Her har du programmet som virkelig kan fylle opp bredbåndet ditt

Bredbånd mangler en "killer-app", den forløsende idéen som fyller opp de tomme kanalene med livgivende, inntektsgenererende innhold. Mye tyder på at den kommer snart. Jaron Lanier er satt på saken, og har løsningen klar. Nærmere sci-fi'ens teleportering kommer du ikke.

Det er gjennomgående et dårlig sjekketriks å invitere damen hjem for å se på bredbåndsuttaket ditt. De brede båndene mangler nemlig bredt innhold. Dette enkle faktum er en stor hump i veien for bredbåndsevangelistene når de skal overbevise deg om at din 128 kbps ISDN slett ikke er nok, slik du kanskje tror, og få deg til å forstå at du har bruk for 1 Mbps ADSL-forbindelser, for ikke å si fremtidens 2-4-10-100 megabits per sekund bredbåndsforbindelser.

Men killer-app'en for bredbånd er nær. Nærmere sci-fi'ens teleportering kommer du ikke i overskuelig fremtid.

I underkant av 200 ulike forskningsinstitusjoner er i dag tilknyttet et stamnett som går under navnet Abilene, og dette danner grunnlaget for det vi idag kjenner som Internet2. Internet2 omtales som arvtageren til dagens Internett, men handler ikke bare om ufattelige mengder båndbredde. Det handler like mye om utvikling av protokoller og teknologier som kan håndtere applikasjoner som kjører på disse store båndbreddene, og som ikke tolerer annet enn svært små og ekstremt tett kontrollerte forsinkelser i nettet.

Dagens pakkesvitsjede nett, hvor dine data sendes som legoklosser via ukjente stier for senere sammensetting ved reisens slutt, egner seg dermed ikke helt, selv om denne løsningen er svært robust og driftssikker.

Internet2 hadde et usedvanlig problem. Ingen eksisterende applikasjoner krevde noe i nærheten av det ytelsesnivået som var spesifisert. Fremskritt innenfor data- og kommunikasjonsteknologi har tradisjonelt hvilt på en antakelse om at enhver ytelsesforbedring snart vil være spist opp av utvidelser av funksjonalitet, større kapasitetsutnyttelse eller helt nye ikke påtenkte produkter. I dette tilfellet var ikke dette nok. Teknologien i Internet2 trengte å bryne seg på praktiske anvendelser.

Det er her Jaron Lanier kommer inn. Lanier har tidligere demonstrert gode evner til å lage produkter som spiser båndbredde. Nå fikk han i oppdrag å lage enda et slikt produkt. Killer-app'en på bredbånd baserer seg på det man foreløpig omtaler som "tele-immersion". På norsk kan vi kanskje kalle det teleprojisering.

Har du noen gang deltatt på en videkonferanse, vil du ha opplevd at det ikke på noen måte kan erstatte et reelt fysisk møte. Viktige grunner til dette ligger i begrensninger i teknologien selv: Å snakke med et bilde på en skjerm, uten direkte øyekontakt (motparten ser ned for å se bildet ditt på skjermen, mens kameraet sitter et annet sted) og uten kroppspråk gir sterke begrensninger og vil for mange føles mer ubehagelig enn nyttig. Videokonferanser har derfor en lang vei å gå før det erstatter telefonsamtaler, email og SMS, teknologier hvor man forventer de innebygde begrensningene, og hvor folk tildels har funnet subsitutter for de mer subtile ikke-verbale kommunikasjonsformene som er så viktige.

Det var naturlig å lete etter båndbreddespiseren på dette feltet. Jaron Lanier tok oppdraget. Den niende mai i fjor ble teknologien demonstrert for første gang. "Et dusin dignitærer var fysisk tilstede i tele-avlukket i Chapel Hill", forteller Lanier om prosjektet.

Og han skriver videre:

| Jaron Lanier
Jaron Lanier regnes som en av den virtuelle virkelighetens fedre, en status han oppnådde ved noe som mest må regnes som en inkurie. Han forteller selv:

"I løpet av 1980-åra endte jeg tilfeldigvis opp i fronten av det første selskapet som solgte generelle maskiner for utvikling og opplevelse av virtuelle verdener -- i store trekk på grunn av dette magasinet", skriver han i en artikkel i Scientific American.

"Scientific American tilegnet sin September 1984 utgave til fremvoksende digitale teknologier, og valgte å bruke et av mine visuell programmeringseksperimenter som illustrasjon på forsiden.

Jeg fikk på et tidspunkt en panisk telefon fra en redaktør som hadde merket seg at det ikke var noen organisatorisk tilknytning listet for meg. Jeg forklarte at jeg ikke hadde noen. 'Sir', informerte han meg, 'i Scientific American har vi en udiskutabel regel som sier at en tilknytning må indikeres etter en bidragsyters navn.' Dermed ramlet 'VPL Research' ut av meg, og slik ble VPL født. Etter at utgivelsen kom ut, begynte investorene å ringe, og et virkelig selskap ble skapt."

"Hvor fascinerende de tre årene med forskning som gikk forut for denne demonstrasjonen enn hadde vært, var gleden ved å oppleve teleprojisering uventet og uforlignelig. Sett gjennom et par polariserende briller (for å skape dybdeeffekt), ble to vegger i avlukket til vinduer som avslørte andre kontorer med andre mennesker som så tilbake på meg .... I motsetning til de tegneserielignende verdenene jeg har jobbet med i mange år, var de menneskene og stedene jeg så, klart tatt ut av virkelighetens verden. De var ikke perfekte på noen måte. Det var "støy" i systemet .... antall bilder pr sekund var lav, og det var opptil et sekunds forsinkelse, og bare en av partene i konversasjonen kunne se de andre to. Uansett var dette en virtuell verden som ikke var en forenklet kunstnerisk representasjon av den virkelige verden, men snarere en autentisk ... gjengivelse av den".

For å få dette til, kreves det enorme mengder datakraft og svært stor båndbredde. En tro gjengivelse krever flere kameraer - kameraer som hvert sekund setter sammen opptil 24 bilder av deg fra enhver tenkelig vinkel. Foruten kameraer i bøtter og spann kreves det dusinvis av prosessorer for å behandle inntrykkene, samt stor båndbredde. 20 Mbps er en god start, mener Lanier & co. 80 kreves for å ta toppene. På sikt er likevel dette bare begynnelsen.

Så når du bekymrer deg for hvordan du skal få brukt all båndbredden som blir tilgjengelig, vet du nå at svaret kommer i en ikke alt for fjern fremtid. Glem heller aldri at uansett hvor ufattelig stor harddisk du har fått deg, så lar den seg alltid fylle opp. Slik har det vært med teknologi til alle tider, fra lenge, lenge før Bill Gates deklamerte at ingen PC noensinne vil ha behov for mer enn 512 K RAM; før Ken Olsson sa at ingen hjemmebrukere noensinne vil bruke en datamaskin; til og med før Thomas Watson jr. uttalte at én datamaskin ville være nok til å dekke Europas behov for datakraft.

God helg.

Til toppen