Ikke bløff, P4!

P4 Radio Hele Norge har aldri oppfylt og vil aldri oppfylle kravene til allmennkringkasting. Si heller opp konsesjonsavtalen først som sist. Den er uansett bare til bry.

P4 har valgt å gå i skyttergraven hver gang det har vært fyrt løs mot "allmennkringkasteren". I den siste runden med skuddsalver brukte radiokanalen en betydelig del av feiringen av femårs-jubileet i høst til å forsvare seg mot beskyldningene.

Allmennkringkastingsrådet under ledelse av medieprofessor Jostein Gripsrud har blant annet bedt om flere reportasjer, sterkere kulturdekning, bredere musikkdekning og større språkmangfold (inkludert samisk). Kulturdepartementet slo også nylig fast i sin årsmelding at det er et stykke igjen før P4 fullt ut kan sies å oppfylle alle prinsippene for allmennkringkasting.

Radiokanalen innrømmer at den har en vei å gå før kravene er oppfylt, men mener at kravene må innvilges på P4s egne premisser for ikke å ødelegge det som har vært bygd opp til nå. Det er først og fremst musikkprofilen som kanalen forsvarer med nebb og klør.

Kanalen sender 50 prosent musikk og 50 prosent annet stoff, inkludert 20 prosent reklame. Kanalen følger sine radioundersøkelser nesten religiøst og unngår å spille såpass ulike genre som folkemusikk og rap fordi over halvparten av lytterne ville slå av eller skifte frekvens hvis de hørte noe slikt.

Det er den ikke-provoserende, midt-på-treet, middelmådige profilen som er nøkkelen til suksessen.

For fem år siden fikk kanalen enerett til å drive riksdekkende reklamefinansiert radio på betingelse av at den oppfylte visse vilkår fra det offentlige. I ti år skulle kanalen få drive uhindret på markedet, kun med konkurranse fra de tre statlige radiostasjonene og lokalradioer som Radio 1s Storbyradiokonsept som måtte vri hjernen sin for å finne ut hvordan de skulle greie å matche dekningsgraden til P4.

Nesten fra første stund var radiokanalen en pengemaskin. I fjor var omsetningen rundt 230 millioner med et resultat før skatt i overkant av 60 millioner.

Avtroppende direktør Svein Larsen har i år uttrykt bekymring for at kostnadene på budsjettet har blitt fordoblet siden 1994 fra 75 til 150 millioner kroner. Organisasjonen har vokst fra 68 årsverk i 1994 til 93 årsverk i første halvår 1998.

Signalene om eventuelle kutt i staben har vært så sterke at programsjef Svein Torgersen sa opp i protest, og journalistklubben har bedt om en avklaring etter at flere av de faste frilansernes dager er talte.

Hvordan programprofilen slik skal styrkes og ikke svekkes er en gåte. Hvordan man dermed skal kunne komme nærmere begrepet allmennkringkasting er et enda større mysterium.

Samtidig skal stemningen i den kommersielle delen av P4 heller ikke være den beste ettersom de gode økonomiske resultatene har strømmet inn, mens frynsegodene samtidig har blitt færre med årene.

Journalistklubben i P4 er godt i gang, og et samlet opprør mot ledelsen, inkludert selgere, hadde vært noe av det jubilanten minst av alt hadde hatt bruk for akkurat nå. Etter feiringen av seg selv tidligere i høst, har det nemlig ikke strømmet ut annet enn negative radiobølger fra radiokanalen

Det er ikke først og fremst på programsiden og innholdssiden at P4 har lagt grunnlaget for sin suksess. Det er på sammensetningen av musikk og formateringen av bredt innhold. Norges klart mest kommersielle medieselskap (med mulige konkurrenter i TV 2 og TV3) har gjort det til en kunstform å lytte til lytterne og råselge radioreklame.

Den fullstendige markeds- og målgruppeorienteringen har jo gitt mening, ikke minst tatt i betraktning av at aksjonærene tjener penger, og 25 prosent av Norges befolkning (dvs. én million mennesker) lytter til stasjonen hver eneste dag.

For myndighetene skjærer den nok i ørene.

Hvordan man snur og vender på programinnholdet vil kanalen gå i utakt med myndighetenes stadige sterkere reguleringskrav. Kanskje vil man etter hvert få en egen offentlig P4-avgift for at staten skal kunne ta sin del av kaka og samtidig holde kanalens stadig sterkere kommersielle aspirasjoner i tøyle?

Uansett bør P4-ledelsen begynne å lese skriften på veggen. Kanalen har hatt fem gode år hvor man fritt har kunnet melke markedet for radioreklame uten plagsomme konkurrenter. For selgerne har de andre mediekanalene framstått som de største utfordringene.

Ikke minst har myndighetene latt kanalen få seile i sin egen annnonsesjø inn på børsen nesten fram til dags dato.

Men i år har Statens Medieforvaltning begynt å peke på visse misforhold på den kommersielle siden og holder kanalen generelt under strengere oppsyn. Før kunne man tyne hvert program til det ytterste når det gjaldt konkurranser, sponsing og liknende. Nå kommer også tøffere innholdskrav fra Allmennkringkastingsrådet og departementet.

Det er på tide å innrømme at man aldri vil kunne oppfylle vilkårene for allmennkringkasting. For P4 bør det bli et mål å kunne bestemme 100 prosent hva de kan fylle kanalen med i tillegg til 20 prosent reklame. Ikke minst fordi det kommer en dag da konkurransen på lydsendinger kommer til å bli overveldende i en digital fremtid.

Det er på ingen måte umulig for kanalen å si opp konsesjonen på allmennkringkasting lenge før konsesjonstiden går ut i år 2003. En kjapp telefon til medieavdelingen i Kulturdepartementet vil bekrefte dette.

Svein Larsen har selv sagt at han kunne spare mange millioner hvis de ikke hadde hatt konsesjonen å forholde seg til. Nyhetsavdelingen kunne ha vært redusert med 70 prosent, barneprogrammene sløyfet, åtte utenrikskorrespondenter kalt inn og diverse produksjonsstudioer lagt ned.

Jeg skjønner ikke hva det er å nøle etter. Som et børsnotert selskap bør jo P4 rendyrke profilen i enda større grad før man for alvor entrer den digitale æraen med DAB og et uttall av nisjekanaler som slett ikke er brede i det hele tatt.

Ta ut maksimalt av profitt der man kan og ikke prøv å konkurrer med allmennkringkasteren NRK på innhold.

P4 trenger ikke myndighetenes fødselshjelp for å gjøre dette lenger. Kutt konsesjonen og halvér staben. Da blir P4 lønnsom da.

Bedre radio blir det jo uansett ikke.

Til toppen