Hvor er bredbåndskonsulentene?

Skrikende mangel på bredbåndskompetanse er en av hovedgrunnene for at bredbåndsutviklingen i Norge går tregere enn planlagt, hevder direktør Gjermund Lanestedt i dette leserinnlegget.

To hundre deltakere fra IKT-bransjen deltok nylig på et seminar om Regjeringens eNorge 2005-plan. Flere tilstedeværende påpekte at Norge sakker akterut innen kompetanse, innovasjon, standardisering og statlig normering av IT-løsninger og -arkitektur. Det ble også pekt på at bredbåndsutviklingen går tregere enn tidligere målsatt. Statsministeren og næringsministeren var verter for seminaret, og snakket om dugnad og krafttak for å få Norge i tet igjen.

Forskningsrådets HØYKOM-program, som er et av Regjeringens sentrale virkemidler i bredbåndsarbeidet, gir tilskudd til offentlige virksomheter som moderniserer seg ved å etablere tjenester eller arbeidsmåter som fordrer bredbånd. Politikken bak HØYKOM er at det offentlige gjennom å ta i bruk bredbånd til egen tjenesteproduksjon, stimulerer etterspørselen etter bredbånd over hele landet, og gjør det interessant for aktørene i markedet å bygge ut. Grunnleggende for HØYKOM-ordningen er at det ikke er de rendyrkede infrastrukturtiltak som skal støttes, selv om mange mener det er det som virkelig trengs - særlig i distriktene hvor markedstilbudene er svært dårlige. For å få tilskudd bør det foreligge planer om konkrete bredbåndsanvendelser i virksomhetene. Uten planlagte bredbåndsavhengige tjenester "på ordentlig", vil infrastrukturutbyggingen neppe kaste av seg.

HØYKOM-programmet har behandlet flere hundre søknader om prosjekter, og over 100 virksomheter har fått tilskudd for å legge til rette for eller etablere tjenester basert på bredbånd. Sanntids tolking av digitale røntgenbilder og annen multimedial helseinformasjon, toveis sanntids videokommunikasjon, ulike typer profesjonell bruk av streaming video og kartanvendelser er blant de vanlige profesjonelle anvendelsesområder for bredbånd. Gevinstene er først og fremst reduserte utgifter for den enkelte virksomhet, mer effektiv utnyttelse av kompetanse og personell, økt kvalitet i tjenestene, og reduserte samfunnsøkonomiske kostnader (for eksempel transport av pasienter).

Noen av de viktigste årsakene til at bredbåndsutviklingen går langsommere enn opprinnelig målsatt, er antagelig nettopp mangelen på kompetanse og manglende statlig normering. Profesjonelle bredbåndsanvendelser innebærer helt nye arbeidsmåter, nye tjenester og nye forretningsmuligheter. Å mestre disse endringsprosessene forutsetter kunnskaper over et bred spekter, og evne til å planlegge og gjennomføre komplekse prosjekter. Uten å kjenne til mulighetene som ligger i de ulike nytteanvendelser, og hvordan tjenester og arbeidsrutiner i næringsliv og forvaltning kan digitaliseres, blir bredbånd i beste fall en ny og revolusjonerende underholdningskanal for privatmarkedet. Uten evne til å gjennomføre teknologiprosjekter med store organisatoriske konsekvenser og å ta ut gevinstene, blir bredbåndssatsingene i norske kommuner en lite kjærkommen, ny utgiftspost.

Det er dette som gjør bredbåndsutviklingen vanskelig, i tillegg til at markedet ikke fungerer. Omstilling av arbeidsmåter krever kreativitet, penger, vilje til å satse og evne til å gjennomføre. Planlegging og gjennomføring av anvendelsesorienterte bredbåndsprosjekter krever dessuten som regel bruk av eksterne konsulenter. Det finnes få veiledninger på hvordan en bør gå frem, og sektormyndighetene vegrer seg så langt mot å normere løsninger og skissere "autoriserte" applikasjonsarkitekturer for morgendagens gjennomgående, digitale verdikjeder. For den enkelte kommune eller virksomhet er det derfor ikke enkelt å integrere nye anvendelser med tidligere løsninger og arbeidsprosesser - som ofte er blitt til under tidligere teknologier, eller som i det minste er innarbeidet og godt nedfelt i retningslinjer, lover og forordninger. Virksomhetene har allerede en installert base av utstyr og systemer. Med bredbånd trengs nye typer programvare, redefinerte tjenester, nye ansvarsgrenser, kvalitetsstandarder og ny kompetanse. Bare tenk på helsepersonellet som plutselig skal stille diagnoser og ha ansvar for pasienter mange mil unna; via en "virtuell" kontakt med pasienten - med hjelp av web-kamera og videoapplikasjoner på PCen. Bredbåndssatsingen for et sykehus dreier seg derfor selvsagt ikke om tilgangen på fiberkabel med tilstrekkelig transmisjonskapasitet til bygningen, men først og fremst om vilje og evne til omstilling og modernisering av helsefaglige arbeidsprosesser og ny organiseringen av selve tjenesteproduksjonen.

Det er mange hindre for en rask utbredelse av bredbåndsanvendelser. En ting er at markedstilbudet for store deler av landet er langt fra perfekt. Svak økonomi gjør det for mange kommuner vanskelig å få reist tilstrekkelig kapital for de gjennomgripende løftene innen lokal tjenesteyting. Men det viktigste hinderet er antagelig den gjennomgående mangelen på riktig kompetanse. Virksomheter i kommuner og landsdeler som sliter med fraflytting av utdannet personell har selvsagt et vanskelig utgangspunkt for omstillingsarbeidet. Men også leverandørene sliter med å besitte tilstrekkelig kunnskap - i hvert fall hos sine lokale representanter, om muligheter og begrensninger, alternative løsninger og tekniske integrasjonsutfordringer, IT-sikkerhet, nett-topologier og aktuelle typer endeutstyr. Søknadene til HØYKOM tyder klart på at det heller ikke er enkelt å finne egnede bredbåndskonsulenter i distriktene. Særlig gjelder dette innen de mer anvendelsesorienterte områdene. Mot hva som er tilrådelig, tvinges kommuner, skoler og mindre etater - særlig i distriktene - å gjennomdrive ambisiøse prosjekter på egen hånd.

De store IT-konsulentselskapene med hovedkontor i Oslo sliter med lønnsomhet om dagen. De fete dot.com-årene har ført til overetablering. Imidlertid er Oslo-konsulenter dessverre lite mobile, og rykker ikke uten videre ut i distriktene for å bistå de mange små og mellomstore offentlige IT-prosjektene i utkant-Norge. Dessuten kan de ikke nødvendigvis mye om bredbåndsteknologier og bredbåndsanvendelser. Til slutt er det også svært viktig at konsulentene har en god lokal forankring. For at kompetansen skal forbli i distriktene, må de konsulenter som deltar i prosjektene, inngå i lokale nettverk.

For at offentlig sektor og næringsliv over hele landet skal lykkes med å gjennomføre de teknologiske og organisatoriske sprang bredbåndsanvendelsene innebærer, er det helt nødvendig at det også finnes kompetanse over hele landet, både hos de som etterspør, konsulentene som gir råd og veiledning, og hos de som forestår løsningsleveransene. Høgskoler og andre studiemiljøer bør også orientere seg inn mot dette, og utdanne det nødvendige fagpersonell for å understøtte omstillingsprosessene. En god bredbåndspolitikk er antagelig den politikk som først av alt adresserer dette kunnskapsbehovet.

Da HØYKOM i vår ønsket å etablere et løst nettverk av 40-50 rådgivere som kunne assistere de mange HØYKOM-prosjektene i distriks-Norge, var det ikke uten videre enkelt å mobilisere mange konsulenter med kontoradresse utenfor Oslos bygrense. Nå forsøker vi på nytt, men må saumfare distrikts-Norge etter egnede konsulenter. Dette samtidig som mange Oslo-konsulenter står uten oppdrag. Konsulenter med god kjennskap til de bredbåndsaktuelle sektorer (helse, utdanning/skole, kart- og geodata, kultur- og innholdssektoren), overblikk over bredbåndsteknologier og erfaring med gjennomføring av større IKT-prosjekter bes melde seg til HØYKOM. Særlig dersom de holder til på Sørlandet, i Trøndelagsfylkene eller i Nord-Norge. (Se www.hoykom.no for mer informasjon under "Rådgivernettverk")

Bredbånd handler til syvende og sist om nye måter å organisere arbeidslivet på. Her trengs bred deltagelse og forankring, og vilje til radikal tenking. Under det omtalte eNorge 2005-seminaret ble begrepet dugnad benyttet. Konsulentene er selvsagt helt nødvendige deltakere på denne dugnaden. Men da må de belage seg på å reise ut av Oslo-gryta.

PS! Scandpower Information Technology, som Lanestedt jobber for, er involvert i gjennomføringen av Forskningsrådets HØYKOM-program.

Til toppen