Akkurat nå er det nettbanken min som har begått en vending. Vendingen har jeg både profetert, propagandert og ønsket meg lenge. Jeg har til og med tjent penger på å foreslå den for en annen bank.
Nå viser det seg imidlertid at det som var rosenrødt i Powerpoint, får meg til å se rødt når det nå er blitt til html. Den nettsiden jeg har besøkt mest av alle nettsider de siste månedene har plutselig og uten forvarsel forandret seg fullstendig.
* Der hvor jeg før skulle klikke på lenken til venstre, skal jeg nå klikke på knappen til høyre. Jeg hater det!
* Nå må jeg velge om betalingen er en engangsbetaling, et fast beløp eller en "Var. beløp/hyppighet." Jeg forstår det ikke!
* Heller ikke forstår jeg feltet "Betalt til". Informasjonen hentes fra mottakerregisteret (iflg. nettbanken). Jeg henter og henter, men ingenting skjer.
* Tiden går og forbindelsen til nettbanken avbrytes. Jeg må ned i lommeboken min for å finne kodekortet på nytt.
Alle Jostein Borgmos kreditorer! Slapp av! Jeg er teknologioptimist og erfaren internettbruker. Dere får pengene. Jeg greide det til sist!
Her og nå vil jeg bare melde fra til alle webansvarlige som jevnlig har besøk av meg. IKKE REGN MED AT JEG ER LIKE TÅLMODIG MED DERE SOM MED BANKEN. Selv om du har sett lyset og planlegger en revolusjon, så innfør revolusjonen gradvis. Jeg har ikke tid til å lære meg alt fra grunnen av hver gang.
Det andre funnet som jeg gjorde med den nye nettbanken min, er at selve kronjuvelen i min argumentasjonsrekke overfor den banken som betalte meg for å mene, muligens ikke er så glitrende og finslipt som først antatt.
Jeg har ment at banker har den "stickiness" som skal til for å skape vinnerportaler. Nå lurer jeg på om dette er riktig.
Min nye nettbank legger opp til å bli portalen - ja til og med startsiden min. Jeg får lov til å lage min egen nettbankside. (Jeg får endelig - tre år etter Bank of America - lage min egen bank!)
Og jeg får velge innhold på øverste hylle; mine faste lenker, min favorittsøkemotor osv. osv. Fint og flott og tilsynelatende riktig alt sammen.
Dagen derpå derimot, ble en skikkelig dagen derpå.
Først en saksopplysning: Jeg trives best i åpne landskap, jeg er imot kontorer og lukkede dører, og jeg sitter derfor i et åpent kontorlandskap, sammen med 45 kollegaer.
Dagen derpå startet med min nye startside, min egen bank. Jeg logget meg på med kontonummer og passord og engangskode. Hva skjedde? Banken klinte til med saldoen min, forfallsmappen min og mitt disponible beløp over hele skjermen - midt i glaninga. Nedenfor denne min egen, meget private privatøkonomi, langt nedenfor scrollegrensen, kom alle lenkene til nettsider som jeg besøker daglig.
Saldoen midt i glaninga. (Hun som sitter bak meg vet ikke hva jeg tjener.)
Mitt totale engasjement lysende over hele skjermen. (Han som kommer gående der borte vet ikke at jeg er en gjeldsslave med millioner av kroner på feil side i T-kontoen.)
Var dette fint og flott? Ikke nå lenger. Jeg reagerte raskt og på refleks, fikk avsluttet Explorer, fant frem til et Word-dokument, plystret Pengegaloppen ut i landskapet og sverget på aldri mer å åpne nettbanken i et åpent landskap.
For å si det tydelig, slik at selv banksjefer kan skjønne det: Jeg ønsker ikke at mine kollegaer skal se min saldo og mitt totale bankengasjement.
Kjære banken min: Dere kan glemme meg som portalkunde for denne gang.
Dette "sikre rommet" som dere planlegger å skape for meg, det krypterte rommet innenfor kontonummer, passord og digitale sertifikater, opplever jeg som veldig trygt hjemme hos meg selv, men som veldig utrygt der hvor jeg bruker PC-en mest - på jobben.
OG dessuten temmelig tungvint: Passord og kode for å lese VG(!) - og etter ti minutters passivitet; "Forbindelsen til banken er avsluttet. Du må logge deg inn på nytt." I sum gjør alt dette det lite fristende å starte dagen i banken.
MEN: Den som lever får se, og det er fremdeles sant at nettbanken er den internettsiden jeg oftest besøker.
PS. En artikkel som denne - et streif - skal handle om et nettsted. Nettstedet som er omtalt i denne artikkelen innvilges retten til å være anonymt.
