Hvordan skal nettet prises?

Telenor har allerede signalisert at man vurderer å endre sin ADSL-prising, og flere operatører tenker i de samme baner. Men hvem skaper egentlig verdiene på nettet? Hvor mye skal Internett koste, og hvem bør inntektene fordeles på? Håkon Styri inviterer deg til debatt.

To begivenheter denne våren har satt søkelys på prising av Internett. Først luftet Telenor noen tanker om å endre prisingen av ADSL. Deretter kom konkursen i KPNQwest hvor en rekke tjeneste- og innholdsleverandører har skiftet nettoperatør, og en rekke nettoperatører trenger nye samtrafikkavtaler.

Slikt fører til at det blir fokus på pris.

Hva koster det å være nettoperatør?
Nettoperatørene har kunder med ulike behov som er fordelt mellom to ytterpunkter, den rene brukeren som hovedsakelig henter inn informasjon, og den rene innholdsleverandøren som sender informasjonen ut.

I den førstnevnte gruppen er det ganske stor variasjon i bruksmønsteret, mange vanlige brukere sender mye informasjon fra seg, mens det er en god del informasjonsleverandører som hovedsakelig pumper informasjon ut. Ett eksempel er nettavisene.

Vi må uansett ikke glemme at Internettet brukes både til innholdsdistribusjon og til kommunikasjon mellom to eller flere parter.

Jeg har ikke tenkt å fundere på hva som gikk galt med KPNQwest, men det kan være greit å se litt på hva det koster å være nettoperatør. Veldig grovt forenklet har nettoperatøren utgifter til etablering og drift av egen infrastruktur, og utgifter til samtrafikk for å knytte seg til resten av Internettet.

Mange operatører kan dele samtrafikkutgiftene inn i to typer med svært forskjellig kostnad: Samtrafikk med lokale nettoperatører og samtrafikk til utlandet. I Norge er det stor forskjell på disse prisene, særlig dersom man driver sin virksomhet i Oslo-området.

Hva er det de gjør, egentlig?
Vi kaller dem stort sett for ISPer (Internet Service Providers), men det er stor forskjell på nettoperatører etter hva slags virksomhet de fokuserer på. Vi kan grovt dele opp aktivitene i fire klart forskjellige typer:

  • Aksessleverandører, som leverer nettilknytning til bedrifter og private hjem
  • Nettverter, som leier ut tjenermaskiner eller plass i maskinrom for å gi tjeneste- og innholdsleverandører en kostnadseffektiv tilknytning til nettet
  • Ryggradsoperatører, som leverer sambandskapasitet mellom byer, land og kontinenter
  • Til slutt har vi samtrafikkpunkt, som knytter flere nettoperatører sammen og formidler trafikk mellom disse

Mange nettoperatører driver med en blanding av disse virksomhetene, mens andre har spesialisert seg. Resultatet kan være store forskjeller i priser.

Norske innholdsleverandører
Innholdsleverandører som leverer norskspråklig innhold har gjerne hovedtyngden av brukere i Norge. Ettersom innholdsleverandører på nettet ikke har så overvettes gode inntekter kan vi anta at de er tilsvarende kostnadsbevisste.

Det bør derfor ikke overraske om de er tilbakeholdne med å være med å betale for infrastruktur som europaringer og transkontinentale kabler.

For norske nettaviser kan det være fristende å plassere tjenermaskinene hos nettverter med liten infrastruktur, god båndbredde mot de norske samtrafikkpunktene (NIX), og ikke mer båndbredde mot utlandet enn det som er nødvendig. Disse leverandørene kan ofte tilby svært gode priser til innholdsleverandører som hovedsakelig har brukerne sine i Norge.

I teorien betyr dette at det fra de norske innholdsleverandørenes side allerede er differensierte priser for Internett, én for trafikk til norske brukere og en annen for trafikk til utlandet.

I praksis er det ikke like enkelt ettersom det av tekniske og andre årsaker kan forekomme at trafikk mellom to norske nettoperatører rutes via utlandet.

Men store prisforskjeller mellom nettoperatører er det, uansett.

Innholdsleverandørene har alltid levd i en virkelighet med bruksbasert prising. Da er det noe annet med forbrukerne.

Bredbåndsstorforbrukerne
Forbrukere har gjerne helt andre ønsker enn f.eks. norske nettsaviser. De vil ha like god forbindelse til informasjonsleverandører over hele verden, særlig USA, og de er vant til flat prising. Nettoperatører med stor fokus på å være aksessleverandør har derfor helt andre kostnader og priser enn spesialiserte nettverter.

Enkelte norske operatører som har stor fokus på å være aksessleverandører, liker ikke at norske innholdsleverandører er kostnadsbevisste. Utgangspunktet er at de forskjellige operatørene er uenige om hvem som er nyttige for hvem.

Enkelte aksessleverandører mener at innholdsleverandører bør betale for tilgangen til forbrukerne. Uten dem er det svært vanskelig å tjene penger. (Som om det var noen nyhet for innholdsleverandører på Internettet at det er vanskelig å tjene penger.)

Fra innholdsleverandørene er argumentet at uten innhold har aksessleverandørenes kunder begrenset glede av nettet. Denne diskusjonen om hvem som skaper verdier for hvem har pågått siden det kom kommersielle aktører på Internettet.

Diskusjonen kommer ikke akkurat til å avta ettersom flere innholdstjenester krever større båndbredde.

Halvt lukkede nett?
Mye tyder på at nye prismodeller vil tvinge seg fram om ikke så altfor lenge.

Første utspillet var Telenors høyttenkning om bruksbasert prising på ADSL. Det møtte store protester, men det som ikke kom klart nok fram i første runde av den debatten, er at flere store amerikanske aksessleverandører for bredbånd vurderer lignende endringer (se f.eks. lenke nederst i denne saken).

Etter at @Home, som var en ivrig forkjemper for flate priser, gikk overende i februar, har aktører som AT&T Broadband, Charter Communications
og Cox Communications gått i tenkeboksen.

Et problem med bruksbasert prising er at det i sin enkleste form skader utviklingen av bredbåndstjenester. Løsningen kan være å differensiere priser med basis i hvor tjenesten produseres: Fri bruk av tjenester produsert i aksessleverandørens nett, og bruksbasert prising for tjenester produsert i andre nett.

En slik prismodell etablerer det som kalles for "walled garden". I tillegg til differensiert prising har den gjerne andre egenskaper som at enkelte tjenester kun leveres til aksessleverandørens egne kunder.

Dette kommer selvsagt til å skape debatt ettersom baksiden av medaljen er at innholdsleverandører som kjøper tjenester fra de spesialiserte nettvertene kan oppleve det som at de blir utestengt.

Både Konkurransetilsynet og Post- og teletilsynet må på banen i en slik debatt.

I praksis kan en slik prismodell virke slik at det tilsynelatende etableres halvlukkede aksessnett med så godt som fri bruk av lite båndbreddekrevende tjenester levert fra hele verden, og hvor bredbåndtstjenester i hovedsak leveres lokalt fra aksessleverandørens eget nett.

Spørsmålet er om det er slik vi vil ha det.

Bredbåndsutopien
Det virker som enkelte aktører og brukere har hatt en forstilling om at det er hipp som happ enten videostrømmene kommer rett fra USA eller fra lokale videotjenere. I overskuelig framtid er nok dét en utopi, selv om det er et skremmende stort overskudd av båndbredde i store deler av verden allerede i dag.

Da digi.no i fjor høst kom med gladnyheten at Hollywood hadde åpnet for film på nettet omtalte man selskapet Intertainer som i praksis har en enkel modell for å tilby video på Internettet. De gjør avtaler direkte med aksessleverandører for bredbånd, og for å få tilgang til Intertainers videotilbud må man være kunde hos en av disse aksessleverandørene.

For fjernsyns- og filmprodusentene betyr dette at de kan beholde en viss kontroll over den geografiske distribusjonen. Filmene legges ikke ut på hele Internettet, de legges ut lokalt. Filmer kan lanseres til forskjellig tid i forskjellige markeder.

Denne modellen løser ikke problemet med privat- og piratkopiering. Bruksbasert prising for trafikk som går utenfor aksessleverandørens nett kan likevel være en faktor som begrenser den omfattende distribusjonen av musikk og video som skjer med dagens P2P-applikasjoner.

Framføringsrett
Dersom utviklingen går mot halvlukkede aksessnett reiser det et konkurranse- og mediepolitisk spørsmål om framføringsrett for innhold. Det kan være nødvendig med noen regulatoriske grep for å unngå at dominerende aktører på en urimelig måte utnytter sin posisjon overfor informasjonsleverandører og andre nettoperatører.

Hva slags problemstillinger som er aktuelle har jeg ikke tenkt å kommentere nå, det blir for omfattende og hypotetisk. Dersom noen tar utfordringen til en debatt om prising på Internett får jeg heller komme tilbake til dette spørsmålet.

P.S.

Det er mulig at noen av digi.nos lesere kan ha interesse av å se på hva de amerikanske bredbåndsleverandørene tenker på med hensyn til prising. Du finner i så fall en bakgrunnsartikkel på Business Week.

D.S.
Til toppen