Hva er egentlig konkurranse?

Konkurransen har eksistert i telemarkedet i 27 dager, og Bondevik-regjeringen bruker dette som argument mot at Telia skal bli en del av Telenor og vice versa. Men hva er egentlig konkurranse på telesektoren? At alternativene finnes eller at de brukes?

Tilbud og etterspørsel lærte jeg da jeg svettet over "bed.øk."-ens innerste hemmeligheter på fritiden den gangen jeg utførte førstegangstjenesten et sted i Nord-Norge. En del av det som satt igjen etter en aldeles strykende eksamen var at i teorien er det mest ideelle markedet et torg.

For på torget, uansett hvilke varer som omsettes, står alle og tilbyr de samme varene til de samme kundene, til nesten de samme prisene.

Regjeringen Bondevik ville gjerne at folk flest skulle oppdage at det var konkurranse på taletelefoni, og kom derfor med sitt nå så berømte nei, en gang for halvannen uke siden. For gjennom reklame i aviser og etermedier har minst to teleaktører investert tid og millioner av kroner på å fortelle at du ikke lenger behøver å bruke Telenor for å få utført alle mulige teletjenester. I tillegg sitter et tjuetall operatører dels på gjerdet, dels lever de sitt stille liv og tilbyr teletjenester i sitt lille forhåndssegmenterte marked og er egentlig fornøyd med det.

Det vesentlige av telekonkurranse er i dag knyttet til bedriftsmarkedet der marginene er store nok til å tjene penger på sikt, mens konkurransen i privatmarkedet mer er et resultat av politiske ambisjoner knyttet til stortingsmeldinger om at vi fra årsskiftet skulle få full konkurranse. Dette er for lengst flagget, og dette må folk få merke på telefonregningen om de politiske myndighetene skal beholde sin troverdighet i denne saken.

Jeg er blant dem som faktisk tror at konkurransen på telemarkedet ville fungert om Telia og Telenor hadde mistet hverandre som konkurrenter i sine respektive hjemmemarked. Alternativene finnes fremdeles om kundene ønsker å bytte leverandør. Det er grunn til å minne om at telekonkurransen har virket lenge i både Storbritannia og i nabolandet Sverige, uten at det har fravristet de tidligere statsmonopolenes stilling som den ledende teleleverandøren i landet. Det kan være mange årsaker til at det er slik.

Alternativene finnes for de som vil ha dem. Jeg tillater meg imidlertid å presentere en tanke som så vidt er berørt i den debatten som har rast over landet de siste dagene: Hvorfor ikke la både Telia og Telenor fortsette krangelen så busta fyker både i Sverige og Norge på det som i stortingsmeldingene kalles for innenlands taletelefoni. Kan ikke politikerne i begge land, som fremdeles bestemmer over telemonopolene, rett og slett bare si at den hjemlige konkurransen fortsetter med to statseide teleoperatører? Mens de samme selskapene på utvalgte områder, der konkurransen er av mindre betydning for å opprettholde tidligere lovnader, samarbeider. Kanskje endog privatiserer en smule?.

Begge teleselskapene har virksomheter som kan plukkes ut av av konkurransebildet uten at særlig skade skjer, som skilles ut i egne selskap, gis en egen ledelse og lar denne virksomheten konkurrere mot de internasjonale konkurrentene - hvor en enn måtte finne dem. Utenlandssatsingen til det allerede delprivatiserete Telia Overseas og det helstatlige Telenor International, er klare eksempler på virksomheter som ikke i særlig grad påvirker konkurransen på taletelefoni innenlands. Andre eksempler kan være medievirksomheten, digital-TV-satsingen og muligens på kabel-TV.

Det eneste som da gjenstår er å bestemme seg for hva som skal tas vare på som en slags kjerne i konkurransebildet, og hva som med fordel kan gjøres til fellesskandinaviske satsingsområder i utlandet, og her hjemme.

Fjern mikrofonstativene og la politikerne se på hva de tidligere har bestemt. Når de har tenkt seg om, kan de komme tilbake med nye planer, som sikrer konkurransen lokalt, samtidig som en tar vare på de internasjonale ambisjonene selskapene har og bør ha. Da kan en med felles styrke også sikre en base for sin felles satsing, og sørge for overskudd.

For selv om det er konkurranse eller ikke, så er det jo dét som teller.

Til toppen