I Japan snakker de med tomlene...

Japanere både spiser og snakker med tomlene. Det ene skyldes Japans lange mat-tradisjon, det andre skyldes NTT DoCoMos mobile Internettjeneste i-mode.

I Europa er japansk mat fremdeles i vinden. Sushi-hus dukker opp som skråtak i Oslo by og nordmenn pinner i seg sushi som aldri før.

Sushi-spisende hipstere som snakker med tomlene, med mat i munnen, slik som er blitt mer og mer vanlig i Japan, er ennå mangelvare i Norge. Foreløpig brukes norske tomler kun til dans.

Før vi kaster oss på den egentlige mobile internettkarusellen, vil norske tomler være mer opptatt med rå fisk, haiking og gledesutbrudd enn mobile underholdningstjenester skreddersydd for urbane bohemer.

Thumbs up!

DoCoMos eventyrlige mobilsuksess har nå lokket til seg over tyve millioner brukere i Japan. Ideen er like enkel som den er genial.

i-mode er bygget på tre grunnleggende kriterier - tjenestene skal være enkle å bruke, lett å betale for og de skal være underholdende.

I Europa har WAP blitt mottatt med et stort gjesp. Er dette egentlig så rart? WAP er ikke enkelt å bruke, det er dyrt i bruk og tjenestene er ikke underholdende.

Med frykt i øynene stirrer nå europeere mot øst - vi venter. Japan er allerede i 2,5. generasjons mobilt Internett. I Europa sliter vi med WAP, vi befinner oss fremdeles i generasjon 2.

Mens Europa stirrer østover, foregår det en aktiv kamp om posisjonering i 3G-markedet - men er kampen om posisjoneringen berettiget?

Før 3G-tjenester eventuelt kommer i 2005, skal vi innom 2,5. generasjons mobilt Internett - GPRS. Her har vi endelig mulighet til å komme opp på et i-mode-nivå. GPRS-teknologien er pakkesvitsjet og en rekke forutsetninger for bit-baserte betalinger er allerede på plass. Selv om GPRS er en fin tanke, er det lite som tyder på at GPRS blir en suksess og jeg er redd for at det fører til mer venting.

Spørsmålet er: Hva gjør vi mens vi venter? I og med at det ikke er trikken vi venter på, men UMTS, må vi regne med at vi må vente lenge. Mens vi venter, tilsynegjør det ubehagelige spørsmålet seg: Hvor lenge må vi vente?

Japan lanserer 3G-tjenester i mai i år, men ikke før i 2002 vil nasjonal dekning være mulig. Hvis NTTDoCoMO ikke klarer dette før i 2002, hvilken sjanse er det for at noen andre klarer dette før 2003?

I verste fall må vi vente i tre år før noen skjer kommersielt på UMTS siden.

Dette reiser et nytt interessant spørsmål: Hvorfor skulle noen ville risikere å lansere kommersielt 3G-løsninger lenge før markedet absolutt krever det? Hvis teleoperatører er usikre på hva som kan styrke bunnlinjen og unngå kannibalisme på egne produkter, vil de trolig fortsette å melke det de kan av eksisterende produkter som SMS-tjenester. Vi får altså en "sitte på gjerdet"-variant, analogt til overgangen fra ISDN til ADSL.

ADSL-teknologien var omtalt og i test allerede i 1996, men det skulle ta ytterligere fem år før løsningen ble lansert kommersielt - i mellomtiden skulle det melkes det som melkes kunne ut av ISDN.

Aktørene, og dette er en fornuftig tanke - ønsker i en så stor grad som mulig å finansiere tredjegenerasjons-investeringene ved å selge unna annengenerasjons aktivia.

Hva er annen generasjons aktiva? Hvis vi kaller SMS for første generasjon, så tilsier jo dette at en mer avansert SMS-variant vil bety annen generasjons aktiva. Dette levner oss med EMS (Enhanced Messaging Service) og MMS (Multimedia Messaging Service) i flere år fremover.

Dette kan bety at WAP vil bli lite populært sammenliknet med PUSH-teknologiene. Vi vet at SMS "ruler", og de nye fancy SMS-standardene vil få "kidza" til å ta av som raketter der de krummer SMS-fingrene sine rundt telefoner fra Siemens, Motorola og Nokia.

Så mens vi europeere beundrer tommelsnakkende teknologier fra øst, vil vi måtte slå oss til ro med tradisjonelle tommelaktiviter som dans - tommeldans - mens vi venter...

Til toppen