal satses mer på internasjonalt samarbeid.

Tre virkemidler anvises for innsatsområde to, økt næringsutvikling og verdiskapning: Forskning og utvikling innen IKT skal innrettes «mot de områdene der næringslivet har behov», næringsutvikling og verdiskaping skal stimuleres, og det skal legges til rette for mer IKT-forskning i næringslivet.

Innen innsatsområde tre – viktige samfunnsutfordringer – anviser regjeringen tre områder der IKT er spesielt viktig og der Norge har spesielle nasjonale behov:

  • Informasjonssikkerhet
  • Offentlig sektor og infrastruktur
  • Helse og omsorg

Det loves ingen tilleggsbevilgninger, verken til de tre innsatsområdene generelt eller til noen av de tre prioriterte områdene under rubrikken «samfunnsutfordringer». Prioriteringen av informasjonssikkerhet og offentlig sektor er ingen nyhet. Oppføringen av helse på denne listen er derimot interessant.

Det man kan trekke ut av strategidokumentet, er følgende: Søknader om offentlig støtte til forskning og utvikling innen IKT bør gjelde grunnforskning, helst innen informasjonssikkerhet og offentlig sektor, særlig helse, og knyttes til en eller annen form for internasjonalt samarbeid.

Det som framstilles som en tiårig strategi dreier seg altså i praksis om en flyktig og uforpliktende utredning som i beste fall kan fungere som taktisk veiledning til potensielle søkere de nærmeste månedene.

Kortsiktigheten understrekes i dokumentet selv, tilsynelatende motivert av hvor fort utviklingen går innen IKT:

Fleksibilitet og evna til å endre bruken av verkemiddel ettersom verda endrar seg, er derfor eit viktig poeng i strategien. Prioritering mellom ulike tiltak må vurderast fortløpande, og vil gå fram av dei årlege budsjettframleggingane frå regjeringa.

Det er altså ikke snakk om å justere strategidokumentet fortløpende. Justeringene skal gjemmes i statsbudsjettet. Det 52 sider lange dokumentet kan være utdatert allerede om et par måneder.

Ikke overraskende er bransjen lite imponert.

IKT-Norge stempler forskningsstrategien som tynn. Fredrik Syversen, direktør for næringsutvikling i bransjeorganisasjonen, er skuffet over at det ikke legges midler på bordet, og over at det ikke er signaler om en offensiv for å styrke rekruttering og vekst i en situasjon der norsk IKT-forskning er underfinansiert og underprioritert.

Strategidokumentets begrunnelse for å trekke fram helse som prioritert område innen IKT-forskning, er et ønske om å trekke til seg flere EU-midler:

I 2010 evaluerte NIFU STEP den norske deltakinga i EU sine rammeprogram. Evalueringa av norsk deltaking i 6. rammeprogram og første del av 7. rammeprogram viste at det er rom for å auke deltakinga innan mellom anna områda helse og IKT.

(NIFU er Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning.)

Hva er det med IKT og helse i Norge?

I en e-postutveksling med digi.no beskriver Fredrik Syversen i IKT-Norge et akutt problem:

– Det har vist seg vanskelig å få norsk helsevesen og særdeles sykehusene til å prioritere å være i FoU-samarbeid rundt IKT. Jeg tror det er mange grunner til det, men én er incentivene. Det er vanskelig å vise lønnsomhet for dette i sykehusene. Mye av grunnen er at det ikke er noen tradisjon å jobbe med FoU utover det rent kliniske og spesielt da IKT. Jeg tror vi vil se endringer her, men da må det komme klare meldinger fra eierne (myndighetene) om at IKT og FoU skal prioriteres.

Syversen forklarer at flere medlemsbedrifter i IKT-Norge deltar i internasjonal forskning og hadde fått EU-midler dersom de hadde fått norske sykehus med på sine prosjekter.

– Det har vist seg svært vanskelig. Det er jo et paradoks at vi opplever en voldsom satsing og debatt om IKT i helsevesenet men at nær sagt ingen ser seg tjent med å være med i FoU-prosjekter innen IKT.

Syversen mener IKT-næringen må klare å vise potensialet for sykehusene på en bedre måte.

– Vi er avhengig av å få klinikerne med oss, det holder ikke med sykehusenes IT-avdelinger. For å få fullverdige og gode FoU-prosjekter må den kliniske ledelsen på sykehusene se potensialet og det må vi jobbe med fremover.

En norsk bedrift som har fått suksess i utlandet med en IKT-løsning for sykehus, er Sonitor.

Deres ultralydbaserte system for innendørs sporing av personer og gjenstander var klar i 2003. Det ble utprøvd ved norske sykehus, men ikke kjøpt inn. I 2008 kunne digi.no melde om braksuksess i USA. I november det året fikk Sonitor kreativitetsprisen til Rosing-akademiet.

Sonitor har i dag referansesykehus over hele USA.

Gründer Ole B. Hovind i Sonitor bekrefter overfor digi.no at selskapet hittil har til gode å selge et system til et norsk sykehus.

Hovind mener det er den norske modellen for sykehusøkonomi som gjør utslaget. Det er ingen incentiver for å effektivisere driften ved hjelp av IKT.

– Jeg har grublet lenge over dette, sier Hovind, som selv har lang erfaring som lege. – Det er ingen sykehus i Norge som står i fare for å gå konkurs. Det er ubehageligheter med det å ha dårlig råd, men det er ikke noe fokus på drift slik som i USA og Asia. Der må de sørge for mest mulig effektiv drift for å klare seg. I Norge, derimot, kommer pengene når alt er dårlig nok. De eneste driftsendringene kommer i form av nedleggelser av sengeposter eller avdelinger. Ingen har en langsiktig plan for å effektivisere. Kanskje det er noen unntak blant små sykehus, men ellers ikke. De store sykehusene snubler fra det ene til det andre, fordi det er penger nok. IKT til styringssystemer, logistikk eller produktivitet er rett og slett ikke interessant.

Med andre ord: Det mest konkrete målet i strategidokumentet er avhengig av endringer i helseforetaksmodellen.

Dommen over IKT-strategidokumentet må følgelig bli hard.

Det regjeringen har levert er i hovedsak en samling søvndyssende floskler og selvfølgeligheter.

Offentlige utredninger har gjerne nyttige, faktabaserte tilbakeblikk som gjør dem leseverdige. Dette strategidokumentet er et unntak.

Det eneste akutte problemet som angripes, IKT i helsesektoren, behandles på siden av der skoen trykker.

Kanskje det er like greit å glemme det hele.

Til toppen