- Ikke tilstrekkelig konkurranse på mobiltelefoni

- Jeg kan ikke forstå at det i dag er tilstrekkelig konkurransepress på mobilaktørene. Med to aktører vil det ikke være i partenes interesse å starte en priskrig. Dette sier Svein Ulset ved forskningsstiftelsen SNF til digi.no.

Svein Ulset er den eneste i Norge som har tatt doktorgraden i økonomi på sin forskning på telesektoren. Han mener at det i dag vanskelig kan hevdes at det er tilstrekkelig konkurranse på mobiltelefoni i Norge.

På den annen side er det ifølge Ulset ikke sannsynlig at det å eie et mobilnett i seg selv setter en aktør i noen monopolsituasjon.

- Det er rimelig å anta det ikke er betydelige stordriftsfordeler i mobilnettene som kan gi opphav til et såkalt naturlig monopol. I det minste er stordriftsfordelene mindre her enn i fastnettet som er mindre oppdelelig og mindre skalérbart. Dessuten finnes det konkurrerende alternativer i form av fastnett og satellitt, og trolig tv-kabler etter hvert, sier Ulset.

- Dersom man skal argumentere for at det er riktig å gi selskap som NetSystem (nå Sense Communications, red.anm.) tilgang til konkurrerende aktørers infrastruktur, kan man altså ikke argumentere med at vi i dag har naturlig monopol på mobiltelefoni, men må sannsynliggjøre at eksisterende aktører ikke gir tilstrekkelig konkurransepress i markedet (spesielt vil inngangsbarriene for den tredje mobilaktøren kunne bli store, kanskje for store, avhengig av utbyggingskravet og konsesjonskravene ellers, red.anm.), fortsetter Ulset.

Sense Communications' tilgang til Telenor Mobils nett kompliseres av myndighetenes regulering av mobilaktørene, med tildeling av konsesjoner til et begrenset antall aktører.

- Tilgang til mobilnettene for aktører som Sense er ikke bare et spørsmål om pris, men også om konsesjon - dvs. et spørsmål om hvilke områder av landet de selv må dekke gjennom eget nett for å kunne kreve tilgang til konkurrenters nett, presiserer Ulset.

- Uansett bør netteierne gjennom utleieprisene kunne sikres tilstrekkelige incentiver for ytterligere infrastruktur-investeringer (inkl. utbygging, modernisering, oppgradering osv). Dersom Sense kan leie eller kjøpe seg tilgang til Telenors eller NetComs mobilnett uten å måtte betale "full" pris, vil naturlig nok ønsket om å bygge eget nett avta sterkt - tilsvarende for den videre utbygging av neste generasjons mobilnett og fastnettaksess.

Ulset peker dermed på at det mest sentrale spørsmålet i tilknytning til Sense Communications' tilgang til mobilnettene er hvordan man skal finne frem til en pris som både kan tillate at selskapet kan konkurrere med eksisterende aktører, og sikre at de samme aktørene har incentiver til å fortsette utbyggingen og utviklingen av infrastruktur.

Samtidig mener Ulset at de regulatoriske endringene som foreslås kan få store konsekvenser.

- Dersom man gir selskap som Sense tilgang til de eksisterende mobilnettene har man i praksis - så vel som i prinsippet - åpnet for en slags LLUB (local loop unbundling, red.anm.). Det innebærer at enhver tjenesteleverandør som ønsker det, kan starte mobilkommunikasjonsvirksomhet ved å kjøpe aksess til konkurrentens mobilnett uten å måtte bygge egen infrastruktur selv.

Local Loop Unbundling brukes normalt om fastnettet, og man snakker da om å gi en aktør tilgang til de siste meterne med telefonledning frem til abonnenten. For mobilnettet kan man argumentere for at å gi et selskap anledning til å bruke frekvensene og basestasjonene til Telenor Mobil, har en tilsvarende effekt.

En konsekvens av dette kan for eksempel være at nye aktører kan kreve å få bruke Telenor Mobil eller NetComs mobilnett til radiobasert aksess også på andre telefonitjenester enn tradisjonell mobiltelefoni. Ulset vil ikke mene noe om hvor langt man skal trekke konsekvensene av de foreslåtte regulatoriske grepene, men peker på at det nå er store endringer på gang i reguleringen av telesektoren.

- Jeg skjønner godt at det som nå skjer fra myndighetenes side skaper betydelig usikkerhet for de eksisterende aktørene. For dem er det viktig med relativt forutsigbare rammebetingelser, sier Ulset. Han vil ikke mene noe om hvorvidt Post- og teletilsynets (PT) siste grep viser at myndighetene vingler, eller om de er en indikasjon på en bevisst og styrt endring i det regulatoriske regimet.

- Problemet myndighetene står overfor er å finne en fornuftig balanse i reguleringen. I dag er samtlige teleoperatører integrerte selskap som både kontrollerer infrastruktur og tilbyr tjenester basert på denne infrastrukturen. Det enkleste ville vært å skille ut nettoperatørene i egne selskaper, men det er ikke sikkert at det er den beste løsningen, forteller Ulset.

Dette er en løsning teleselskapene motsetter seg fordi de mener det er nødvendig med et meget tett forhold mellom infrastruktur-eieren og tjenestetilbyderen for å få fram de aktuelle tjenestene. Den problemstillingen er velkjent fra programvaresektoren hvor et selskap som Microsoft argumenterer kraftig nettopp for at det må være tette bånd mellom utviklere av operativsystemer og annen programvare. Typisk nok er dette kjernen i den rettssaken som nå pågår i USA.

Hvordan man skal vurdere de konkurransemessige sidene ved telereguleringen er i følge Ulset et uavklart spørsmål.

- Når jeg sier at det i dag trolig ikke er tilstrekkelig med konkurransepress på mobilaktørene, så er det en isolert betraktning. Dersom vi ser på telesektoren under ett kan man for eksempel hevde at det som skjer på mobilsiden bidrar til et høyt konkurransepress på telefoni generelt. Det er her potensialet er størst, sier Ulset.

- Samtidig er det i dag bare to aktører på mobiltelefoni. Med en tredje aktør kan situasjonen endre seg betydelig, avslutter Ulset.

Til toppen