Grid computing eller P2P?

IBM mener at "grid computing" og P2P langt på vei er to sider av samme sak.

Fremtidens teknologikonsept vil være grid computing (samkjøringsnett for datakraft), sier noen. Andre fremholder at fremtiden hører " peer to peer " (P2P) til. Hva er forskjellen? Er det to sider av samme sak? På et besøk hos IBMs forskningssenter utenfor Palo Alto i høst fikk jeg slags svar. Hva mener digis lesere?

P2P og grid computing er mye av det samme fremholdt IBM-forskerne, men de springer ut av forskjellige miljøer og har foreløpig ulike fokusområder når det gjelder funksjonalitet og design.

Grid computing fokuserer på standard infrastruktur for deling av informasjon og ressurser mellom ulike miljøer. Ressursene kan være datamaskiner, programvare-applikasjoner og data og så videre, som knyttes sammen via Internett ved bruk av en mellomvare som leverer grunnleggende tjenester for sikkerhet, overvåkning, ressursallokering og så videre.

P2P på sin side er en klasse av applikasjoner som nyttiggjør seg ressurser som ligger i ytterkanten av Internett. Dette innebærer at P2P beveger seg inn i en heterogen, forskjelligartet verden med ulike IP-adresser, designkrav og så videre. P2P forutsetter en overliggende struktur som ligger over, og er uavhengig, av Internett. En annen måte å definere P2P på er som "et desentralisert, selvorganiserende, distribuert system".

Grid computing er typisk orientert mot integrering av funksjonskritiske systemer mellom to parter, og hvor sikkerhet og kvalitet på tjenestene er sentrale. (Typisk eksempel som ble nevnt var grid computing mellom fire av NASAs supermaskiner). P2P på sin side integrerer mange deltagere, men tilbyr et begrenset omfang av tjenester og nesten ingen sikkerhet (deling av musikkfiler er et eksempel). I likhet med annen teknologisk utvikling er disse trendene i ferd med å konvergere: P2P blir "voksen" og "seriøs", mens grid computing utvider sitt område til mer "trivielle", mindre forretningskritiske integrasjoner.

Grid computing oppstod typisk nok i forskningsmiljøer for å dekke behov knyttet til deling av forskningsinformasjon. Grid computing blir imidlertid gradvis mer kommersielt orientert. P2P på sin side oppsto i grassrotmiljøet rundt Internett, og er typisk uorganisert og drevet frem av en anonymisert "utviklingsgruppe" med lite incitament til samordnet aktivitet. Begge har i dag et udekket behov for å finne løsninger for betalingsfunksjoner, avtaler, lisensiering og så videre.

I gridmiljøet har en forsøkt å standardisere på protokoller og grensesnitt for å sikre interoperabilitet mellom ulike gridanvendelser. The Open Grid Services Architecture et slik initiativ for å integrere grid computing og Web Services-teknologier inn i en tjenesteorientert arkitektur.

P2P på sin side har ikke kommet like langt i standardiseringen. JXTA, XtremWeb og BOINC er blitt foreslått som standard service infrastruktur. Gnutella, KaZaA og SETI@HOME er alle blitt forsøkt etablert som standarder, uten at det lykkes. Disse kjører ulike applikasjoner, men fordi miljøet rundt dette fremdeles er så lite byr manglende standardisering foreløpig ikke på spesielle problemer.

Det antas derfor at grid computing og P2P vil nærmere seg hverandre mer og mer. De deler samme visjon, nemlig tilgang til ressurser på all verdens datamaskiner uavhengig av organisasjonsmessig struktur. Grid computing må bli mer kommersiell og utbredt til enklere applikasjoner, og P2P må på sin side bli mer forretningsmessig ambisiøs, og må dermed forholde seg til standarder for infrastruktur, tjenestebeskrivelser, tilgang og så videre.

Konklusjonen er at grid computing og P2P er to sider av samme sak: De springer ut av forskjellige miljøer, og har ulik orientering og løsning. Men de deler samme visjon, nemlig hvordan en organiserer ressursdeling i et virtuelt miljø. Middelet er en overliggende struktur som samsnakker med den underliggende struktur. De har imidlertid gjort dette på ulik måte med ulik tilnærming. I løpet av denne prosessen har de utviklet ulik styrke på ulike områder, samtidig som de begge har vesentlige mangler på enkelte områder for å oppfylle visjonen. De sammenfallende mangler og de komplementære styrkene gir grunnlag for å tro at disse miljøene vil tilnærme seg hverandre i tiden fremover.

Sier IBM. Og andre.

Er digis lesere enig?

Til toppen