- Det er når jeg kommer til teknologene at jeg føler at jeg kommer hjem, sier Georg Apenes, direktør i Datatilsynet.

Har personvernet noen fremtid?

Georg Apenes i Datatilsynet mener flere bør være bekymret for «store mor», og ikke bare «storebror».

Datatilsynets direktør, Georg Apenes, holdt et foredrag om personvern på IT-tinget, som ble arrangert onsdag og torsdag denne uken.

digi.no var tilstede for å rapportere, men etter å ha hørt foredraget, vurderte vi det som så interessant at vi mener våre lesere bør lese det i sin helhet. Derfor publiserer vi det her med tillatelse fra Georg Apenes.

Apenes innledet forøvrig foredraget med en liten observasjon han delte med IT-folket i salen:

- Det er en pussig, men stadig sterkere følt livserfaring, at det er nettopp når jeg kommer til teknologene at jeg føler at jeg kommer hjem. Humanistene abdiserer fra personvernproblematikken og personverndebatten i Norge. Det er dere som vet hvorledes det kan gå når systemene, maskinene og nettverkene ikke ’går’ som de skal, som deler min engstelse; min bekymring, sier Georg Apenes, direktør i Datatilsynet.

Her følger kronikken i sin helhet:

Når midlene håner målet…

Må kampen mot terror og kriminaliteten betales med personvern ?

Men så kom doktor Nesehorn med hatt og stokk og briller,

Og så fikk alle hostesaft og sorte, små pastiller.

Fra T. Egners vise ’Dyrene i Afrika’

”Et totalitært samfunn karakteriseres av at regimet insistere på at alle borgerens enkelte handlinger skal underkastes staten og statens ideologi.”

Slik definerer Umberto Eco begrepet ’ det totalitære samfunn’ i et essay om ’Ur-fascismen’fra 1997.

Og vi nikker samtykkende: Nazismen, sovjet-kommunismen og fascismen er eksempler på totalitære samfunnsforståelser. Mens våre egne, vest-europeiske fedreland befinner seg milevidt fra å passe til en slik definisjon.

Har personvernet noen fremtid? Jeg er blitt spurt: - Har personvernet noen fremtid?

Og til dette vil jeg svare: - Selvfølgelig har det en fremtid. Liksom pandaen utvilsomt vil overleve i zoologiske haver rundt om i verden.

Mer tilbakeholdent vil mitt svar måtte være dersom spørsmålet blir presisert, for eksempel slik:

- Vil forestillingen om en privat sfære der borgeren er innrømmet politisk rett og praktisk adgang til å styre innhentingen, bruken og oppbevaringen av opplysninger om seg selv, bli med oss inn i en fremtid som ligger 10-20 år foran oss?

Igjen kan jeg svare at jeg tror forestillingen vil eksistere – muligens som en idéhistorisk antikvitet.

Det er imidlertid ikke verre enn at jeg gleder meg over aktuelle og presise formuleringer når det gjelder personvernets plass og rolle i et samfunn som vårt. Slik jeg for eksempel fant den i budsjettinnstillingen fra Stortingets kommunalkomite før jul i fjor ”Vernet om den private sfæren er en forutsetning for et fritt samfunn. Frihet forutsetter at hvert enkelt menneske vernes mot utilbørlig registrering, overvåkning og inngripen i privatlivet.” Og, som en fanfare vel egnet til å hensette de fleste i julestemning: ”Demokratiet forutsetter at det i siste instans er borgerne som kontrollerer staten, ikke staten som kontrollerer borgerne.”!

Personvernet – oppfattet som en menneskerettighet – vil neppe unngå å møte med andre, mindre ideelle behov og rettigheter. Merk at enkelte slike møter vil anta karakter av kollisjoner. Menneskerettighetene er stadig gjenstand for modifikasjoner og presiseringer. Enten i den offentlige debatten, i domstolene eller i lovgivningen.

Uttrykksfriheten, og dens motstykke ’inntrykksfriheten’, er i dag betydelig, men reaksjonene på en bruk av ytringsfriheten som kan virke sårende eller krenkende gjør det rimelig å oppfatte ytringsfriheten anno 2007 som mindre kategorisk; mindre fundamental enn da den opprinnelig ble formulert. Den hjertelige oppriktighet eidsvolds-fedrene åpnet for i Grunnlovens § 100, hadde til hensikt å gi det nye Norge konstitusjonell vitalitet. Og det som man med frimodighet skulle kunne ytre seg om var ’statsstyrelsen og en hvilken som helst annen gjenstand’. 200 års praktisk erfaring viser imidlertid at formuleringen kan oppfattes svært så begrensende hvis ikke kjendiser, offentlige personer og naboen finner seg i å bli konvertert til ’hvilkensomhelst annen gjenstand’…? Og det gjør de neppe!

Retten til fri tanke og fri tro synes å være gjenstand for bred tilslutning – uttrykt gjennom aksept og kanskje endog respekt. Men globalt er det ikke lett å slå fast at dette er mer enn et vestlig standard-ideal.

Når jeg ikke finner grunn til å knytte en relativ optimisme til menneskerettigheten ’personvern’s fremtid, har det flere årsaker

Jeg skal berøre noen:

1. Norsk historie, norsk konstitusjonell tradisjon, norske politiske partiers betydelige, ideologiske felleseie, peker alt sammen i retning av at Norge i dag er, og i fremtiden bør kunne være, et samfunnsfelleskap der det å hegne om personvernet har status, politisk klangbunn og plasserer seg sentralt i et kulturelt felleseie.

Eksempelvis ble både personregisterloven av 1978 og personopplysningsloven av 2000 vedtatt med et enstemmig, fulltonende brus i odels- og lagting bortsett fra små, nærmest kosmetiske dissenser.

Ordet ’personvern’ nevnes i de fleste partiprogrammer jeg kjenner til, men det er bare ett som gir inntrykk at dette er viktig og vesentlig. Jeg sikter da til partiet Venstre. Men de seneste tredve årene må Venstres vilje og verdier erfaringsmessig siles gjennom Høyre og Kristelig folkeparti med det resultat at den liberale fane riktignok svinges, men med flekker og lapper i silkeduken.

Samtidig må jeg nok bekjenne at neppe i noen av de 19 årene jeg har hatt gleden av å ha lederansvaret for det institusjonelle personvernet i Norge har jeg, med hånden på hjertet, ved årsskiftet kunnet si: - Nå har vi ett år bak oss som har styrket personvernet, respekten for personvernet og – fremfor alt – forståelsen av personvernets grunnleggende betydning for vår valgte samfunnsform: Det liberale, åpne demokrati med den dertil hørende rettsstat.

I spørretimen på Stortinget den 14.november i fjor, ville Venstres Trine Skei Grande vite om Regjeringen kunne tenkes å ha satt en grense for sin kompromissvilje og ettergivenhet når personvernet blir truet ? Kunne det tenkes at Regjeringen ville kunne si om en problemstilling, der personvernet utfordres eller trues, vil si noe slikt som for eksempel: - Så langt, men ikke lenger ?

Spørsmålet rettet hun til statsminister Stoltenberg. Han mente at spørsmålet Grande hadde tatt opp var både viktig og vanskelig. For man ønsket jo også å bekjempe kriminalitet og skatteunndragelser og dessuten fremme helsevesenets og eldreomsorgens kvaliteter. Så dette var egentlig for vanskelig til at Stoltenberg kunne gi noe klart svar. Ut over ’både-og’; ’pose-og-sekk’.

Stort bedre gikk det ikke uken etterpå, da samferdselsminister Navarsete skulle svare på spørsmål fra Fremskrittspartiets Arne Sortevik:

Angrepene på personvernet innenfor transportsektoren øker. Hva vil hun gjøre med det?

Jo, samferdselsministeren kunne der og da love å skrive masse om personvern og transport i stortingsmeldingen ’Nasjonal transportplan 2010-1019’ som hun regnet med å kunne legge frem mot slutten av 2008……!

Ytterligere betenkelig var det nok likevel at hun fra Stortingets talerstol opplyste at AVINORs, nå skrinlagte, planer om røntgengjennomlysning av norske flypassasjerer, var et tiltak som var vurdert i den hensikt å effektivisere ’tryggingsssjekken’ . Men denne begrunnelsen var og er positivt uriktig: Apparatet skulle brukes til å få opp farten i kontrollen, ikke gjøre den bedre.

Her var både målet og midlet på hver sin ville vei. Kort sagt: Her var både målet og midlet på hver sin ville vei.

Én grunn til at svært få partier eller politikere legger flid og energi i anstrengelser for å prioritere personvernfremmende løsner eller forslag, er deres visshet om at opinionsoppslutningen om personvernet er forholdsvis beskjeden. Og når det ikke ventes av stortingsmann Celius at han skal snakke om et emne, så vil han være tilbøyelig til å imøtekomme et slikt negativt ønske og synes at det er helt greit. Og tie stille.

Derfor lar det seg gjøre å være prinsippielt veldig for og i praksis mot. Og det skal medgis at begrepet ’personvern’s konkrete innhold undertiden kan være vanskelig å få godt grep om. Derfor lar det seg gjøre å være prinsippielt veldig for og i praksis mot.

Likevel hender det rett som det er at politikere innlemmer personvernet i buketten av honnørord som, når den vises frem, kledelig antyder at 17de mai ikke er helt glemt de 364 andre dagene i året. De opptrer ved slike anledninger som disse sære kvinner og menn man kan treffe på loppemarkeder – de som kjøper de underligste bilder og fotografier fordi de ofte har så fine rammer som kan brukes på hytta.

Folk er ikke opptatt av personvern i generell form. Det vil si: De er ikke opptatt av det institusjonelle personvernet – det som er nedfelt i lov og forskrift og som forvaltes av Datilsynet for eksempel.

Spør man: - Vil du ha et godt personvern eller vil du forebygge terrorisme, så vil de fleste være villige til å gi fra seg integritet i bytte mot en illusjon av trygghet. Spør man: - Vil du ha et godt personvern eller vil du forebygge terrorisme, så vil de fleste være villige til å gi fra seg integritet i bytte mot en illusjon av trygghet.

Noe annerledes stiller det seg nok dersom man med ’personvern’ også mener det jeg vil kalle de tradisjonsunderbyggede forestillingene om folkeskikk. Men undersøkelser viser altså at det både i Norge og i andre, europeiske land ikke er noen valgvinnersak å slå til lyd for et styrket personvern.

De fleste politikere og partier ser derfor ikke noe presserende behov for å sette seg ned og undersøke personvernets funksjon som premiss for demokratiets institusjoner, verdier og organisasjon. Det hender likevel man kan gledes over aktive politikeres presise uttrykk for essenser. Som for eksempel i Kommunalkomiteens merknader til Datatilsynets budsjett for 2008 som jeg nettopp refererte fra. Og når de kloke ord dessuten ledsages av en ekstra million kroner, forstår man selvsagt at den rekommanderte s pengeforsendelsen blir mottatt med glede hos adressaten….

’Personvern’ lever selvsagt i den offentlige debatt om politikk og samfunnsutvikling som et honnørord. Og det oppstår voldsomme reaksjoner når et kontrollbehov for eksempel søkes imøtekommet på måter som svært mange finner støtende, krenkende, for nærgående eller ufølsomt. Men da skal nærgåenheten være så konkret at den oppleves som ubehagelig.

Antagelig vil vi også oppleve nye hendelser nasjonalt og internasjonalt som for en stund øker forståelsen og engasjementet for person vernets direkte betydning. Skattedirektoratets uheldige utlevering av personopplysninger nylig oppleves nok av flere som alarmerende enn partiprogrammer og spørretimespørsmål….

Men å generalisere eller ekstrapolere fra én episode over til personvernets fundamentale rolle, er det ikke så mange som føler behov for. Med unntak av noen få journalister i enkelte medier som ønsker og evner å se fenomener i en større mønster-sammenheng.

Men politikeren og partiets generalsekretær som hovedregel nøyer seg med å erklære at ’ personvern er veldig viktig’…

Personvernets viktigste utfordrer er vårt behov for trygghet. 2. Personvernets viktigste utfordrer, ja, vi kunne også kalle det personvernets viktigste konkurrent, er vårt behov for trygghet. For forutsigbarhet. For oversikt. Både fysisk, økonomisk og mentalt spiller det en viktig rolle at man kan skåne seg selv og sine nærmeste mot overraskelser. Det er mitt inntrykk at dette trygghetsbehovet øker fremfor å avta i samtiden.

Det kan ha flere grunner. De mest nærliggende er kanskje at vi vet så mye mer om farer som lurer, og om hva som kan gå galt i dagens spektakulære medievirkelighet. Med freidig mot innrømmer jeg at jeg hadde vært direktør i Datatilsynet i nærmere ett år før jeg forsto at når det ble talt og skrevet om ’datasikkerhet’ så mente man egentlig ’nesten datasikkerhet’

Innsankingen av personopplysninger betraktes i mange, og i stadig flere sammenhenger, som nødvendig forutsetninger for å kunne formulere forutsigelser. ’Prediksjon’ er en blomstrende næring i det post-industrialiserte Norge. Og da er det nyttig for prognosemakerne at innhentingen av persondata som oftest foregår friksjonfritt av den enkle årsak at nordmenn stoler på stat og kommune.

På den seneste elektro-messen i Berlin i fjor høst, presenterte Sony et videoprogram som ved å registrere bevegelser kunne presentere sannynlig atferd. ’Prediksjon’ er blitt et mantra som etter min erfaring dukker opp i stadig nye, eksotiske og uventede sammenhenger:

Forsikringsselskapene vil ut fra viten om dagen i går, ønsker i dag å kunne inngå interessante veddemål med forsikringstagerne om hva som vil hende i morgen.

Amazons nettbokhandel kan med forbløffende presisjon forutsi hvilke bøker som vil pirre en kundes nysgjerrighet og kjøpelyst på basis av allerede foretatte innkjøp.

Eller: Hjemmebibliotekaren vil gjerne kunne notere og ta vare på notatene når det gjelder den invalide, men leselystne, pensjonistens preferanser. Slik kunnskap behøver ikke vi med førligheten i behold å la bibliotekskranken oppbevare. Viten om vår litterære smak slettes når bøkene, videogrammene eller CD-ene leveres i retur.

Både forsikringsavtalen, Amazon-bestillingen og den hjemmebesøkende bibliotekaren er eksempler på et ønske om å skape rasjonelle prosesser som peker fremover på basis av akkumulerte personopplysninger fra fortiden. Det tilbys forutsigbarhet og en opplevelse av trygghet den som oftest bringer med seg. Som vi vet, er dette nettopp stedet der astrologi og statistikk møtes .

Uten at jeg har forutsetninger for å si noe særlig kvalifisert, kan det også være slik at sykdom og død skremmer mer i et sekularisert samfunn enn slikt gjorde i en tid der folk flest mente at lidelse og død ikke representerte finale , men overganger til noe annet og kanskje til og med bedre.

Det fysiske har overtatt meget av det metafysiskes posisjon som trøster, oppmuntrer og prognose.

For tiden vikarierer ’terroristen’ for ’døden’ i rollen som vett-skremmer og skepsis-lammer. For tiden vikarierer ’terroristen’ for ’døden’ i rollen som vett-skremmer og skepsis-lammer.

3. Det er likevel ikke så aldeles sikkert at fremtidens største utfording til personvernet knytter seg til momenter og observasjoner jeg hittil har referert til. La oss minne om ’dr. Nesehorn’:

Mens vi alle tar bestemt avstand fra ’Storebror’, har vi etter hvert kommet til å ha adskillig sans for ’Store Mor’. Ja, hun har et helt knippe velyndere på Stortinget. Det er slettes ikke sant at SV og Fr.P. representerer motpoler i norsk politikk. I stedet er de adventslys i en krans sammen med alle de andre.

Mens vi alle tar bestemt avstand fra ’Storebror’, har vi etter hvert kommet til å ha adskillig sans for ’Store Mor’. Store Mor ønsker oss alt godt. Hun representerer på sett og vis velferdsstatens overideologi. Dr. Nesehorn er hennes fatlege, konsulent – og ideal. Hun er en kløpper til å formulere rettigheter for oss alle for enhver situasjon og ethvert behov. For så vidt kan vi si at hun er den kristne pliktetikkens motpol når hun sier: Alt det du vil at andre (les: Samfunnet) skal gjøre mot deg, får de være så gode å gjøre gjøre det selv også !

Bare Store Mor vet hva som tjener meg best.

Allerede i 30-årene skrev Aldous Husxley en bok om henne og hennes filosofi. Den heter ’Fagre, nye verden’ I motsetning til George Orwell’s ’1984’ som preges av undertrykkelse, forfølgelse, manipulasjon og institusjonalisert løgn, nærmer Huxley seg sitt dystre fremtidssamfunn fra en annen innfallsvinkel. Hans samfunn kjennetegnes av rødvinstemperert stillstand, harmoni, tilfredshet, ro og forutsigbarhet. Alle borgerne har på sin ferd gjennom livet med seg hvert sitt lille glass med skrukork der de medbringer sin lykkemedisin: ’soma’. Ble de irritert, tok de en halv tablett: ble de rasende var det nødvendig med to - før de falt til ro igjen.

Personverntanken springer ut av opplysningstidens frihetstanke. Den liberale oppfatning av mennesket innbar at samfunnstenkningen kom til å bli preget av de samme frihetsidealer. Samfunnet skulle være så fritt at det ga plass og utfoldelsesmuligheter for frie og frihetssøkende borgere. Men regnet nemlig med at disse også var de ansvarlige borgerne….

Retten til å søke den uautoriserte sannhet var viktig. I livssyn. I tro. I politikk og i kulturliv. Retten til å løfte på stener, gi uttykk for tanker, følelser eller – eventuelt – et virvar som fyker omkring i sjel og sinn, var nesten hellige og i hvert fall umistelige.

Retten til selv å formulere friheten, ja om det så dreide seg om å oppgi friheten eller suspendere den, så var det den enkelte og bare hun som skulle kunne gjøre det.

I forrige århundrede tapte frihetsidealene terreng – både konjunktur og grep ble borte mange steder. Ofte var det ikke vanskelig å forstå sett fra utsiden: Friheten ble rimeligvis ofte oppfatet som et sekundærbehov sammenlignet med mat og tak over hodet.

De totalitære ideologiene, i brutale innpakninger, ligger nok i dag bak oss. Men det betyr jo ikke på noen måte at de mildere, mer humane, men på mange måter like ensrettede og autoritære samfunnsformer kanskje ligger oss nærmere enn hva vi liker å tro ?

For: Store Mor er mild. Hun jevner veien, hun deler ut fleece-tepper, hun lindrer sorg, hjelper naboen og sørger for å utdanne store mengder terapeutisk kompetanse som hjelper til med å regulere, harmonisere og holde jevn varme gjennom finurlige, institusjonelle termotater.

Men det er ikke bare den enkeltes tarv som interesser Store Mor: Forleden opptrådte hun i kulturminister Trond Giskes forklædning og ga beskjed om at tiden nå var inne til at statens kulturinstitusjoner ble satt til å fremme et konkret samfunnsmål: Mangfoldet. Slikt kan ikke lenger overlates til fri meningsbrytning og agitasjon. Heller ikke til idealisters og amatørers overbeviste dugnader for å fremme toleranse, kulturelt mangfold osv. Kulturen, som hittil har vært betrakte som en arena som ligger særlig dårlig til rette for politisk styring, har fått politisk hjemmelekse.

Store Mor er en storforbruker av personopplysninger. De er råstoff og byggestener, oksygen og proteiner. Store Mor er en storforbruker av personopplysninger. De er råstoff og byggestener, oksygen og proteiner. De som kjemper for det enkelte menneskets frihet og ansvar i forhold til de kjente og klassiske ideologiene – de som avviser ethvert spekulativt system som averterer opprettelsen av et paradis på jorden, må rimeligvis også forholde seg til det faktum at hun trenger stadig flere og stadig mer omfattende og intime personopplysninger for å kunne hjelpe og administrere oss. Omsorg i offentlig regi er blitt et nærmest konturløst begrep. Eller ’mangetydig’. Ikke bare de som lider, skal hjelpes. Også de som kan komme til å lide må det være beredskap for. Og ikke bare ulykker og elendighet, men ethvert avvik skal Store Mor ta seg av og betrakte som en spire til fremtidig elendighet.

Det er ikke bare skolen min, huset mitt, nyrene mine og pensjonen min som angår henne: Det er hele meg; hele min personlighet.

Når jeg på sikt ser mørkt på personvernets fremtid, og jeg mener da ’personvern’ slik det er definert gjennom lov og Datatilsynets praksis, er altså årsaken rett og slett den at personvern er et frihetsuttrykk – en begrensnings-verdi og en lukkemekanisme som vil vise seg mer og mer provoserende utfordrende i forhold til velferdsstatens ønsker, ambisjoner og siktemål. Personvernet gir prioritet til den enkeltes selvvalgte preferanser og forestillinger.

- Slikt kan bli dyrt, sier Finansministeren.

- Slikt kan bli veldig upraktisk og tungvint, legger Administrasjonsministeren til - sekundert av Helseministeren.

- Ja, og så kan det bli direkte farlig, føyer Justisministeren til.

Om få år vil hvert enkelt individs genom ligge i elektronisk form i nasjonale og/eller internasjonale databaser. Det åpner uante muligheter for Store Mor når det gjelder å styrke, fastholde og fremme min velferd, min sikkerhet og et liv som olding. Det er min spådom at fullmaktene vil strømme inn til henne…………………

Nylig skulle jeg fly hjem fra Philadelphia. Først da jeg kom hjem, oppdaget jeg at kufferten var brutt opp etter at jeg hadde sjekket inn. Inne i kofferten lå en hilsen fra Department of Homeland Security som bekreftet og påtok seg innbruddet, men som ikke opplyste om hvorfor det ikke hadde tilkalt meg for å åpne kofferten for inspeksjon. Men det ble uttrykkelig informert om at jeg så visst ikke ville kunne kreve skadeerstatning.

Det mest interessante var likevel opplysningen om at hærverket var begrunnet i et ønske om å beskytte meg. Mot meg selv, åpenbart ettersom de lette i min koffert?

Det lød gammelkjent: Det er interesse at vi stripper deg for privatsfære, neglisjerer ditt personvern og overser din integritet ! Du skjønner det bare ikke selv !

Store Mor ønsker intet høyere her i verden enn å beskytte meg. Det er ikke mer enn rimelig at jeg tilbyr, som motytelse biter av mitt privatliv; bruddstykker av min integritet?

Personvernets fremtid vil også måtte illustrere mindretallets plass og rolle i et demokrati.

Og det enkelte individ er, som kjent, den minste av alle minoriteter.

Er det så merkelig at statsminister Stoltenberg eller samferdselminister Navarsete nødig vil si noe prinsipielt om når de mener en enkelte skal kunne opponere mot majoritetens, fellesskapets og autoritetens vilje, ønsker og behov?

Når vil begeret være fullt? Når vil begeret være fullt? Når skal den enkelte bli reetablert som mål i seg selv og ikke bare være en del av en helhet?

Den som søker i Stortingets referat-database på ’dr. Nesehorn’ får ingen tilslag.

Søker man på ’frihet’ uten prefiksene ’religions-’, ’nærings’-’ eller presse’- blir resultatet like magert.

Det burde bekymre flere.

Til toppen