Som nettbruker kan det være kjekt å ta en titt på begrepet "besittelse." I den tradisjonelle verden er begrepet greit; man er i besittelse av noe håndfast. I dataverdenen er det hele atskillig mer komplisert. Når det gjelder dataobjekter som man bevisst har lagret på disk eller annet lagringsmedium er saken grei - man er i besittelse. Hvis det man er i besittelse av er ulovlig, har man brutt loven.
Tilsvarende med distribusjon. Sender en noe ulovlig over nettet eller publiserer - for eksempel på en nettside - noe ulovlig, har man brutt loven. Man er i besittelse av noe ulovlig og formidler dette bevisst videre til andre.
Så lang er det hele greit.
Hva med nedlastede bilder fra Internett som er lagret temporært i minne og kun vist på skjerm. Er man i besittelse?
Her blir jussen ullen, men praksis (som hittil er begrenset) sier at å titte tilfeldig på noe på en skjerm, selv om innholdet er ulovlig, ikke er besittelse - og derfor er en slik handling ikke ulovlig. Denne praksisen er nok utarbeidet primært som følge av praktiske, bevistekniske årsaker. Det er vanskelig å få holdbare bevis på at noen besitter ulovlig materiale dersom det ikke er permanent lagret (som følge av bufring - beskrevet nedenfor - vil det kunne finnes permanente elektroniske spor som kan muliggjøre slik bevisførsel, selv om bruker ikke har lagret innholdet selv).
Dog har myndighetene signalisert at de anser bokmerker eller bevisste lenker til ulovlig innhold som besittelse, selv om dette så vidt jeg vet ennå ikke er testet i domstolene.
Hva så med søk? Er det ulovlig å søke bevisst etter ulovlig innhold i en søkemaskin, for så å beskue det ulovlige innholdet (uten å lagre)? Man lagrer ikke noe ulovlig på maskinen, og man har ikke bokmerke eller lenker direkte til noe ulovlig innhold (dog etterlater det seg elektroniske spor som forklart nedenfor under bufring).
Her er praksisen meget tynn, og uansett er en slik fremgangsmåte vanskelig om ikke umulig å håndheve. Dog er det teknisk mulig - selv om det kanskje ikke er ønskelig fra et personvernståsted - å overvåke søk som hinter om ulovlig aktivitet.
Noe som kompliserer bildet ytterligere er bufringen som skjer på nett. Nettlesere har som regel en buffer for temporær disklagring av nettobjekter (som bilder) fra nettsteder man besøker. Dette gjør at surfing går raskere fordi man ofte kan hente informasjon fra bufferen i stedet for nettet. Det betyr også at det ligger igjen spor etter dataobjekter man har lastet ned på skjermen. Det ligger også en historikk på alle nettadresser man har besøkt nylig. Man kan selv sette opp hvor langt tilbake maskinen skal "huske" slike adresser.
Er så slike temporære objekter besittelse?
Det er et svært vanskelig spørsmål. De er automatisk lagret på disk som resultat av surfing, ikke gjennom bevisste lagringskommandoer.
Dog er det ikke urimelig å tro at en bruker kan bli dømt dersom man blir tatt med nettbufferen full av ulovlig innhold, selv om de ikke er lagret bevisst. Slike temporære bilder gjør det i det minste lettere for myndighetene å sannsynliggjøre lovbrudd dersom man i tillegg har andre indisier.
Hva med ulovlig innhold man mottar via e-post? Det fleste nettbrukere har mottat e-post med vedlegg. Man har ingen kontroll over hva man mottar i slike vedlegg som typisk blir lagt i en mappe på disken. Brukeren velger selv om han eller hun ønsker å åpne vedlegget. Er man i besittelse dersom man har mottatt noe ulovlig som e-postleseren automatisk har lagret på disken?
Dersom man ser på innholdet og lagrer det et annet sted på disken, er saken grei - man ér i besittelse. Hvis man ser på innholdet, men lar det bli i vedleggsmappen, er situasjonen mer komplisert. Det kunne synes rimelig å trekke paralleller med dét å ha ulovlig innhold i bufferen, men det er én vesentlig forskjell. Mens innhold i en nettbuffer er resultat av noe man selv har oppsøkt, er innholdet i en vedleggsmappe resultat av noe man har mottatt fra andre og vanskelig kan kontrollere. Det kan godt hende at man har mottatt noe som man aldri har sjekket, men heller ikke har tatt seg bryet med å slette.
I sin kamp for å bevise lovbrudd kan myndighetene gripe fatt i de ovenfornevnte bevismulighetene som finnes på brukeres maskiner. Nok et mulig spor for myndighetene er det som kalles cookies, en mekanisme i nettlesere hvor hvor enkelte nettsteder legger inn informasjon om hvilke nettvaner man har.
I tillegg finnes selvfølgelig de elektroniske sporene brukerne etterlater seg i logger rundt omkring på nettet. Alle har en unik nettadresse på maskinen sin når man er ute og surfer, slik at det er teknisk mulig å spore nøyaktig hvor en bruker har vært.
For å gjøre det enkelt for seg selv, kunne myndigheten simpelthen si at man er ansvarlig for alt innhold på en maskin uansett hvor på maskinen det ligger og hvordan det har kommet dit. Man er per definisjon i besittelse dersom det er noe ulovlig på maskinen.
Hva synes du? Send meg gjerne noen ord dersom du har noen tanker eller innspill rundt dette.
God helg!
