Internett har hatt en fantastisk utbredelse de siste 10 til 20 årene. Hvorfor? Det finnes to teorier.
For ca. 20 år siden ble flere av oss bedt om å gi et bidrag til boken IT neste TI som var en jubileumsbok til Dataforeningen. Oppgaven var å beskrive hvordan samfunnet ville se ut fra 10 år fra da – altså i 2003. Hvordan hadde teknologien forandret samfunnet?
Bare én – Gisle Hannemyr – skrev om Internett, se Den femte generasjon, femte frihet og femte kolonne. Internett var da en 20 år gammel «oppfinnelse», men det var før world wide web, html og ikke minst nettleserne kom. På det tidspunkt – i begynnelsen av 1990-årene – var «alle» enige om at fremtidens kommunikasjonsprotokoll var televerkenes X400: Det var bedre, sikrere og hadde langt større funksjonalitet. Ikke minst var X400 støttet av de sentrale markedskreftene, nemlig telemonopolene, for det var monopoler televerkene den gang var. «Ingen» tok TCP/IP høytidelig: Det var en kommunikasjonsprotokoll som bare noen forskningsinstitusjoner i USA brukte.
Nå vet vi bedre. Internett har fått en utbredelse som ingen kunne ha drømt om. Hvor mange hundre millioner mennesker som i dag bruker Internett vet jeg ikke. Men trafikkveksten er på 40 prosent årlig. Den største veksten skjer innenfor utveksling av bilder og filmer. YouTube betjener mer enn 2 milliarder videoer daglig, det twittres 750 ganger per sekund og 2,5 milliarder bilder legges ut på Facebook hver dag, ifølge de siste meldingene. Internett er blitt et sosialt medium.
I tillegg er Internett en markedsarena som forandrer forretningsprosesser og forretningsmodeller.
Først og fremst er musikkindustrien definitivt endret, men også media og spesielt papiraviser gjennomgår store endringer. Det kommer ikke til å stoppe der. Nær sagt hvilken som helst bransje og næring er eller vil bli påvirket.
Hvordan har dette kunnet skje uten at noen har tatt kontroll over Internett og på en måte gjort Internett til sitt kommersielle domene?
Det enkle svaret på det er at Internett har fått utvikle seg «under radaren» til de store bedriftene. Televerkene så ikke den muligheten som lå i Internett. (Internett med sin pakkesvitsjede teknologi var i strid med televerkenes linjesvitsjede teknologi). Microsoft oppdaget Internett for sent, og ingen andre har klart å etablere seg som «gatekeeper» for tilgang til Internett. Samtidig er jo Internett utviklet i frihetens ånd – ingen skulle eie Internett.
Dette er blitt fremholdt som den viktigste årsak til utbredelsen av Internett. Ingen «eier» Internett – det har fritt fått utvikle seg som et fellesgode, og ingen har egentlig ønsket å eie Internett. I økonomiske termer snakker man her «nettverkseffekter» – en så utbredt standard som Internett er, fører til en mye større markedsadgang enn noen kunne ha drømt om. Samtidig som dette får en selvforsterkende effekt.
Men så kommer den nye teorien: Slik kan det ikke fortsette.
Utviklingen forutsetter investeringer, særlig av bredbåndsleverandører. Og her kommer begrepet «nettnøytralitet» inn.
Det er stor forskjell på teleoperatørenes regulatoriske og konkurransemessige vilkår i USA og i Europa. I USA er telemarkedet lite regulert med den konsekvens at det er noen få dominerende teleaktører. De vil ikke slippe til andre – og nye – teleaktører inn på sine nett; de har tross alt foretatt store investeringer i sin bredbåndsutbygging og vil ikke at andre skal nytte godt av det. Dersom det skjer – er argumentet – vil incitamentet for videre investering bli borte og utbredelse og innovativ utnyttelse av Internett bli mindre. Det er derfor debatten om nettnøytralitet er heftigst i USA: Kravet om at alle skal behandles likt er i strid aktørenes forretnings- og konkurransemodell.
I Europa er det annerledes; der er de regulatoriske myndigheter sterkere, og krever at nye aktører skal slippe inn på etablerte aktørers nett. Det fører til økt konkurranse og sterkere utvikling av tjenester på nettet. Denne forskjellen mellom Europa og USA har allerede i dag ført til en forskjell – du får ikke tilgang til musikkstreameren Spotify i USA for eksempel.
Hvilken teori er best? Skal Internett-utbyggingen reguleres som i Europa eller skal det bli fritt frem for konkurranse som i USA?
En annen utvikling er at Internett faktisk er i ferd med å bli lukket når det gjelder applikasjoner, det vil si anvendelser av Internett.
Spesielt gjelder dette Apple. Tilgang til deres produkter forutsetter at du har Apple-produkter. For å få tilgang til tjenester på Internett går du ikke via en nettleser, men Apples egne «dingser» som iPhone og iPad for å bruke deres «apps».
Det samme gjelder Facebook; det er i bunn og grunn et lukket system hvor «venner» kommuniserer med «venner» og du må bli medlem av denne vennekretsen for å bli med i det gode selskap. Denne typen «lukkede hageselskaper» – «walled gardens» – er nok mer utbredt enn vi liker å tenke på, og får stadig mer utbredelse.
Samtidig er det en fare for kobling mellom disse to elementene: Bredbåndsutbyggerne vil differensiere sine tjenester ved å tilby «fast lane» på Internett for noen kunder, og krabbefeltet for alle oss andre. Tjenesteutviklerne vil i stadig større grad knytte bruken av tjenester fra nettet til sine «dingser».
Debatten hittil har vært fokusert på hvordan land – som Kina – setter begrensinger på bruken av Internett. Men det er i høy grad også aktørene på, og utviklerne av, Internett som setter begrensinger på bruken av Internett.
Hva er den beste løsningen? Regulere Internett eller la den frie konkurranse gjelde med fare for at Internett blir lukket og differensiert i forhold til brukerne?
Kjør debatt!
Kilde: Jonathan Zittrain: The Future of the Internet and How to Stop it.
Se også artikkelen Internett i den norske Wikipedia. Noen bør kanskje oppdatere informasjonen her? Det hevdes at Microsofts nettleser var den som satte fart i bruken av Internett…
