Impotent Nera-ledelse

Ledelsen i Nera ASA gir oss et skoleeksempel på hvordan man ikke skal opptre når strategier slår feil og markedet ikke går den veien man selv tror. Eierne forventer klar tale og handlekraft, ikke tåketale om at "det sikkert går bra om et par år", skriver finansredaktør Jørgen Christiansen i dagens kommentar.

"Straffen" for den pinlige opptredenen under resultatfremleggelsen tirsdag kan Frode Botnevik og Asbjørn Birkeland lese rett ut av aksjekursen. Markedet er i ferd med å miste siste rest av tillit til selskapet og verdifallet er på hele 26 prosent i løpet av to dager.

Det er ikke første gang Botnevik ser kursfall av denne størrelsen. Fra 15. april til 22. mai i fjor falt kursen med 47 prosent. Da hadde markedet basert seg på Botneviks uttalelser i et helt år, og lagt inn en vekst på opp mot 30 prosent i sine kalkyler. Den veksten kom aldri. Selskapet måtte istedet - etter at Alfred Berg så hva som var i ferd med å skje - sende varsel om resultatsvikt. Og aksjekursen raste.

Fremdeles har imidlertid selskapet vært priset på relativt høy vekst. Når den tiden nå ser ut til å være forbi - blir spørsmålet om det er selskapet eller markedet som "har skylda".

En kan selvfølgelig hevde at analytikere og investorer burde gjennomskuet Botnevik - ja rett ut sagt vist mistillit på et mye tidligere tidspunkt. Når et selskap kjører frem høye vekstprognoser over lang tid og samtidig ligger langt fremme teknologisk er det et tøft standpunkt. Man sier da egentlig at man ikke har tillit til teknologien, ikke til markedsapparatet, ikke til ledelsen og ikke til selskapets kjennskap til sitt eget marked.

Det er sterk kost, men også det som skiller de dyktige analytikerne fra de som driver plankekjøring.

Hva da med selskapets ledelse og arbeidende styreformann Frode Botnevik. Kan han peke på markedet å si at "det var flere enn vi som feilberegnet"?

Det kan han ikke, og det er bare halve Botneviks problem.

Botneviks første problem er åpenbart. Han får ikke opp omsetningen - veksten uteblir ganske enkelt.

Det andre problemet er at han ikke takler det første problemet. Han presterer å stille seg opp sammen med administrerende direktør Asbjørn Birkeland foran en forsamling analytikere, investorer og journalister med følgende budskap:

  • Vi vurderer å skille ut flere biter av selskapet fordi de ikke bidrar til verdiskaping i vårt kjerneområde.
  • Iridium er ikke noe problem for oss - konseptet er oppskrytt.
  • Ny global mobilstandard er ikke noe problem for oss.
  • Veksten i Asia kommer tilbake om noen år.

Hva Birkeland og Botnevik skulle gjort var å legge seg fullstendig flate, innrømme at penetrasjonen i markedet til World Phone foreløpig er for lav, innrømme at lavere vekst i Asia i ethvert relevant tidsperspektiv er et problem for selskapet, og si rett ut at selskapet aktivt og offensivt prioriterer meget høyt å finne langsiktige alliansepartnere eller industrielle eiere.

Det var hva markedet forventet, men ikke fikk.

Hva markedet nå ser er et selskap som halvveis er på partnerjakt.

Man er ikke halvveis på partnerjakt. Enten trenger man en sterk partner raskt eller så står man godt alene.

Markedet ser også en toppledelse som benekter to åpenbare trusler; Iridium og ny mobil-standard, og er så på defensiven at man kommer med påstander som umiddelbart blir tilbakevist av konkurrentene. Det samme markedet ser også en styreformann som må presses fra skanse til skanse før han motvillig innrømmer at penetrasjonen i markedet for "Mini-M" (eg. distribusjon via Inmarsat) er kommet så kort (max 5 prosent) at man må vente i hvert fall ett år til før vi kan se noe særlig vekst. Da hjelper det ikke med en markedsandel på 46 prosent. Det kan heller tenkes å være et signal om at man har satset på feil teknologi.

Impotens er i denne sammenhengen ikke bare et festlig, tvetydig ord - det er sannsynligvis det ordet som best beskriver toppledelsen i et selskap som ved årsskiftet 1997-1998 var kapitalisert til 2,6 milliarder kroner.

Uavhengig av hva Botnevik har gjort eller ikke, er det overveiende sannsynlig at den situasjonen Nera er oppe i er et resultat av at markedet ikke i tilstrekkelig sterk grad har holdt styre og ledelse i ørene. I så tilfelle bør noen og enhver ta en tur i tenkeboksen. Kan det være at det norske egenkapitalmarkedet med både eiere, analytikere og meglere ikke er modent nok til å håndtere norske selskaper med internasjonale vekstambisjoner?

Vi er tilbøyelige til å mene det. Kanskje skyldes dette ganske enkelt at markedet er for lite. I så tilfelle vil ikke situasjonen bli bedre før vi ser et fellesnordisk egenkapitalmarked. Det er uansett flere som bør trekke lærdom av det som nå skjer med Nera. Så dyrt som historien blir for enkelte aksjonærer, hadde det vært en fordel om lærdommen satt lenge.

Og Botnevik sitter med det største ansvaret.

Til toppen