I dag er Berg veteran hos Statskonsult. I 1974 arbeidet hun på sitt første utviklingsprosjekt som nyutdannet dataingeniør hos Kommunedata. Oppgaven var å utvikle et laboratoriesystem for Regionsykehuset i Trondheim. Forslaget hennes om å sette av fire sifre til årstall i datofeltet, ble kontant avvist av hennes mer erfarne kollegaer.
- Begrunnelsen var rasjonell, forteller hun i dag. - Man antok at programvaren ikke ville leve lenger enn høyden syv år. År 2000 ville følgelig ikke være noe problem, og håndteringen av årstall før 1900 kunne løses i programmeringen. Det andre argumentet var knappe dataressurser. Du må forestille deg tiden. Selv på store anlegg var maskinminnet på 1024 kilobyte delt i mindre partisjoner, og de eksterne diskene var ofte mindre enn én megabyte.
Selv om systemet overlevde de antatte syv årene, fikk kollegaene rett i at det ble satt ut av drift lenge før år 2000.
Men begrunnelsen var ikke bare rasjonell.
- Jeg ble også ledd ut. Det var dumt. Men jeg var ung og uerfaren, og jeg reiste ikke problemstillingen på et mer prinsipielt plan. Jeg har noen ganger tenkt på hva som kunne ha skjedd dersom jeg hadde systematisert mine motforestillinger og tilkjennegitt et prinsipielt standpunkt i en faglig artikkel.
Berg mener hun umulig kan ha vært alene om å reise spørsmålet og at hånfliret gjerne kan ha hindret andre fra å erklære et tilsvarende standpunkt.
Det interessante poenget er dette: La oss anta at valget av tosifret årstall i datofelt virkelig var begrunnet av et resonnement knyttet til forventet levetid og knappe dataressurser. Da burde man på et eller annet senere tidspunkt ha anvendt det samme resonnementet for å støtte en overgang til firesifrede årstall. Resonnementet forutsetter nemlig et bevisst forhold til et systems antatte levetid.
- Om man hadde holdt på antakelsen om syv års levetid, og lagt til en sikkerhetsmargin ut fra erfaringen av at eldre kode ofte lever videre i nye systemer, burde man gått bort fra tosifrede årstall i god tid før 1990. Det gjorde man som kjent ikke. Jeg vet ikke hvorfor. Det er verdt et forskningsprosjekt å finne ut hvorfor. Da bør det også kartlegges hvorfor bransjen ikke på noe tidspunkt utviklet en tenkning i forhold til åpenbare problemer knyttet til tosifrede årstall i datofelter. For det er umåtelig interessant: Hvorfor utviklet man ingen felles tenkning omkring spørsmålet?
Berg minnes et tilfelle fra 1988 da hun spesifiserte medlemsregisteret til Polyteknisk forening.
- Da drøftet vi faktisk om vi skulle ha to eller fire sifre i årstallene. Av hensyn til tekniske begrensninger i databaseverktøyet vi skulle bruke, bestemte vi oss for at det fikk holde med to sifre. Vi drøftet altså problemet, og visste hva vi gjorde. Programmet er godt strukturert og veldokumentert. I dag er det ingen begrensninger i verktøyet. Selv om medlemsregisteret lever videre, trengs det bare noen få endringer i koden for å løse problemet. Det har foreningen kontroll over, og ledelsen sier registeret kommer til å leve enda et tiår.
Lærdommen er enkel:
- Det er når man ikke tenker seg om at det blir galt, og det blir verre hvis man strukturer programmet dårlig og ikke dokumenterer det, avslutter Berg.
Tirsdag 30. november arrangerer Aksjon 2000, Kommunenes Sentralforbund og IKT Norge seminaret Tusenårsskiftet - hvordan unngå juridisk bakrus? der blant andre professor i rettsinformatikk Olav Torvund går gjennom bransjens holdning til og ansvar for år 2000-problemet.
