God grafisk design er ikke nødvendigvis god webdesign

Anders Hamre, student og deltaker i Ultrafunk, tar til motmæle mot Nina Furus betraktninger om webdesign.

Etter å ha lest Nina Furus betraktninger om webdesign i artiklene "Ekte webdesignere har ikke webdesign-kurs", og "La din hjemmeside være din referanse og din arbeidsprøve", har jeg gjort meg noen tanker rundt dette emnet, og jeg ønsker her å ta opp viktige aspekter som merkelig nok ikke blir nevnt i forbindelse med såkalt 'god webdesign'. Dette er ikke ment som noe personlig angrep på Nina Furu eller norske webdesignere som sådan - men som en kommentar til typiske holdninger og innstillinger som finnes i webdesign-bransjen, og hvor Furus uttalelser taes opp som eksempler.
Les om nødvendig sakene her før du leser videre:

"Ekte webdesignere har ikke webdesign-kurs"

Ekte webdesignere har kanskje ikke det, men det følger ikke logisk av dette at ekte webdesignere dermed har grafisk eller reklamerettet utdannelse, slik Furu hevder er så viktig for å ha den rette kompetansen. Litt av problemet med ordet "webdesigner" er at det inneholder ordet "designer". Dermed tar reklamebyråene og tilhørende bransjer ordet i bruk slik at man får inntrykk av at webdesign er en nærmest naturlig forlengelse av designer-yrket. Dette er å skape en myte. Design er tradisjonelt knyttet til trykte medier, magasinlayout, reklame, industriprofilering og en rekke andre områder, men å trekke det inn i sammensetningen av bilder og ord i et hypertekstmedium er slettes ingen selvfølge.

Det er for meg uforståelig hvorfor man må ha utdannelse fra reklameskoler eller universiteter, når det finnes selvlærte 16-åringer som tar dette helt naturlig. Yrkesstolthet er naturlig nok til stede i alle typer bransjer, men å mene at kun visse bakgrunner er tilfredsstillende for å bli en god designer, er like trangsynt som å kreve at gode arkitekter må ha utdannelse fra Italia eller at gode ledere må ha gått på Harvard Business School.

"Det finnes to valide tolkninger av ordet webdesign. Webdesignere kan være kvalifiserte systemdesignere som jobber med web (utdannet fra Institutt for Informatikk/IFI eller NTNU og lignende ), eller grafiske designere som jobber med web."
Jeg mener at ingen av disse er gode tolkninger av ordet webdesign, og i hvert ikke de eneste to som er valide. Begrepet webdesigner burde heller referere til en som har utpreget god kjennskap til internett som medium, og kunnskap om gjeldende konvensjoner for hypertekst, informasjonsformidling og strukturering av et materiale. Internett er opprinnelig et medium for kommunikasjon, informasjon og opplysning. Det er ikke, og har heller aldri vært, et grafisk medium på linje med de trykte medier - selv om mange mener at utviklingen og integrasjonen av digitale medier peker i den retning. Hva slags faktisk kompetanse en webdesigner har, eller hvordan denne er anskaffet, er etter min mening ikke så viktig. En medieviter, litteraturviter, arkivar eller forfatter kunne alle bidra med kompetanse til å gjøre en webside bedre. Og denne delen av arbeidet er like mye et 'design' som det grafiske.

Det som er faktum er at de fleste websider med "moderne" og "profesjonelt" design avviker fra alle regler man kan finne for en god hypertekst. Det er ikke sidedesignet som burde være hovedaspektet ved en internettpresentasjon, men det faktiske innholdet som brukeren finner frem til. Hvordan det er presentert, og om denne presentasjonen kan sies å være god eller dårlig design i et grafisk øyemed, er et spørsmål som burde være underordnet den informative rolle som de fleste websider tross alt er ment å ha.

Et godt eksempel på en side med bra grafisk design, men som gjør navigasjonen i materialet vanskelig og ikke en gang tilbyr grunnleggende informasjon om hvem, hva og hvor, er pepsi.no.

Til å begynne med, trenger man Shockwave Flash for å få opp siden, og dette også i nyeste utgave. Har du ikke Flash, kan du glemme å komme inn på siden. Siden er også grafisk tung og benytter omtrent ikke vanlig tekst, slik at jeg kan kopiere den, skrive den ut eller benytte meg av en tekstutgave hvis jeg synes nedlastingen går for sent. Siden åpnes i et eget vindu som jeg ikke har bedt om, og i dette kan man ikke benytte de tradisjonelle nettleser-knappene for å navigere. Vinduet kan man heller ikke forandre størrelsen på, den er fastlåst. Når det gjelder informasjonen jeg finner der, får jeg både info om musikk, film, sport og til og med tilbud om å bli medlem og motta et kundeblad. Designet er upåklagelig, med sterke farger, animasjoner og lydeffekter som skal blende og imponere meg.

Spørsmålet er bare hva dette har med Pepsi å gjøre. Visstnok har de en side om drikkens historikk, merchandise-artikler og en reklamefilm (som jeg igjen trenger ekstra programvare for å vite hva handler om), men det eksisterer ikke informasjon om: 1. Hvor Pepsi Norge holder til, 2. Telefonnumre, kontaktpersoner, bestilling av automater, etc. eller 3. en e-post adresse hvor jeg kan sende spørsmål. Den eneste e-post adressen går til det før omtalte kundebladet, og det interesserer meg ikke.

Jeg har full forståelse for at Pepsis webside ikke handler om tilgjengelighet eller konkret informasjon, men å trekke til seg en demografisk målgruppe og tilby den type stoff som denne kunne like. Å kalle dette for god webdesign, sett i lys av den betydningen av ordet jeg har skissert, er neppe aktuelt. Stoffet støter bort like mange som det trekker til seg, isteden for å tilby noe for alle og en hver. At siden i tillegg har vunnet GullTaggen, gjør det klart hva den norske webdesign-bransjen legger vekt på: grafisk design går foran innhold og tilgjengelighet.

"La din hjemmeside være din referanse og din arbeidsprøve"
Dette utsagnet er ikke overraskende ettersom det kommer fra noen som lever av å selge idéer, konsepter eller 'image' til sine kunder. Hjemmesiden skal ikke gi noen informasjon om deg selv som person eller dine interesser, men altså være formet for å 'selge' kunnskaper eller talent. Dette er en direkte oppfordring til å la mennesker formes av kommersielle interesser og vise opp sine talenter på en måte som ikke gjenspeiler noe som helst av samarbeids- eller kommunikasjonsevner, personlige evner eller egenskaper.

Å lage en hjemmeside med design som ligner eksemplet ovenfor, ville i hvert fall avskrekke meg hvis jeg skulle ansette noen. Hadde jeg ikke funnet noen informasjon om mennesket bak designet, måtte jeg gjøre vurderingen basert på kun det ytre. Derfor er nok samtaler og intervju, uavhengig av bakgrunn og utdannelse, fortsatt det beste grunnlaget for en vurdering - et veldefinert grafisk talent og tilegnede IT-kunnskaper ville være en tilleggsbonus.

"En [...] ting som er verd å ofre en tanke er hvor du skal legge hjemmesiden din. Dersom du har hjemmeside på Geocities eller andre gratis-tjenester, er det begrenset hvor mye reklame arbeidsgiveren orker å se på."
Jeg har hørt flere påpeke dette fenomenet. Spørsmålet er bare hvorfor Nina Furu synes dette er så viktig, ettersom hennes tumleplass Hjemmenett er nedsyltet med reklame, samt et menasjeri av sponsede lenker. Hvis alle som er noe innen webdesign jobber med utvikling av kommersielle sider, og lever av reklameinntekter eller å promotere firmaer og deres produkter, hvorfor skulle det da være avskrekkende eller uprofesjonelt at også en arbeidsprøve for potensielle kolleger innholder slike elementer? Er ikke litt av jobben å tilpasse sidedesignet til de nødvendige reklame-elementene? Dessuten er det vel ingen grunn til å bruke penger på å kjøpe serverplass når man kan få den gratis (og med tanke på at man søker jobb trenger man dem kanskje til noe annet uansett)?

Jeg kunne ta opp flere utsagn og momenter, men jeg stopper like godt her. Det finnes utallige andre eksempler på hva jeg synes er en paradigmefastslått misforståelse av dimensjoner: at god grafisk design er det samme som god webdesign.

Webdesignere: Ballen er herved deres.

Til toppen