Hyklersk alibi for statlig Telenor

Stortingets flertall fortsetter å tviholde på at private eiere i Telenor er en styggedom. Hyklersk distriktspolitikk skjuler god gammeldags styringskåthet og frykt for utenlandske eiere.

Jeg var en tur innom Stortinget denne uke, da kapitalutvidelse for Telenor ble drøftet. Privatiseringsspørsmålet lå som en tung ånd over debatten, og vi ble servert urgamle resonnementer over hvorfor Telenor må forbli 100 prosent statlig eid – helst i evig tid.

Distriktspolitikk blir gitt som alibi for å tviholde på et statlig Telenor, men det representerer et hyklersk resonnement som ikke holder mål.

Jeg mener at det er andre måter å nå målet om like telepriser og -tilbud over hele landet - hvis det absolutt skal være et krav - enn å lesse en masse ikke-kommersielle plikter på Telenor som skal konkurrere globalt med aktører som slipper slike hensyn. Politikere som toner frem under distriktsfanen, stivnet som de har i gammel televerkstankegang, mener løsningen er å pålegge alle aktører å vise distriktshensyn.

Jeg mener løsningen er en helt annen. De teleoppgaver som ikke ivaretas av markedet, må legges ut på anbud slik at den teleaktør som best og billigst kan løse den enkelte oppgave, får jobben. Aktøren får betalt av det offentlige, analogt med hvordan flyselskaper og busselskaper betales for å dekke ikke-lønnsomme ruter.

Dette likestiller alle aktører og synliggjør kostnadene ved å opprettholde like telepriser og -tilbud over hele landet. Da kan man få en ryddigere debatt om hvor vidt millimeterlikhet over hele landet er en fornuftig prioritering av felles ressurser.

Årsaken til den norske frykt for privat eierskap er sammensatt. Arbeidstakere frykter at private eiere og kommersiell drift gir utrygge arbeidsplasser. Politikere - på sin side - misliker at private eiere hindrer dem i å blande seg inn i forretningsdriften for å ivareta ikke-kommersielle hensyn som for eksempel distriktspolitikk.; har man først sluppet inn private eiere, må man holde fingerne av fatet.

Frykten for private eiere øker dramatisk, hvis man snakker om utenlandske eiere. Urovekkende mange politikere og arbeidstakere, mener utenlandsk eie er synonymt med bevisst rasering av norske arbeidsplasser og utarming av norske bedrifter.

En fremtid der amerikanere eller europeere har mer de skal ha sagt om vårt teleteknologiske arvesølv enn norske politikere, er simpelthen en uutholdelig tanke for styringskåte politikere.

Til toppen