- Hold kjeft, din algoritme!

Kan vi gjenskape universets tilblivelse, The Big Bang, på en datamaskin? Er vi mennesker egentlig datamaskiner? Og er svaret på meningen med livet 42, slik Douglas Adams skrev i bestselleren ”A Hitchikers Guide to the Galaxy”? Njet, det er større enn som så: Hele universet er et eneste stort dataprogram.

En som hevder dette er amerikanske Seth Lloyd, fysiker tilsluttet Massachusetts Institute of Technology. Kort fortalt handler Lloyds teori om at enhver hendelse, enhver prosess som finner sted i universet, er en dataoperasjon, ”a computation”. Er det slik, kan vi tenke oss en astronomisk stor simulering av alt som skjer i hele universet, til enhver tid kjørende på en super-hyper-duper computer. Denne datamaskinen må ha en kapasitet på 10 i nittiende bits og være i stand til å behandle 10 i hundreogtjuende manipulasjoner. At det bare skal finnes 10 i åttiende elementærpartikler i universet, er for en digresjon å regne i denne sammenhengen.

Henger du med? Hyggelig det, for det kommer mer. Teorien har nemlig to innfallsvinkler som gjør at den muligens ikke fremstår som helt på trynet, i beste fall noe mer forståelig. For det første har vi konseptet om ”physics as a computational process”, tidligere fremlagt av ”guru” Stephen Wolfram. I sin siste bok ”A New Kind of Science” underbygger han sin gamle teori om at alle former for virkelighet er resultatet av en eller annen algoritme. Det, hevder Wolfram, gir næring til teorien at universet er et eneste stort dataprogram som tikker og går med de evinnelige inputs - tid og masse.

Allerede her dukker den første eksistensielle problemstillingen opp, nok en gang uten å bli besvart. For mens vi mennesker er vant til å tenke på databehandling som løsning av en eller annen oppgave eller et eller annet problem, så er det ikke lett å få øye på noe slikt med dette programmet. Dermed kan det virke som programmet rett og slett er et sanntidsprogram med intet annet formål enn å holde hjulene i gang.

Det evige spørsmål om meningen med livet forblir like ubesvart, med mindre programmet en vakker dag skulle komme til å hikke opp tallet 42 i samme øyeblikk som vi alle trekker vårt siste sukk.

For informatikere innebærer ”physics as a computational process”, at alle fysiske systemer, fra et glass vann til en mikrochip, består tilstandene 1 eller 0 i sine enkelte partikler. Forandringer i dette kan rett og slett ses på som ”computation”, databehandling, på dårlig norsk.

På en eller annen måte inngår vi alle i dette programmenes PROGRAM. Men som hva? Kan det rett og slett være vi er forskjellige typer statements, at vi fyller ulike funksjoner, så å si? Personlig kjenner jeg mange drømmere, typiske IF-mennesker spør meg. En annen tallrik kategori er de kravstore ”både-og-menneskene”, typiske AND/OR-statements. De aller fleste av oss som lever under et eller annet regime, som har en eller flere over oss som forteller oss hva vi skal gjøre; vi er vel mest å regne som rene blokker med data. På evig vandring dit ”sjefsalgoritmen” - som et resultat av tid- og masseinput - måtte finne på å sende oss.

Også lovens håndhevere og rettsvesenet finner sin pass i programmet, som de kjedelige ”FORMAT”-statementene de er. Blir det for mange bugs, sørger egne feilrettingsrutiner for korreksjoner. Dermed har også institutter som straff og frihetsberøvelse funnet sin funksjon i programmet med stor P.

Så hva med denne kommentator? Er ikke han rett og slett noe så kjedelig som et kommentarfelt; totalt uten innflytelse på hva som skjer? En skravlebøtte som bare duger til å forklare de som gidder å høre på ”hva som egentlig skjer”?

Mulig det. Men det ligger en bug her inne et sted. Gjemt bak noen svært hypotetiske IF-statements. Dersom noe slipper gjennom der, ja, da blir det månelyst.

God helg!

Til toppen