I august i fjor fikk Allison Randal ny jobb: Etter 25 år som utvikler og forfatter, ble hun ansatt i Canonical som teknisk arkitekt for Linux-varianten Ubuntu. For Perl-kjennere er hun kjendis, blant annet som følge av bøkene Perl 6 Essentials og Perl 6 and Parrot Essentials. Hun har vært sjefarkitekt for den virtuelle maskinen Parrot og formann i Parrot Foundation, og sitter i styrene til både Perl Foundation og Python Software Foundation. Digi.no fikk treffe henne på åpenkildekodesamlingen Go Open i Oslo i slutten av mars.
Temaet som ligger Randal på hjertet er uvanlig: Hva skal til for å gjøre det lettere for utviklere å lage applikasjoner som er vakre, og som brukeren reagerer positivt på?
– Mange er i dag opptatt av IT-brukeres opplevelser. Men det har ikke vært jobbet med den tilsvarende problemstillingen på utviklersiden. Hva er deres opplevelse mens de skaper koden som brukeren skal forholde seg til? Er den god eller dårlig?
_logo.svg.png){kind=logo}
Randals idé er at man må gjøre noe med utviklerverktøyene. Det må bli lettere å lage bedre applikasjoner. Det må være inspirasjon å hente i selve verktøyet. Det må bli enkelt å framstille noe vakkert.
– Sagt på en annen måte: Det må bli like fint å utvikle på Linux som det er å bruke en Mac. Utviklerverktøyene på Mac er gode, men det er absolutt rom for forbedring. Tendensen med Linux er at systemet dilter etter Mac og Windows. Men det er jo ingen grunn til at ikke vi skulle innta tetposisjonen. En del av jobben min som arkitekt er å tenke rundt disse problemstillingene.
Noen av tankene hennes kretser rundt å senke terskelen for å komme i gang med et prosjekt.
– Se på Ruby on Rails. Du gir tre kommandoer og så er du i gang. Webapplikasjonen så å si hopper rett mot deg.
På nettstedet til Ruby on Rails heter det da også: «Optimalisert for å gjøre programmereren lykkelig og sikre bærekraftig produktivitet. Lar deg skrive vakker kode ved å prioritere konvensjon framfor konfigurasjon.»
– På Mac kan du starte med å fylle et vindu i et behagelig og lettforståelig grensesnitt. Qt utvikler seg i riktig retning. Der kan det være et problem å komme i gang, men det flyter lett når det grunnleggende er på plass.
En innfallsport, tror Randal, er ikke å legge flere alternativer inn i verktøyene, men å få dem til å velge et utgangspunkt på et høyere nivå. Da kan kompleksiteten dekkes over så lenge det ikke er nødvendig å ha den umiddelbart tilgjengelig.
– Slik verktøyene er utformet i dag, tvinger de deg til å arbeide på et lavere nivå enn strengt tatt nødvendig.
For klarere å formidle hva hun tenker på, viser Randal til skillet mellom design og utvikling. Applikasjoner må designes før de utvikles. Utviklere tenker kodesnutter og bibliotek. Designere arbeider ikke på den måten. De trenger verktøy som gjenspeiler en mer hensiktsmessig måte å jobbe på.
– Et mulig utgangspunkt er samarbeidsverktøyet SparkleShare. Designere bruker det til å samarbeide om bilder. En framtidig utvikling kan være å utvide den til utvikling: Når bildene er klare, kan utviklerne slippe til og kople til kode. Da blir det bildene som leder an i diskusjonene. Poenget er at man må kunne la noen gå inn et sted og gi deg en direkte tilbakemelding.
Et siste moment vi rekker i samtalen, gjelder igjen forholdet menneske-maskin i den kreative prosessen. Hvor ligger styringen?
– Ofte, når folk sitter ved en datamaskin, lar de datamaskinen ta kontroll. Det vi trenger, er å la kreative mennesker sette seg ved en datamaskin, og gi dem den samme makten over utviklermiljøet som en maler har over sin pensel.
