JUSS OG SAMFUNN

Hemmelig skatt i det norske paradiset?

Georg Apenes utstøtte forleden et av sine mer bavian-aktige brøl da han - sjefen for Datatilsynet - tok til orde for at skattelikningen i Norge ikke bør offentliggjøres i aviser og andre media. Som han ropte i skogen fikk Apenes svar. Landets likningssjefer har hatt møte og brølt like toskete som han. De har foreslått at det bør bli forbudt å offentliggjøre tall fra likningsprotokollene. Heldigvis er det lite som tyder på at dette sensurkravet vil få noen oppslutning i folket, og selv de politikerne som er minst glade i offentlig innsyn vil neppe tørre å gå inn for at skatten i Norge skal være hemmelig.

Sigvald Sveinbjørnsson
24. sep. 1996 - 00:00

Av mulige lobby-organisasjoner som kan tenkes å støtte Apenes og likningssjefene ser jeg bare for meg to: Norske Millionærer og Milliardærers Forbund og Nullskatteyternes Fagforening.

Før i tida publiserte ikke avisene skattetallene. Folk tok jo rede på dem likevel. Særlig på vestkanten i Oslo var dette en populær syssel. I Rådhuset var det kø av kupongklippersker (som vi kalte rentenistene som klippet korrekte hull i aksjebrevene sine hver gang utbytte skulle innkasseres, det var et rituale) fra det finere Frogner som bladde gjennom de utlagte protokollene for å se om noen var blitt rikere enn dem, eller fattigere. Gledeshyl og vredsgrynt fyllte Rådhuset.

Jeg tolker ikke likningssjefene dit hen at de ønsker et forbud så drastisk at selve likningsprotokollene i framtida vil bli hemmeligholdt. Det at protokollene blir lagt ut til alment innsyn har vært og er en form for offentliggjørelse. Hvis det til og med skal bli slutt på det, har det norske byråkratiets anti-offentlighets-holdning nådd et nytt høydepunkt.

Det er nok avisenes publisering av skattetallene likningssjefene ikke liker. Dagbladet skrev den 23. september en skarp leder der disse sjefene fikk så hatten passa, og forlangte fortsatt full offentlighet om hva skatteyterne tjener og bidrar med til fellesskapet.

For oss som ligger og vaker på nettet bør det være en kampoppgave å få likningsprotokollene fra det ganske land lagt ut på Internett. Samtidig bør vi bestrebe oss på å få til en skarpere og djupere analyse av tallenes tale enn den dagsavisene greier å gi oss.

For eksempel Dagbladet.

Den 18. september hadde Dagbladet et førstesideoppslag om Bærum-skatten. Der ble en skatteyter presentert, under tittelen "Ole Richard (30) GOD FOR 30 MILL." Jeg fant ham igjen i oppslaget inni avisa, Ole Richard Anfinnsen, på et bilde der han tronet på en haug av Glava-matter, under tittelen "- Hyggelig å være rik." (Pussig konstatering.)

Journalist Thor Gjermund Eriksen har intervjuet Anfinnsen, og Eriksen har gjort en streit jobb ut fra det mandatet redaksjonsledelsen etter alt å dømme har gitt ham. Det beste med artikkelen er at den går i dyben på et spørsmål jeg ofte har lurt på når jeg leser norske millionærer; hvor de egentlig har fått penga fra. Hva som er grunnlaget for rikdommen deres. Her har Dagbladet ved å gå nært innpå Anfinnsen fått fram mer fakta enn det som er vanlig.

Ole Richard har, viser det seg, arvet millionene fra mamma. Han overtok hennes aksjepost i Askim-bedriften Glava. Ifjor kunne han "heve 4,3 millioner kroner i lønn i form av aksjeutbytte", skriver Dagbladet.

Her melder det seg et lite spørmål: Er aksjeutbytte egentlig lønn - lønnsinntekt, altså - eller skal det skattes av slikt utbytte på en annen måte? Naiv som jeg er, har jeg alltid trodd at det i det sosialdemokratiske Norge var en ekstra tøff skatt på utbyttet av andres arbeid.

Om 30-åringen har noe egentlig arbeid, svarer ikke Dagbladets artikkel på. Han jobber ialfall ikke i Glava, men er medlem i styret der. Og så har han planer om å bygge opp et eget firma med bilvaskautomater.

På spørsmål om hva han bruker pengene til, er svaret: "- Tja, til biler, mat og hus, sier Ole Richard Anfinnsen med et tydelig glimt i øyet."

Dessverre går ikke reporter Eriksen videre med et par oppfølger-spørsmål, som kunne ha vært: - Unnskyld, Anfinnsen, men har du ingen interesser utover de tradisjonelt Bærums-materialistiske? Synes du det er et riktig signal å sende ut til folket at du bruker millionene du har arvet utelukkende til privat konsum?

Dagbladet skriver om Anfinnsens opplevelse av det å betale skatt: "I fjor betalte han nesten 1,7 millioner kroner i skatt til felleskassa, Men han viser ingen sure miner på grunn av det norske skattenivået. - Jeg klager ikke. Skatten er grei i forhold til det jeg tjener, sier Ole Richard Anfinnsen."

Vi andre som ikke tjener millioner og som ikke synes skatten er grei i forhold til det vi tjener, må jo gi Anfinnsen medhold på dette punkt. Skatten hans er virkelig veldig grei i forhold til det han tjener.

For med 1,7 millioner i skatt av en inntekt på 4,3 millioner har Anfinnsen en skatteprosent som ikke skiller seg synderlig fra vanlige lønnsmottakeres.

Likevel er det først når vi kikker helt på toppen av inntektstabellen i Bærum at vi finner de virkelige storkara som har en skatteprosent som ligger langt under den vi vanlige dødelige har.

Ta fondsmekler Kjell Chr. Ulrichsen som troner øverst. Han har 40 millioner i inntekt, men betaler bare 12 millioner i skatt. (I parentes bemerket har han også 66 millioner i formue.) Åssen går dette an? Og hvordan kan det ha seg at direktør Trygve Bjerke tjener 14,6 millioner, men bare betaler 4,3 millioner i skatt?

Jeg er ikke så stiv i prosentregning. Hvem som helst som gidder kan regne ut Ulrichsens og Bjerkes skatteprosenter og sammenlikne dem med sine egne.

Så naiv er jeg at jeg innbilte meg at vi hadde en form for progressiv beskatning i Norge. Det må være lenge siden, og jeg må ha fulgt dårlig med i den rivende utviklinga som ser ut til å ha foregått på skattefronten, og som har gjort Norge til et skatteparadis for de aller rikeste.

Det jeg savner fra Dagbladets side er en politisk vinkling av skattestoffet. Det måtte gå an å hale ut noen av Arbeiderpartiets folk i finanskomitéen på Stortinget og spørre dem ut om hvordan de har greid å gjøre det så greit å være mangemillionær i Norge, og hva de mener med denne sin gjerning.

Journalist Ida Grieg Riisnæs skriver i en kommentarartikkel under tittelen "Tinius på topp" om fenomenet som går ut på at skatteprotokollene i Bærum ikke gir noe reelt uttrykk for hva rikfolket der egentlig sitter på av formuer. Schibsted-askjonær Tinius Nagell-Erichsen har på papiret en formue på 1,28 milliarder kroner, mens Schibsted-aksjene hans aleine er verdt 1,6 milliarder.

Bærum har tusenvis av millionærer. 3933 skatteytere hadde en likningsformue på mer enn en million.

Grieg Riisnæs skriver: "Målt i virkelige verdier er antallet minst det dobbelte, hvis ikke det tredobbelte. Dette skyldes blant annet at aksjer i børsnoterte selskaper liknes for 75 prosent av verdien. Aksjer i selskaper som ikke er notert på børsen, kan være verdt tre ganger så mye som likningen viser. Eiendommer liknes ofte ut fra en verdi som er en brøkdel av markedsverdien."

Et spørsmål til den norske regjering burde på denne bakgrunn kunne formuleres slik: Hvordan kan myndighetene akseptere at mange av de aller rikeste i Norge kan holde seg skjult og slippe å betale skatt av de enorme verdiene de sitter på?

Videre, fra Grieg Riisnæs: "Også skatten er svært ofte en papirskatt. For Bærums mange skattytere som mottar utbytte på sine aksjer, er skatten oppført som om de virkelig betalte 28 prosent i skatt på utbytte, mens de i realiteten betaler null. Dermed ser det ut som om de betaler mer i skatt enn de i realiteten gjør."

Jeg lener meg målløs og lettere sjokkskadd bakover og tenker: Hvis dette virkelig er riktig, hvorfor i heiteste er det sånn?

Vi skatter av eget arbeid i Norge så vi ofte får blodsmak i kjeften av det. Jeg trodde at de som sitter med aksjer ble skattet til det svartnet for øynene deres. At aksjeutbytte er skattbart, meget skattbart, er tilsynelatende en illusjon. Penger som kan være reine spekulasjonsgevinster glir altså ubeskattet gjennom systemet. I stedet for å se svart, ser Bærums aksjonærer en gyllen himmel.

Er det derfor millionær Anfinnsen er så fornøyd? Hans inntekt kom jo nettopp fra utbytte på aksjer. Er skatten hans på 1,7 millioner fiktiv, blår i øynene, en rein bløff? Har jeg lest Grieg Riisnæs rett, forholder det seg sånn.

Hva slags fordømt "realitet" er det som gjør at en formell skatteprosent på fattige 28 egentlig ikke er såpass engang, men null og niks?

Dagbladet kjører for tida hardt på at leseren har "Dagbladet på sin side" og har stoppet opplagsraset gjennom å kjøre en mer forbrukerorientert journalistikk. Hvis jeg skal få en følelse av å ha Dagbladet på min side når det gjelder skattegraving, må avisa grave djupere, være mer kritisk, stille tøffere spørsmål, stille de ansvarlige til veggs.

Det er et krav jeg tror flere vil skrive under på.

Så vil noen hevde at jeg bare er dum og misunnelig. Dum, ja. Misunnelig, nei. Et bedre uttrykk for det jeg føler når jeg sitter med Bærums-lista foran meg er forbitrelse.

Tinius Nagell-Erichsen er (etter alle solemerker) Norges rikeste mann. Dagbladets Grieg Riisnæs skriver: "For Tinius Nagell-Erichsen, som i år tok ut et utbytte på 21 millioner kroner fra sitt selskap Blommenholm Industrier, vil det dermed se ut som om han betaler nærmere seks millioner i skatt på neste års likning, mens han i realiteten ikke betaler denne skatten."

Det er godt å få dette avslørt og påpekt av en dyktig journalist. Samtidig sitter jeg igjen med et sterkt ønske om å bli forklart hva slags "realitet" det er som gjør at det ser ut som om Norges rikeste mann betaler en skatt han ikke betaler.

Kan hende likningssjefenes ønske om forbud mot offentlighet bunner i deres forståelse av at de er satt til å administrere et system som i bunn og grunn ikke tåler offentlighet, ikke bør utsettes for gravende journalistisk fordi det da vil sprekke som troll for sola?

Av den enkle grunn at systemet er himmelropende urettferdig.

Les mer om:
Del
Kommentarer:
Du kan kommentere under fullt navn eller med kallenavn. Bruk BankID for automatisk oppretting av brukerkonto.
Tekjobb
Se flere jobber
En tjeneste fra