Hudfletter Patentstyrets nettjeneste

Krever uhyrlige priser for søk etter offentlig informasjon, ifølge patentfullmektig.

Er et utenlandsk patent søkt også her til lands?

Slike spørsmål kan besvares øyeblikkelig og helt gratis på nettsidene til de fleste lands patentorganisasjoner, men ikke i Norge.

- Det koster vanligvis fire kroner per side å bestille dokumenter av en sak hos det norske Patentstyret, forklarer patentfullmektig og partner Arild Tofting i Protector IP Consultants i et intervju med Finansavisen.

Patentstyret er et offentlig forvaltningsorgan med monopol på slike opplysninger. En kunde av Tofting som trengte opplysninger fikk nylig en regning fra patentorganet på 1.800 kroner pluss moms.

Ifølge Tofting er det fullstendig uholdbart for et forvaltningsorgan å holde på slik de gjør.

Hadde opplysningene vært tilgjengelig gjennom en moderne søkeløsning, slik patentorganisasjoner i mange andre land tilbyr, ville det vært mulig å hente ut opplysningene selv helt kostnadsfritt.

Otto Scharff i Patentstyret lover bedring av organets selvbetjeningstjenester.
Otto Scharff i Patentstyret lover bedring av organets selvbetjeningstjenester.

Avdelingsdirektør Otto Scharff i Patentstyret innrømmer ovenfor Finansavisen at de ikke er best i klassen, men forteller samtidig at det jobbes på flere plan med å modernisere informasjonsdriften, blant annet gjennom Altinn.

Søkefunksjonaliteten på nettsidene deres og brukergrensesnittet skal dessuten oppgraderes neste år, kan han opplyse.

Tofting selv slipper ikke jubelen løs ennå.

- De fleste av Patensstyrets søsterorganisasjoner har hatt gode tjenester i flere år, det burde ikke være nødvendig å finne opp hjulet på nytt, sier han til Finansavisen.

- Bør være gratis

- Offentlig finansiert informasjon av allmenn interesse bør være gratis og tilgjengelig på nett. Skattebetalerne betaler for produksjonen, og da er det rimelig å kreve av tilgang til informasjonen.

Det skriver teknologisjef Håkon Wium Lie i Opera Software i sitt bidrag til Fornyingsministerens artikkelsamling om delingskultur.

Kartene fra Statens kartverk er et annet mye omtalt eksempel på høyt etterspurte data som mange mener burde vært frigitt. Fortsatt forlanger kartverket blodpris for tilgang til elektroniske kartdata.

    Les også:

Til toppen