Personvernet er viktigere enn noen sinne. Jens Stoltenberg, som vil ha alle innbyggerne på nett, må derfor være tydelig med sine amerikanske likemenn: Det må respekteres. Bildet er fra fremleggelsen av regjeringens strategi for en digitalisering av offentlig sektor i fjor. (Bilde: Per Ervland)

Hvorfor så stille?

Personvern er maktens fiende. Er det derfor Stoltenberg ikke er sint på USA?

KOMMENTAR: Forrige fredag ble lokket tatt av personvern-skandalen PRISM. En varsler har røpet amerikanske NSAs overvåkningssystem som har skremmende dimensjoner.

Personvern-aktivister er kanskje ikke så overrasket, men en god del som bruker nettjenester med opphav i USA har for alvor fått øynene opp for at amerikanske etterretningsorganisasjoner kan holde oversikten over deres aktivitet. Det tegner bilde av et overvåkingssamfunn svært få av oss ønsker seg.

Jeg forventer at norske myndigheter, med statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Espen Barth Eide, sier ifra på vegne av oss alle. Vi kan ikke finne oss i at vår bruk av sosiale medier og andre nettverktøy (Dropbox, for eksempel) i stor utstrekning kan brukes som et overvåkningsvåpen uten at vi er informert.

At nyheten PRISMs eksistens og funksjon slo ned som en bombe viser at amerikanske myndigheter bevisst har tildekket sitt våpen. Naiv bør man ikke være, særlig ikke når vi snakker om etterretningsorganisasjoners evne til å overvåke hva som skjer i nettet (eller andre steder). De er i stand til å gjøre alt, og (dessverre) vil de gjøre det dersom de får sjansen.

Etterretningsvirksomhet er nødvendig og viktig. Men det må være under demokratisk kontroll. Det må være stor grad av åpenhet om hva som blir avlyttet og overvåket, når og hvorfor.

Norske myndigheter har i skrivende stund ikke ytret noe som helst i forbindelse med overvåkningsskandalen. Datatilsynets direktør, Bjørn Erik Thon, er et hederlig unntak (i den grad det er en relevant myndighet i denne saken). Fredag sa han følgende til digi.no:

«Hvis det er sånn at at amerikanske myndigheter overvåker norske borgere, så er ikke dette lenger bare en sak for Datatilsynet. Da blir det et politisk spørsmål. Jeg synes det er naturlig at våre politikere tar dette opp med politikere i USA.»

Men fra Utenriksdepartementet har det vært helt tyst i dag. De har ikke sagt om de vil ta dette opp med amerikanske myndigheter. Om de vil protestere. Om de vil finne ut om norske borgere har blitt overvåket eller om noe av informasjonen innhentet via systemet har havnet i filsystemene til norske etterretningsorganisasjoner.

Hvorfor er det så stille?

Personvern er ikke høyt på agendaen til de som innehar pidestallene. Arbeiderpartiets iver etter Datalagringsdirektivet viser at de gjerne ofrer personvernet «for vår felles sikkerhet». Det samme har stat etter stat gjort i kjølvannet av terroranslag eller andre sikkerhetsutfordringer. Høyre, viste også Datadirektiv-debatten, er ikke spesielt mye bedre.

Personvern er noe mer enn teori og rettigheter. Det er en helt vesentlig beskyttelse mot overgrep fra majoriteten eller de som har makten. Personvernet er ikke maktapparatets venn, men fiende. Det er kanskje derfor det ikke skrikes opp fra offisielt hold?

– Men jeg mener det er viktig å være klar over at man aldri kan være 100 prosent sikker og samtidig 100 prosent privat og ubrydd. Som samfunn er det noen valg vi må ta, sa president Obama da han forsvarte praksisen.

Det valget har ikke amerikanske borgere fått være med på. Derfor er PRISM en stor skandale. Men valget noen amerikanske etterretningstopper har tatt for oss rammer også nordmenn.

Det bør ikke Jens & Co. akseptere. Vi vanlige borgere kan gjøre noe mer. 9. september er det valg i Norge. Der bør personvern bli en viktig sak.

    Les også:

Til toppen